Dette gjør en god musikklærer

– Det største problemet, eller rettere; utfordringen, med undervisning er at elever er forskjellige fra hverandre, sier professor og hornist Frøydis Ree Wekre.

Neste torsdag skal hun holde et innlegg med tittelen Hva slags lærer ønsker jeg å være? – Tanker om talentutvikling på messing under en konferanse om talentutvikling for blåsere i Stavanger. Ballade har i den anledning snakket med den mangeårige musikklæreren og foreleseren ved Norges musikkhøgskole og Barratt-Due om musikkundervisning generelt og talentundervisning spesielt.

– Noen metoder virker fint på en type personer, men ikke like fint på andre. Et eksempel kan være at da jeg fikk dette oppdraget, fikk jeg også en svært detaljert beskrivelse av hvordan innlegget skulle legges opp. Noen ville nok se på dette som et hyggelig tilbud om hjelp, mens for meg virket det motsatt. Jeg oppfattet det nærmest som overpedagogisk og nedlatende. Min reaksjon var nok overraskende for mine oppdragsgivere, men det handler altså om å møte hverandre med respekt, eller å beregne sitt publikum. Og dette gjelder også i forholdet mellom lærer og elev; alle har jo noe verdifullt i seg.

– Hvordan løser man disse utfordringene?

– Det er denne fingerspitzgefühlen, intuisjon, instinkt. Man prøver seg, får en reaksjon som kanskje ikke er forventet, og da trekker man seg tilbake og forsøker igjen på en annen måte. Det er vanskelig å lære bort, og det er vanskelig å fornemme for dem som ikke har slik intuisjon. Du kan studere pedagogikk til du blir blå i ansiktet, og det vil gi deg flere verktøy, men den fine menneskekjennskapen er noe annet.

Hun understreker at dette gjelder all undervisning, og ikke spesielt for hverken spesifikke instrumenter eller talenter.

– Er det noen undervisningsformer som er spesielt viktige for blåseinstrumenter?

– Nei, hvorfor skal vi skille instrumentene slik? Det handler egentlig bare om undervisning av talenter uavhengig av om de spiller piano, stryk eller blås. Samtidig så ligger blåserundervisningen kanskje litt etter. Ser du på 14-16 åringer på fiolin, cello og klaver så er de beste av disse virkelig gode. Ser du på blåserne er nivået på de beste litt lavere, i forhold.

Svak kultur
Kvalitetsforskjellene gjør at Ree Wekre mener det kan være berettiget å skille mellom instrumenter når undervisningsform er tema. Forklaringen på hvorfor det kan være hørbart ulike nivåer både når det gjelder klang, rytme og særlig intonasjon mener hun kan tilskrives flere faktorer.

– Det er kanskje en litt svak kultur hos blåselærerne for å ta tak i intonasjonen tidlig. Jeg tror at det skyldes at mange har sett seg fornøyd med at elevene har ganske god treffsikkerhet og habil rytme. Det finnes dessverre tendenser til å tro at fin-intonasjonen vil komme av seg selv senere. Denne innstillingen finner du ikke hos strykerne.

– Blåselærerne må sette høyere krav til elevene sine, og de må sette dem tidligere. Og da særlig når det gjelder de som har lett for det, de ekstraordinære talentene.

– Du nevner talenter, er det flere ting lærerne må gjøre annerledes i møte med disse?

– Progresjonen må kjøres kjappere. Har du en plan for gjennomsnittseleven, så kan den fort bli for langsom og kjedelig for de litt ekstraordinære. Man kan for eksempel med fordel hoppe til repertoar som er vanskeligere. Talentelevene blir ofte supermotiverte om de får anledning til å lære seg en kjent konsert. Det gir selvtillit, og oppfattes som en tillitserklæring fra læreren.

– Hva kjennetegner ellers disse talentene?

– De har intuisjon for musikk, og en god del instinkter som ikke alle andre har. For dem som vokser opp i musikalske hjem så nøres, eller vokser disse instinktene naturlig. Det er klart en fordel med en bakgrunn der du har hørt musikk, og fornemmer hva det er uten at det trenger å forklares.

– Helt konkret gjelder dette områdene rytme, intonasjon og klang. Alle elever trenger selvsagt hjelp, men noen trenger atskillig mindre hjelp enn andre på disse områdene. Generelt trenger alle hjelp til å utvikle seg, selv om de tar det meste lett. For noen går det bare kjappere enn «normalt».

Hun presiserer at undervisning av elever som trenger mer tid kanskje stiller litt andre krav til læreren.

– De må være tålmodige og ikke nådeløse når det spilles surt. Men på den annen side er det en fordel for fremskrittet at læreren viser så lite nåde som mulig, uten å være truende! Det gjelder både å fortelle og å vise elevene ganske tydelig hva som gjelder.

– Lærerens ansvar er at trangen til å bli bedre skal komme innenfra. Det beste er om eleven selv trenes opp til å forstå hva som er god rytme, god intonasjon osv. Læreren skal være veileder, guide og mentor.

KIRAD
I tillegg til overnevnte tre musikalske elementer (klang, intonasjon, rytmikk) trenger alle gode musikere å utvikle artikulasjon og dynamikk, og forståelse for hvordan den musikalske fortellingen kan gjøres interessant. Samlet forkorter hun disse fem områdene til begrepet KIRAD.

– Dette er en sjekkliste man kan bruke underveis i arbeidet med å høyne nivået, kanskje før man går over på det rent tekniske i spillet. Altså fokus på de hørbare virkemidlene for å få frem nyansene i musikken.

