Det er tredje runde med Vinterjazz i Fredrikstad, og selv for en med moderat peiling på det utvida jazzmusikkfeltet er det lett å se av programmet at noen har gjort noe riktig. Kvalitet og bredde i repertoar og artistvalg er imponerende – og konsertene ligger så tett at det oppfordres til joggeturer og fergependling for å få med seg alle godbitene.
Ballades Østfoldkorrespondent ville bli kjent med festivalmusiker Stian Carstensen, og oppsøkte hele tre konserter. Først ut var soloforestilling i Gamlebyen Kulturhus. Unnskyld: Solokonsert. Det er scenekunstanmelderen som er på plass på jazzfestival, denne gangen, og med en kunstner så grenseløs som Carstensen synes det brukbart. Det er tross alt få som dekker alle de feltene denne karen boltrer seg i. Ingen har spisskompetanse på balkanmusikk, Bach, bluegrass og standup-komedie på én gang.
Høy og lav festivalartist
Treffer festivalen med Carstensen som festivalartist? Det er vanskelig å se for seg noen som er bedre egnet til å appellere både bredt og blant musikknerdene. Samtidig er det som det ofte er i semi-periferien: Det er plass til mange flere i to av de tre konsertene korrespondenten besøker. I strøk hvor tradisjonen for såkalt høykultur er liten, er det lett å føle seg som del av den privilegerte klasse når en oppsøker kulturopplevelser utafor mainstream. Men hvor ”høy” er Carstensen? Kanskje er han på det nivået at spørsmålet er irrelevant. Ofte går det for fort til at man rekker å bry seg. Det er befriende.
I soloformat framstår Carstensen som en kar som tar scenen med et helt orkester av et trekkspill i fanget, og en humorist og skrønemaker av særegent merke. Banjo blir traktert i en sekvens av konserten, ellers bryter musikeren sitt løfte til lokalavisa om å spille på ”en haug” instrumenter. I tillegg sitter mannen stille midt på scenen og ser svært ordinær ut – her er få ”imagebyggende” faktorer og minimalt med effekter. Men hva skal man egentlig med sceneshow og masse instrumenter dersom man kan få så mye ut av trekkspill, plystring og et usedvanlig veltrimmet snakketøy?
Et åpent ansikt
Under solokonserten kommer jeg på et tidspunkt til å tenke på Charlie Chaplin som tar imot æres-Oscar i 1972. Det handler ikke om den store tøysefaktoren i konserten, men om hvordan ansiktet til Stian Carstensen står i sentrum en time til ende – og tåler det. Når Charlie Chaplin får Oscar-applausen sin (og den varer lenge!), da tar han den imot med et ansikt som viser en hel drøss av nyanser. Dypt rørt, åpen, tålmodig – og helt uten hatt og bart og fakter. Carstensen er ikke rørt – han er heller ingen legende med et helt liv i bransjen bak seg, men han har noe av den samme åpenheten – og et uttrykksregister som matcher musikken som triller fram fra kropp og instrument.
Når han spiller, og lar ansikt og hode følge skiftningene i musikken, gjør han seg tilgjengelig på en måte som slår meg som sjelden i de (jazz)konsertene jeg har opplevd.
Når han spiller, og lar ansikt og hode følge skiftningene i musikken, gjør han seg tilgjengelig på en måte som slår meg som sjelden i de (jazz)konsertene jeg har opplevd. Dette blir også tydelig i trioformat i ”Gammalgrass”. Der musikerkollegene iblant vender seg inn mot bandet, mot instrumentet og musikken og dermed bort fra publikum, er Carstensen en musiker som virker mer villig til å være eksponert overfor folka foran seg. Kanskje et resultat av at han er spellemann i 6. generasjon – og at skoleringen hans stammer fra minst like mye i uformelle sammenhenger som formelle. Hans musikalske feltarbeid i ulike kulturer er formidabelt. Det er nesten så vi sitter rundt bålet og deler skrøner og musikk.
Jorda rundt, fort!
Nå er jeg ikke sikker på om stand-up Carstensen ville fått toppkarakter av en tekstforfatter (”du kan ikke Si Gøyner lenger..” ”Vi er Gammalgrass, og sammen er vi dynamikk”) men fordi snakketøyet har det samme hysteriske tempoet som spillefingrene, rekker vi ikke å lure så veldig på hva som blir sagt, og den samme grenseløsheten og frekkheten som preger musikkrepertoaret gjør også humoren nokså forrykende. ”Hvor-tar-han-det-fra?”-faktoren er en viktig del av artisten Carstensens tak på publikum.
