Problematisk feiring

Norsk Komponistforening fyller 100 år i år, og dette var tema for en rekke konserter i løpet av Ultimas siste helg. Så også for avslutningskonserten, hvor NRK og Kringkastingsorkestret sto for både musikken og programmeringen.

Innrammingen av denne konserten var imidlertid problematisk. Konserten skal kringkastes på tv og i radio, og gir dermed anledning for at et bredere publikum kan få innblikk i jubileumsfeiringen til foreningen.

Komiker Hasse Hope er konferansier. Han har flere meget morsomme historier å fortelle, blant annet mener han å være kvalifisert for konferansierjobben fordi han er like kort som Edvard Grieg. Videre forteller han om hvordan hans mor bestakk ham med bamsemums for å få ham med på klassiske konserter. Hope har publikumsappell, men her driver han med ”formidling”, uten å ha tatt stilling til hva som skal formidles.

Hope får ikke sagt noe vesentlig om Komponistforeningen. Han forteller for så vidt litt om noe av musikken som blir spilt, men i den grad han nærmer seg foreningen og dens medlemmer, er det gjennom å vise en look-alike-sammenstilling mellom komponister og andre kjendiser. Det er morsomt å se fotografier der Emil Bernhardt ligner på Harry Potter eller der Jørgen Karlstrøm likner Kurt Nilssen. Samtidig trivialiseres jubileet i denne konserten, også fordi Hopes formidling snakker ned til publikum. Vi er vel ikke så dumme at vi ikke kan tåle å høre noe om temaet for feiringen, nemlig Komponistforeningen?

Gjettekonkurranse
Det musikalske programmet var mindre problematisk. Det er for så vidt fint å lytte til verk uten fordommer, og fra det perspektivet var det kanskje bra at vi ikke fikk vite hva det første verket på programmet var. Likevel tror jeg de fleste har en trang til å kategorisere, og at dette lett kommer i veien for å ta til seg Therese Birkelund Ulvos Please don’t hesitate. Jeg skulle gjerne visst på forhånd at det var nettopp Ulvos verk vi hørte, og tror at jeg lettere kunne åpnet mitt indre øre, som var et uttalt mål hos Ulvo, hvis jeg ikke fastnet i kategoriseringsspørsmålet. Verket hadde fengende rytmikk gjennom sin noe mekaniske framdrift. Det var musikantisk og lekende skrevet, og det frister til å høres på ny.

Les også: Et barnedrap — og verden utenfor

Jan Martin Smørdals My favourite things 3 begynner aldeles nydelig, med stillferdige klanger. Verket begynner med alternative spilleteknikker. Det er skrapinger og annet lavmælt som skaper assosiasjoner til hviskinger og pust. Når flere stemte lyder etter hvert kommer til, blir de meget uttrykksfulle. Smørdal bruker materialet mesterlig – til å begynne med. Han blir ved det lenge nok til at han kan gå i dialog med det, og det blir er en stor skjønnhetsopplevelse. Men etter en kontrasterende del med raske tonegjentagelser, mister komponisten i alle fall denne kritikeren av lasset. Gjentagelsene og den enkle polyrytmikken høres ut som gjentagelsen av en klisjé.

Tilbakeblikk og nåtid
Konserten gjorde så et par tilbakeblikk. Først til Pauline Hall, en foregangskvinne i norsk musikkliv, her representert ved et rytmisk og ganske enkelt tilgjengelig verk, Cirkusbilleder. Så spiltes Arne Nordheims tidlige komposisjon Epitaffio, en orkestrering av komponistens Første strykekvartett. Nordheim var for øvrig leder av Komponistforeningen 1974-79, og har nok vært komponist-Norges mest gjenkjennbare ansikt utad.

Programmet ble avsluttet med Rolf Wallin og Nils Petter Molværs Glacial speed. Hvem som har komponert hva ble vi ikke fortalt, så jeg antar at Wallin har stått for orkesterkomposisjonen og Molvær trompetsoloen. Det begynner med en stille meditasjon der Molvær spiller en ettertenksom melodi over Wallins orkesterklang. Verket har også en rytmisk hardtslående seksjon, og det er bundet sammen i en dramatisk form som er både fengende og lett å følge. Det er interessant å høre hvordan Molvær gir en annen smak til Wallins musikk gjennom å tilføre sitt eget sound.

Kvelden var også den siste i Ultima med Lars Petter Hagen som direktør. Som en gest, fremførte Rolf-Erik Nystrøm derfor to satser fra Hagens Concept of sorrows and dangers sammen med musikere fra KORK. Hagens komposisjon legger til rette for at Nystrøm skal få utfolde seg som den unike virtuosen han er. Jeg snakker ikke om at han kan spille uhyrlig raskt, men om at han har et meget bredt arsenal av alternative spilleteknikker. Bruken av disse i Concept of sorrows and dangers er smakfull og subtil, og han får dermed til å lage meditative og direkte vakre klanger. Hagen må gjerne skrive mer musikk som dette.

Les også: Blant harde ekko og myke dønninger

Dirigent Ingar Bergby holdt sammen den mangefasetterte musikken, og Kringkastingsorkestret leverte alt fra rytmisk spenst til romantisk og vakker ettertenksomhet i Nordheims mesterverk. Programvalget deres kan selvsagt sies å representere bredden i Komponistforeningen, men helt hvordan det var tenkt fikk vi altså ikke vite.

Men hva med NKF?
I tillegg til å spille nyere verk, inkludert en urfremføring, og å gjøre et tilbakeblikk på store skikkelser i historien mener jeg at Komponistforeningens begynnelse også burde blitt representert med musikk av den første lederen, Gerhard Schjelderup, eller med annen musikk fra den tiden. Programmet burde bli eksplisitt problematisert og diskutert. Slik det var nå var verkene for så vidt interessante, men programmet stimulerte ikke til ettertanke rundt verken Komponistforeningen, komponistens plass i kultur- og samfunnsliv i dag — ei heller i de siste hundre årene. Og dette burde mane til ettertanke, fordi det er vel ikke slik at Komponistforeningen har spilt ut sin rolle?

Foreningen Ballade er eier og utgiver av redaksjonelt uavhengige Ballade.no. Pr i dag er NOPA, NKF, MFO og NMFF medlemmer i Foreningen Ballade.