Det har knyttet seg ikke så rent lite spenning til årets utgave av Nordic Music Days. Ikke siden den omfattende, nidagersfestivalen Magma i Berlin i 2002 har Nordiske Musikkdager beveget seg utenfor Norden. Kanskje ble man skremt av den tyske erfaringen fra den gang? De som var tilstede i Berlin forteller om glisne konsertsaler og generelt laber interesse fra andre enn de tilreisende nordboerne.
At Nordic Music Days i år, 15 år etterpå, finner sted i London, er derfor ikke uten betydning. Og det ser ut som arrangørene – de nordiske komponistforeningene, med den svenske organisasjonen i spissen – har tatt flere forbehold denne gangen. Festivalen går kun over fire dager og finner sted på det myldrende, tverrkunstneriske Southbank Centre. Den retter et sterkt fokus på publikumsmedvirkning med kor- og ensembleworkshops og interaktive tilbud for barn, unge og amatørmusikere. Og den knytter seg godt til det lokale musikkmiljøet med felles arbeidsøkter for britiske og nordiske komponister, og ved å bruke britiske ensembler til å spille den nordiske musikken.
Resultatet er en tettpakket, proff og variert festival som ser ut til å klare det den setter seg fore, nemlig å engasjere et internasjonalt publikum i ny, nordisk musikk, og knytte kontakter mellom de kreative miljøene i Norden og Storbritannia.
Samtidig er det noen kritiske momenter å ta tak i: Det er påfallende få norske komponister i programmet. Festivalens sterke nordlys-fokus gjør lite for å utfordre mytene om den naturbundne, nordiske komponisten. Og en overveldende mengde programposter med publikumsworkshops eller amatørkonserter gjør at den profesjonelle kunstneriske aktiviteten kommer litt i skyggen.
Amatørpreget program
Det er klart fra første stund at Nordic Music Days (NMD) i London er noe annet enn historiene fra Berlin. Jeg bruker halve fredag på å forsøke å krangle meg inn på en av de to kveldskonsertene med Distractfold Ensemble. Men selv om jeg veiver det jeg har av pressekort og lovnader om omtale, lar det seg bare ikke gjøre. Det er helt fullt, sier pressekontoret, og ikke en gang den norske komponistdelegasjonen har en plass til overs.
Les også: Problematisk feiring
Jeg blir irritert, for konserten er en av få som presenterer ferdige komposisjoner fremført av et profesjonelt ensemble. Mye av programmet består av enten «work in progress»-konserter, der komponister viser frem noe av det som har oppstått under de daglige arbeidsøktene for komponister, eller amatør-konserter, der det generelle publikumet har deltatt i kor- eller orkesterworkshops som har tatt for seg ny nordisk musikk.
Det legges stor vekt på publikumsdeltagelse, og det er forståelig – det er et lurt grep for å få folk engasjert på en annen måte enn å sitte stille i en konsertstol. Og det ser ut til å være populært. Nordic Music Yoga både lørdag og søndag morgen er smekkfullt, det samme er danske Eyvind Gulbrandsens betagende deltagende kunstverk Surrounded by Strangers. Flere orkesterworkshops inviterer barn og unge til pop-up øvelse og konsert, og på søndagen er det opplæring i joik for alle, og færøysk korsang og konsert.
Purister, komponister og andre bransjefolk kan kanskje ergre seg over det sterke amatørpreget, og det er unektelig litt kjedelig at en firedagers musikkfestival ikke har en overvekt av profesjonelle konserter – spesielt om man selv hverken deltar som amatørutøver eller profesjonell komponist.
Men denne stående invitasjonen til å delta kan også være et lurt trekk – Southbank Centre er kjent for sitt aktive publikumsfokus, og det er ikke til å komme bort fra at hovedutfordringen for en del ny kunstmusikk er nettopp å nå fram til et stort publikum. Når Nordic Music Days en sjelden gang reiser utenlands er det ikke en skandale at programmet i større grad tilpasses publikums ønsker enn komponistenes eksponeringsbehov. Det kan gi bedre langtidsvirkning enn hva et intenst konsertprogram kunne gitt.
Lite norsk
Heldigvis får jeg karret til meg en billett til lørdagens ensemblekonsert med The Riot Ensemble. Den er presentert som en samling nordiske «bautaer», i kontrast til fredagens konsert med «unge fremadstormende». Med Kaija Saariaho og Ole Lützow-Holm på programmet stemmer det kanskje, men om Ruben Sverre Giertsen og islandske Bára Gisladottir har tatt steget helt over i bautaenes sfære riktig ennå, er kanskje ikke helt etablert.