– Det jeg håper er at både de fremmøtte og elevene skal sitte igjen med er en større bevissthet på det å legge lista litt høyere. Stille flere krav, men selvsagt da på en hyggelig måte.

– Noen messingblåsere kan kanskje sies å være mer besatt av teknikk og oppvarming enn kollegene på stryk og piano. I noen tilfeller legges det særlig vekt på munnstilling og hvordan det skal se ut i ansiktet når man spiller, faguttrykket heter embouchure. Enkelte lærere kan drive dette så langt at elevene mister spillegleden, dersom det brukes såpass mye tid foran speilet at man glemmer å lytte på seg selv. Misforstå meg rett; jeg mener absolutt at det er viktig med en god og funksjonell munnstilling, og når eleven er motivert må det jobbes med dette, bare man passer på å balansere det med litt «dessert» i form av motiverende musikk.

Det andre store teknikkområdet for blåsere handler om pust, og der er det mye å lære, hevder hun videre: En del blåselærere i Norge ville, etter Ree Wekres mening, ha fordel av litt oppdatering innen pusteteknikker og moderne blåseforståelse.

– Men like viktig er selvsagt balansen mellom det tekniske og det musikalske. Hvordan du som lærer vektlegger disse kan bety mye for motivasjonen til de unge, eller i verste fall føre til tap av motivasjon.

– Finnes det en ideell balanse?

– Nei. En oppskrift med lik fordeling kan fungere for noen, men så vil det være andre som er så teknisk interesserte at de ikke kan få nok av det. Disse blir imidlertid ikke alltid de beste musikerne, men de kan bli gode teknikere. Det vil si at de kan produsere bra. For andre må du la teknikken følge i kjølvannet av isbryteren musikken, som er den store motivatoren.

– I tillegg kommer selvtillit, altså psyken. En del lærere på høyere nivå tenker bevisst eller ubevisst at dette ikke er deres problem. De skal kun lære elevene å spille, og regner kanskje med at en psykolog kan fikse resten. Det er bare det at den selvtilliten man trenger for å spille brukbart, den bygges opp over lang tid, og mange elever er svært selvkritiske. Om læreren også er veldig kritisk kan dette bli oppskriften på å utvikle nervøsitet. Dessverre er det ikke vanskelig å gjøre folk nervøse. Men det er jo det motsatte som gjelder!

Les også: Har teorifagene utspilt sin rolle i klassisk musikkutdanning?

Hun råder derfor lærere til å være oppmerksom på hvordan kritikk formidles. Igjen finnes det ikke noe fasitsvar, og hun forteller at hun selv har trådt feil, enten ved å være for mild og positiv, eller det motsatte. Etter hvert har hun allikevel blitt ganske trygg på egen intuisjon i lærergjerningen.

– I noen tilfeller er det sterke elever som vil ha klare og direkte beskjeder om alt som kan bli litt eller helst mye bedre, mens andre kan bli helt nedslått av den samme meldingen og tro at alt er galt. Samme melding kan altså gi ulik reaksjon.

– Hvordan løser man dette som lærer?

– Jeg spør av og til elevene direkte om de synes jeg er for tøff. Særlig når det kommer elever som har pokeransikt og derfor er vanskelige å lese. I andre tilfeller ser man det på kroppsspråket eller geipen.

– Læreren må være pirkete. Men ikke på en måte som virker truende. Og uavhengig av hvilket humør man egentlig er i, skal man være i godt humør i møte med eleven. Det er tross alt læreren som får betalt. En feil mange lærere gjør er å snakke for mye, og så går tiden, pluss at elevene sjelden får med seg alt. Vi liker jo ofte å snakke, vi som blir lærere. Jeg er selv en av dem som har lett for å la skravla gå, og noen ganger må jeg si til meg selv: ”Hold kjeft!” Det hjelper.

Utfordre læreren
Elevene må heller ikke ta alt lærerne sier som god fisk, særlig etter hvert som de blir eldre. Hun påpeker at det er viktig at elevene også stiller spørsmål til sine lærere, og utfordrer læreren, både på metoder, begrunnelser og kunstneriske alternativer.

– Dette er jo ikke lett for unge mennesker å gjøre overfor en autoritet som læreren er. Der har vi lærere en jobb å gjøre med å slippe elevene til med sine tanker og fornemmelser. Det er mange veier til fremgang, og fremgang er fremgang, selv når den er liten. Læring trenger å komme innenfra.

Legge lista høyere
I et førsteutkast til torsdagens innlegg var hun kritisk til oppdragsgivers detaljinstruksjon av innlegget, som ikke skulle overskride 20 minutter. Etter dette intervjuet strøk hun imidlertid det hun omtaler som sleivspark til arrangørene. Men hun skulle fortsatt gjerne hatt mer tid enn de 20 tilmålte minuttene hun har fått til å dele av sin kunnskap, i tillegg til den mesterklassen hun skal holde.

– Det jeg håper er at både de fremmøtte og elevene skal sitte igjen med er en større bevissthet på det å legge lista litt høyere. Stille flere krav, men selvsagt da på en hyggelig måte.

– Dette stiller også krav til at læreren selv holder et visst nivå. Om læreren for eksempel ikke har god intonasjon eller rytme, så bør de snarest oppdatere seg, dersom de vil undervise begavet ungdom. Lærerens eget nivå må kunne matche de ekstra begavede elevene. Alternativet blir å sende dem videre til andre lærere.