Provoserende og praktisk om tolkning og tenkning

Ser vi en tendens ved Norges musikkhøgskole til å bryte med en stram mester-elev-tradisjon, og stimulere studenter og musikere til å tenke mer selv?

Boka Å tolke musikk av Morten Carlsen og Henrik Holm er tematisk nært knyttet til det større forskningsprosjektet Den tenkende musiker, ledet av Håkon Austbø fra 2013 til 2016. Kjernen i begge prosjektene ser ut til å være å belyse tolkning som medskapende prosess: Man vil styrke musikeren som en tenkende, aktiv deltager som gjør mer enn å reprodusere en komponists musikalske visjon. Det endelige målet er å stimulere til mer personlig interpretasjon – for å få en rikere, mer variert flora av tolkninger som igjen vil være mer interessante for lyttere.

Det er et konstruktivt mål, selv om premisset i seg selv kan oppfattes provoserende. For er det virkelig sånn at musikere ikke tenker, ikke tolker, ikke er interessert i annet enn å herme etter lærerne sine? Allerede i innledningen kommer det frem at Holm og Carlsen synes at det klassiske feltet er preget av drill, kopiering, et overdrevent fokus på teknisk perfeksjon og «manglende intellektuell nysgjerrighet» blant utøvere. Dette fører til kjedelige musikere og glisne konsertsaler, hevder forfatterne, som vil bøte på problemet ved å få musikere til å tenke mer, filosofere mer og oppsøke mer kunnskap om musikken de spiller.

For lesere som ikke kjenner seg igjen i en slik beskrivelse, kan det være vanskelig å se forbi denne aldri så lille fornærmelsen. Dermed risikerer boka å støte fra seg de leserne den ønsker å nå. Det er synd, for Å tolke musikk er en lettlest og tilgjengelig innføring i mange innganger til grunnleggende musikalsk tolkning: Gjennom verkets utvidede historie, gjennom verkets musikalske kontekst, gjennom musikerens eget utgangspunkt og gjennom øving.

Et brukervennlig verktøy for søkende musikere
Henrik Holm er utdannet musiker, teolog og doktor i filosofi, og har skrevet doktorgraden Musikkens Logos. Et hermeneutisk forsøk over Wilhelm Furtwänglers interpretasjonskunst ved NMH. Han arbeider nå som forskningsleder på Steinerhøyskolen. Carlsen er professor i bratsj og har skrevet en rekke artikler om øving, talentutvikling og oppføringspraksis, fundert i en særlig filosofisk interesse.

Sammen har de komponert en praktisk håndbok som kan være nyttig for musikere som vil gå systematisk til verks i å utvikle seg selv som fortolker. På bare drøyt 100 sider er boken satt sammen av ett «tema», fire «variasjoner» og en «finale», og spenner fra biskop Augustins (534-430) tanker om tid og musikk til psykologen Daniel Kahnemans bestselgende Thinking Fast and Slow (2011).

Les også: Se valgmulighetene!

Temaet introduserer hermeneutikk – fortolkningslære – som et nyttig verktøy for musikere, og fortsetter med en gjennomgang av hvordan man på ulike måter kan tilegne seg kunnskap og heve sitt eget refleksjonsnivå. Gjennomgående knytter forfatterne eksemplene sine tilbake til den hermeneutiske sirkel, og viser på den måten hvordan det å tolke musikk er et kontinuerlig – og potensielt grenseløst givende – arbeid. Boka er språklig enkel, unngår akademiske krumspring, og tar sikte på å være et verktøy for den nysgjerrige og søkende musiker som kan ha nytte av å bli pekt i mulige nye retninger.

«Sjel», «ånd», «moral», «språk»
Forfatterne skriver at de henvender seg til studenter, utøvere, lærere og interesserte lyttere, men fremstår som mest aktuell for unge musikkstudenter. Den er grunnleggende i både form og innhold, med faktabokser om tenkere som Wittgenstein, Heidegger og Nietzsche, og introduserer åpent og enkelt de ulike elementene i den hermeneutiske sirkelen (utvidet i boka til et hermeneutisk åttetall): verket, verkets horisont, musikeren og øvingen.

For studenter som ikke har tatt ex. phil vil mye være nytt her, og antagelig givende for dem som ikke har latt seg fornærme av premisset. For dem som allerede har noe kjennskap til feltet, kan imidlertid den forenklende tonen fort irritere.

Boka benytter seg av en rekke problematiske begreper som ikke blir definert, og reiser flere spørsmål om meningsinnhold som ikke avklares. Stadige referanser til «sjel» og «ånd» fungerer greit for rask og lett lesning, men det er uklart hva forfatterne mener med utsagn som «En dyp interpretasjon forutsetter en dyp sjel». Ideen om ansvarlig tolkning som en «moralsk forpliktelse» hentes fra Rudolf Steiner, men boka sier lite om hva som ligger i en slik bruk av begrepet «moral». «Moralsk nivå» identifiseres til og med som et spesifikt lag av mening innenfor verket i seg selv – eksemplifisert som at musikken «vil» oss noe. Men hva betyr det? Kan egentlig musikk «ville» oss noe? At «musikk er et språk» er også en velkjent metafor, men det er ikke en sannhet selv om det er første setning i boka.