Dette er komponistene som den yngre generasjonen må drepe for å komme videre, forteller konferansier spøkefullt. Jeg håper likevel ingen går løs på Giertsen med det første, for i programmet skilte hans verk Collideorscape seg ut med sin innadvendte og unnvikende dramaturgi og fraværende felles spenningsoppbygging. Sånt er vrient å henge med på ved første ørekast, og særlig mellom komponister som forholder seg mer tradisjonelt til dynamisk utvikling.
Giertsen er dessuten blant de få norske komponistene som presenteres i det profesjonelle programmet. Bente Leiknes Thorsen får fremført With My Ear To the Ground / At The Tips of My Fingers av samme ensemble dagen etter, og Øivind Torvunds Neon Forest Space ble spilt kvelden før – men utover det finner vi bare nordmenn blant de mange bidragsytere i installasjonen Northern Lights Lounge (vestlandsduoen Pjusk, bestående Rune Sagevik og Jostein Dahl Gjelsvik).
Det er vanskelig å få helt tak på hvorfor det er slik. I den norske komponistforeningens 100-årsjubileum skulle man tro at det var naturlig å få lagt noe vekt på norske komponister. Men kun fem av de 41 komponistene presentert i programmet er norske. Det er riktignok den svenske komponistforeningens tur til å arrangere de nordiske musikkdagene, og kunstnerisk leder er nettopp den svenske kulturpersonligheten og komponisten Martin Q. Larsson. Kuratorer for festivalen har vært Johan E. Andersson, Jenny Hettne, Marcus Wrangö og Viktor Zeidner. Resultatet er et tydelig svensk tyngdepunkt (14 komponister og 7 utøvere), men selv Island er sterkere representert enn Norge (6 komponister), og dessuten betydelig mer profilert med Anna Thorvaldsdóttir og Daníel Bjarnasons musikk spilt av Philharmonia Orchestra under ledelse av Esa-Pekka Salonen i den store Royal Festival Hall under åpningsdagen torsdag.
En slik festival behøver selvfølgelig ikke være nøyaktig fordelt mellom landene. Men jeg kan ikke unngå å føle at en viktig mulighet ser ut til å ha gått tapt for norske komponister og for Norsk Komponistforening her.
Hva er egentlig nordisk?
Britene ser imidlertid ut til å være fornøyde med å se det nordiske under ett. Festivalen inngår i et omfattende program på Southbank Centre som har vart i hele 2017, Nordic Matters, der senteret forsøker å gå i dybden på alt som er nordisk – fra kunst, musikk og litteratur, til gastronomi og politikk. Programmet er et samarbeid mellom kunstsenteret og åtte nordiske land, og delfinansieres av Nordisk ministerråd.
Interessen for samarbeid virker ektefølt begge veier. Det går ikke mange linjene i det omfangsrike og interessante programheftet før Martin Q. Larsson viser til at Brexit bringer med seg et behov for tettere kunstnerisk samarbeid mellom Storbritannia og de nordiske landene. Også Gillian Moore, musikksjef ved Southbank, uttrykker glede for å kunne engasjere sitt publikum i nordisk musikk, og er ikke redd for å bruke den verdenskjente finnen og dirigenten for Southbank Centres eget Philharmonia-orkester, Esa-Pekka som inngangsport og lokkemat. Ut ifra hennes programtekst er det nærliggende å tro at det også er Southbank som har presset på for den store andelen deltagelsesarrangementer på programmet.
Les også: Jubileumsbok med habilitetsproblemer
Samtidig er det et element av klisjé over festivalens helhetlige uttrykk. Nordlyset er tema, og går igjen i programheftet og det visuelle materialet, og denne konstruerte rammen problematiseres bare så vidt i ett lite avsnitt i Mattias Lundbergs tekst «Landscape, Nature and Spatiality in the Music of Contemporary Nordic Composers»:
A clear tendency in the artistic outlook of composers whose work is being performed at Nordic Music Days is to reject the idea of there being a unifying ’Nordic’ sound in contemporary music. (…) The reception of music by Scandinavian composers today is in many ways often subject – albeit sometimes unintentionally – to a pre-existing idea of ’Nordicness’, a kind of ’otherness’ that is perceived as connoting landscape, nature and natural elements from the north even in cases where no such intentions have crossed the mind of the composer and performer.