Musikken har han tatt fra ”overalt”, åpenbart, bare i solokonserten fikk vi en slags virvlende ”jorda-rundt-på-åtte-låter”. Uanstrengt fyker vi fra italiensk-amerikansk 20-tall, via tysk barokk, Transylvania, til New Orleans og Kentucky og hjem til Eidsvoll. Trioformatet trekker oss enda lenger inn i Americana-land, med steel-gitaren som sentralt instrument. ”Hører du etter, så er det humor i hver tone!” lød en begeistret kommentar etter konserten. Ikke nok med det – ryktene sier at han også leverte musikalsk overskudd i påfølgende jamsession. Hva slags festivalartist går inn med den grad av overskudd og vilje til samspill med både medmusikere og sal?
Poetiske Carstensen
Det store hakasleppet inntraff likevel i festivalens avslutningskonsert. Her var Carstensen mer tilbaketrukket – og Tora Augestad i sentrum for kvintetten ”Music for a While”. ”Det er i dette bandet jeg får hvilepuls” skal Carstensen ha sagt, og det var også det spørsmålet jeg møtte konserten med: KAN denne mannen noensinne slappe av? Jeg ante nok svaret på forhånd. Jeg merket meg i de to forgående konsertene at en musiker med et så høyt tempo jevnt over, lager sine dynamiske høydepunkt der hvor han roer ned – og det gjorde han også – iblant på uventede steder. I det hele tatt blir en vant til å vente det uventede i dette selskapet, og det slo også til under ”Music for a While”-konserten.
Tora Augestads kvintett startet med Kurt Weill, men har i økende grad tatt for seg klassisk repertoar. ”Det beste fra de siste 400 år”, som Carstensen formulerer det. Gruppas tolkninger av Schubert, Dowland og Bach sprenger i hvert fall denne anmelderens sjangerforventninger sønder og sammen – med stort hell. Den nå ganske avdempede festivalartisten blir poet når han trakterer det han kvelden før kalte ”Fjøla” – steel-gitaren, og humoren forvandles til ren musikknytelse i samspillet med tromme, tuba, trompet og kvinnestemme. Jeg har begrunna mistanke om at Carstensens grenseløse tilnærming til musikk er en sentral faktor i kvintettens uttrykk og kvalitet – uten å dermed ville redusere noen av de andre musikernes innsats og aller minst frontfigur Augestad.
Overskridende musikkopplevelse
Kirkerommet er åsted for Music for a Whiles særegne, og tidvis nokså dunkle uttrykk. Augestad setter oss inn i de ikke helt enkle tekstene, og stemmen hennes smelter inn i øregangene. På vei ut av kirka lurte jeg på om jeg skal våge å bruke ord som ”transcenderende” eller ”sublim” om opplevelsen. Nå står ordene der, og jeg prøver vel å fange inn fornemmelsen av å ha vært ”et annet sted” under mye av konserten. Slikt inntreffer kanskje ikke uten en faktor av noe helt personlig – også hos lytteren, og jeg medgir at det var tolkningen av en av mine aller kjæreste melodier og tekster fra Bachs Juleoratorium som sendte meg et sted nokså nær himmelen.
Praten blant publikum på vei over Gamleby-brosteinene tydet på at jeg ikke var aleine om å ha opplevd noe helt spesielt. Det er fristende å konkludere med at Vinterjazz i Fredrikstad rett og slett har truffet blink i sitt valg av festivalmusiker – ikke minst fordi han alltid, alltid musiserer sammen med flere og mer enn seg selv og sine instrument.
Jørgen Karlstrøm til svenske Bonus Copyright Access
Karlstrøm blir administrerende direktør i svensk opphavsrettsorganisasjon.
Salt i Oslo kan bli nødt til å stenge dørene
Myndighetene varsler full stopp av aktivitet innen 1. juli.
Derfor bør vi lære norsk folkemusikk og folkedans på voksenopplæringen
Det burde være flere arenaer for formidling av norsk folkemusikk og -dans i voksenopplæringen. Det er en super inngang til å lære språk, historie, kroppsspråk og sosiale koder – samtidig som det bygger fellesskap, skriver Ely Navarro i Stiftinga Hilmar Alexandersen.
Ballade video: Pyramider på Månen
Vi har det greit med Beharie, BLKSTD, Mayflower Madame, Din Våte Drøm, Vidar Furholt, Paulin Voss, Roar Dons og Naeon Teardrops.
Hvordan løfte kunstnerisk forskning fra marginalisering til vitenskapsdiskurs?
Er kunstnerisk forskning moden og klar for å tre inn i en vitenskapelig diskurs? Hvis ikke, er jeg redd den er på vei inn i en (muligens noe selvforskyldt) marginaliseringsprosess, skriver Henrik Holm.
Storsatsing på kultur i hele Norge: – Har du en god idé, vil vi høre fra deg, sier daglig leder i Kulturrom
Regjeringen styrker Kulturrom med hele 21 millioner kroner – det største tilskuddet siden oppstarten.