Det er selvfølgelig ganske umulig å gi vanntette beskrivelser av slike idéer og konsepter, særlig når de ikke er entydige. Men til å være en bok som er utgitt av ansatte ved en vitenskapelig institusjon og som handler om å åpne opp sinnet for ny kunnskap og kreativ tolkning, kunne den med fordel vært noe mindre bastant rundt slike omstridte begreper og konsepter.

Tar avstand fra kvantitativ forskning
Boka er også overraskende avvisende til kvantitativ øvingsforskning, og avviser freidig atferdsteoretisk, resultatorientert øvingsforskning som ikke «særlig interessant for oss musikere». Det er vanskelig å måle de mest interessante og viktigste sidene ved øving, hevder forfatterne, og mener den kvantitative metoden har lagt for store begrensninger på hvilke spørsmål forskere i dette feltet stiller. En slikt innstilling er uheldig i dagens forskningsmiljø der avstanden mellom den naturvitenskapelige forskningen og humaniora er plagsomt stor, og det gir boka et anstrøk av selvrettferdighet. Fortolkning er en praksis med lange tradisjoner i akademia og utøvende kretser, og står ikke i et motsetningsforhold til øvingsforskning.

Mest interessant er lesingen når man ikke lar seg avlede av slike mulige fordommer som kan ligge bak, men lar seg fenge av Holm og Carlsens mange og gode referanser og eksempler. Augustins tanker om tid og musikk gir et godt utgangspunkt for å tenke rundt musikk som en fortelling i et tidsrom der både fortid og fremtid spiller inn i et musikalsk øyeblikk. Bach og Schumanns notesymbolikk viser at relevant informasjon kan ligge skjult i både verk og kontekst (selv om gyldigheten av disse historiene er omstridt). De velredigerte faktaboksene gir konsise innføringer til flere sentrale tenkere, og litteraturlisten er full av spennende tips til videre lesning.

Unikhet – det ultimate målet?
På tross av bokens tilgjengelige språk, relativt treffsikre forklaringer og sympatiske ønske om en åpen holdning, greier jeg likevel ikke helt å kvitte meg med følelsen av at premisset ikke treffer helt. I innledningen skriver forfatterne:

Vi savner imidlertid altfor ofte mening i konsertsalen, operaen eller innspillinger. Vi savner noe å tenke over på veien hjem, nye innfallsvinkler til standardrepertoar, utøvere som blottstiller seg og kanskje provoserer med en personlig tolkning. En ekte følt, men teknisk ufullkommen gjengivelse, for eksempel ved en elevkonsert, berører oss gjerne mer enn en rutinert og «perfekt» prestasjon av mang en kjent solist. Vi opplever også at lydteknisk ufullkomne og ofte sprakende innspillinger fra før 1940 kan formidle en større nærhet til musikken enn digitalt perfeksjonerte.

Jeg husker selv denne holdningen fra min egen tid på Norges musikkhøgskole, og treffer fortsatt på den med jevne mellomrom. Men jeg har vanskeligheter med å argumentere for den uten å innrømme at den er farget av nostalgi, en motvilje mot teknisk øving og en problematisk forestilling om at et upolert indre geni er mer interessant enn godt håndverk.

Les også: Har teorifagene utspilt sin rolle i klassisk musikkutdanning?

Det er dessuten mulig å snu på dette og si at problemet like gjerne kan være motsatt: Er det ikke heller sånn at den vestlige og stadig mer innflytelsesrike idéen om personlighet og unikhet tar fokus vekk fra systematisk og teknisk øving? Risikerer vi ikke i så fall å sitte igjen med en rekke teknisk middelmådige musikere med overdreven tro på sitt eget kunstneriske budskap. Det er ikke slik at Norge sliter med en bølge av teknisk briljante musikere som gjør rent bord i internasjonale konkurranser, eller som danker ut alle andre i orkesterprøvespill. Man kan spørre seg om det egentlig er mer fokus på individualisme vi trenger?

Forfatterne imøtekommer denne innvendingen til en viss grad, og understreker at ureflektert intuisjon eller annerledeshet for annerledeshetens skyld ikke er godt tolkningsarbeid. De problematiserer også idéen om hva som er en «riktig» tolkning og peker på noe de fleste vil være enige i: At det gjennom det siste århundret har utviklet seg en forestilling om at det finnes «korrekte» tolkninger, enten de er fundert i historisk oppføringspraksis eller andre metoder, og at mange musikere stadig er på jakt etter denne. Det knytter seg selvfølgelig til et større bilde som inkluderer et globalt utdanningsfelt og sterke markedskrefter som belønner det etablerte, det teknisk virtuose og det visuelt gripende.

Selv om Holm og Carlsen beveger seg helt i overflaten av de mulighetene som ligger her, er den praktiske tilnærmingen til en øvende musikers hverdagsliv et godt utgangspunkt for å engasjere flere med utbrytertrang. Med Å tolke musikk retter de fokus mot faglige innganger til alternativ tolkning gjennom filosofi, litteratur og estetisk teori – og er på den måten med på å løse opp i den klamme forestillingen om én riktig retning. Det er verdifullt.

Artikkelforfatteren var student ved Norges musikkhøgskole i perioden 2006-2011.