Raust, lekent og uniformert

Det er Gustav Holsts komposisjon ”Planetene” som danner utgangspunktet. Dette virker smart både for orkesteret og målgruppa. Denne hundre år gamle programmusikken har masse kraft, og i forestillingen er den blandet med annen musikk som knytter an til temaet. Særlig effektivt er det når konserten åpner med tema fra ”Star Wars” – John Williams’ musikk som i sin tur var inspirert av Holst.
Godstemningen starta likevel før musikken fylte salen. Dirigenten gjorde entré så friskt og offensivt at noen hundre ungdommer klappa entusiastisk før noe særlig hadde skjedd. Hvem skulle tro at Bjarte Engeset dirigerer et nedleggingstruet korps?
Men så gjør han faktisk dét, og det gir en ekstra dimensjon til mine refleksjoner:
Hva gjør det med ungdommer at de ser en del av det norske forsvaret, i uniformer, spille for dem midt i skoletida?

For de av dem som spiller i korps må det være stort. Uansett er det spennende å kunne oppleve uniformerte voksne kvinner og menn levere kvalitet og dannelse som del av sin forsvarsjobb. Konserten ble en talende kontrast til en fersk nyhetssak om at Heimevernet lar barn leke med plomberte våpen på skolebesøk på sørvestlandet. At forsvaret er mer enn våpenbruk er noen ungdommer godt kan ha klart for seg, ikke minst i året der allmenn verneplikt blir gjennomført – altså at forsvaret enda mindre enn før er en ”guttegreie”.

Lite menneske, stort rom
Det slo meg at verdensrom-tematikken kler et militært orkester godt. Dygder som vågemot og vilje til å oppsøke det ukjente binder astronauten og soldaten sammen. I tillegg ble vi tatt med til en fabulerende, drømmeaktig sfære, som også egner seg til å reflektere over det lille, sårbare mennesket i de store mekanismene. Denne ”myke” siden ved konsertforestillingen ble spesielt ivaretatt av to sirkusartister som dukket opp både i video og levende på scenen. Dessverre var de ikke spesielt karismatiske, og jeg tok meg i å spørre tenåringsnaboene rundt meg etter forestilling om de syntes det var nødvendig med akrobatikk sammen med musikk og film. De var ikke helt enige om akkurat det, men at konserten var kul, var de helt med på.
Konserten hadde imidlertid en rød tråd: Mennesket i møte med verdensrommet. Sammen med en animasjon av krigerguden Mars’ ganske menneskelige kamp og fall, bilder av historiske astronomer og fysikere, og glimt fra astronautenes erobringer, var akrobatenes uttrykk tross alt godt å ha med. Deres utforskinger av balanse, tyngde, svev og styrke, sto godt til planetdansen som videokunsten formidlet, og bidro, bokstavelig talt, til konsertens ”muskler”, selv om artistene ikke bød på noe særlig emosjonelt spill.
Pedagogisk og raust
Kunstnere som bidrar til Den kulturelle skolesekken kan være uenige om hvorvidt det er tjenlig å tenke på skolefaglig relevans når nye tilbud skal lages. Marinemusikken har i ”Planetene” valgt å være rause med muligheter til oppfølging i skolen. Faktisk tenkte jeg på at jeg som lærer kunne tatt med meg konserterfaringen inn i klasserommet – enten jeg nå var musikk-, gym-, fysikk-, matte-, kunst- og håndverk-, historie- eller norsklærer. Konsertforestillingen ble heller ikke ”plagsomt pedagogisk”. Her var ikke noe prat – bare effektivt sammenvevde elementer fra ulike kunstspråk.

Det skjer ikke hver dag at fullt orkester, video og scenekunst møter hverandre i et uttrykk retta mot ungdom, og risikoen er nokså stor for at ulike ”språk” konkurrerer med hverandre og svekker helheten. I denne sammenhengen framsto helheten mer som raus enn sprikende.
Den viktigste nøkkelen til at dette kunne skje, lå hos videokunstner David Chocron. Videoprojeksjoner ble avspilt både foran og bak orkesteret og skapte et dynamisk, tredimensjonalt rom for musikken. Det kunne minne om å være i et planetarium, i en animert dansefilm, eller i en sprek museums-collage av sentrale skikkelser fra historien. Også orkesteret selv ble vevd inn i filmen. Ett fotografi viste orkesteret med instrumentene hevet opp mot himmelen – som for å minne om forbindelsene mellom verdensrommet og musikerne i konsertsalen.

Det var påfallende stille i den store kultursalen mens de lekte seg fram med sine klingende gjenstander.

Konserten hadde flere lag, og skiftene mellom ulike visuelle inntrykk var mange og dramaturgisk balanserte. Tidvis var regien så nøyaktig i relasjon til musikken, at det blir lett for musikklæreren å forklare hva ”programmusikk” er.
Mitt høydepunkt kom imidlertid på et punkt der den ”forklarende” musikken tok pause, og tre av orkesterets perkusjonister demonstrerte lyttende samspill mellom maskin, menneske og klang. Det var påfallende stille i den store kultursalen mens de lekte seg fram med sine klingende gjenstander. Kontrasten mellom den finstemte lekenheten og de stramme uniformene ble merkbar, og det er noe nesten rørende over at den slags skjønnhet er en del av det norske forsvaret. Det er fristende å heie ukritisk på at de militære orkestrene får bestå når en opplever konserter av dette kaliberet.

Forsvarsformidling under press
Likevel: Er det Forsvarets jobb å være musikkformidlere? Hva med å snu spørsmålet: Hvem ellers skal ta seg av å levere korpsmusikk på høyt nivå, og hvem skal ellers ha ressurser og stabilitet nok til å gjøre noe nyskapende ut av denne delen av musikkarven? Det er en forsvinnende liten del av forsvarsbudsjettet som skaper disse kunstfaglige arbeidsplassene, og erfaringene fra for eksempel Det Norske Blåseensemblet i Halden viser at å videreføre arbeidet sivilt er nokså krevende. Å være prisgitt vaklende kommuneøkonomi gjør det enda mer risikofylt å skulle opprettholde et høyt nivå i musikken.
”Planetene” er et prosjekt som demonstrerer allmennytten i å ha stabile musikkformidlere. Vel så viktig er det at Hortens musikalske kulturlokomotiv våger tverrfaglig nyskaping i møte med ungdom. Igjen blir jeg misunnelig på generasjonen som vokser opp med kultur i skolesekken.
Artikkelen er laget med midler fra Periskop-prosjektet, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er initiativtakere og eiere av nettsiden Periskop.no og Periskop-prosjektet