Likevel gjør festivalen lite for å motarbeide slike kategoriseringer. Installasjonen Nordic Lights Lounge (diverse artister) er en fin sammenstilling av variert og stemningsfull elektronisk musikk, men jeg er usikker på om assosiasjonene til kalde vinternetter og nordlys har så mye for seg annet enn å bekrefte et ganske irrelevant bilde av ’det nordiske’. Det samme gjelder for lydskuplturen utenfor senteret, der det stadig står folk i alle aldre og slår og trommer på delene – en rekke kjente London-bygninger under et seil av det jeg antar skal være nordlyset.
Paradokset er vanskelig, særlig fra et markedsførings- og formidlingsperspektiv. Hvordan presenterer man noe ’nordisk’ når det som skal presenteres ofte helt eksplisitt ikke vil kategoriseres slik? Det er ikke enkelt å svare på, men jeg skulle ønske festivalen utfordret kategorien litt mer – særlig i en tid som preges av et problematisk og tiltagende fokus på nasjonal identitet og kultur.
Gledelig kontrast
Likevel er det liten tvil om at Nordic Music Days i London har vært en suksess på et helt annet nivå enn hva Magma i 2002 ble. For en norsk besøkende var det en glede å se så mye aktivitet og publikumsdeltagelse rundt et program som i Norge sannsynligvis hadde vært forbeholdt et spesielt interessert publikum – til nød også deres barn. Southbank Centre, med sin kremplassering helt inntil Themsen, er ofte full av folk uten en spesiell intensjon om å delta på det som skjer på senteret, og programmeringen fridde helt åpenlyst – og tidvis vellykket – også til disse. En ’Brass Walk’ med musikere fra London Sinfonietta fikk med seg halve terrassen på vandrekonsert rundt i huset på lørdagen, og fredagens lunsjbesøkende fikk en gratis pop-up-konsert på kjøpet. (Lørdagens pop-up-konsert ble for øvrig avlyst, tilsynelatende på grunn av manglende påmelding til den tverrnasjonale kunstnerworkshopen i forkant, som skulle legge grunnlaget for konserten.)
Selv om jeg tror at en så publikumsorientert festival kan ha gode langtidsvirkninger, er det klart at en del av det som faktisk skjer blant nordiske komponister kommer litt i skyggen. Det er synd, for hele poenget med Nordic Music Days og Southbank Centres Nordic Matters er jo å nettopp å komme dypere inn i den nordiske kulturen.
Foreningen Ballade er eier og utgiver av redaksjonelt uavhengige Ballade.no. Pr i dag er NOPA, NKF, MFO og NMFF medlemmer i Foreningen Ballade.
Lyden av Gamle Oslo Gammaldans
Gamle Oslo Gammaldans er sju voksne folk som ikke spiller gammaldans. Opplev dem live på Ballade-arrangement i Gamlebyen i Oslo torsdag 27. mars.
Ballade på Parkteatret: Opera-premiere, musikkvideovisning og minikonsert søndag 23. mars
Solveig Sørbø og Maria Kjos Fonn snakker om operaen "Heroin Chic". Rockemusiker Henning Andersen spiller utvalgte låter. Og vi viser et godt knippe nye musikkvideoer på skjermen.
Selma fra Hønefoss ble publikummer nummer en million i Bærum Kulturhus
Selma Hasund Poole (18) fra Hønefoss ble overrasket med konfetti, gavekort på danseforestilling og jazzfestival som besøkende nr. 1 million i Bærum Kulturhus i helgen.
Tord Gustavsen kåret til Årets europeiske musiker 2024 i Frankrike
Musikeren og komponisten dedikerer prisen til musikerkollegaer gjennom årene.
Ballade video: Våpen og ammunisjon
Vi setter fyr på kontoret med Honningbarna, Moddi, Don Juan Dracula, Hüskey King, Earth Moon Transit, Tor Kvammen, Kyra Snø, Heartland Countrytrio og Markella.
Om kunst og tankefrihet
ESSAY: Plutselig er det å tenke egne tanker og la fantasien spinne fritt en radikal ting. Og her er kunsten ikke bare nyttig, den er essensiell, skriver Torstein Slåen.
