Gjentakelsens kraft

Det har blitt 6. desember når Kjersti Johansson synker ned i en stol på et av møterommene på biblioteket på Norges musikkhøgskole (NMH). I samme bygg la hun dagen i forveien frem doktorgradsprosjektet «Gjentakelse i musikkterapi. En kvalitativ instrumentell multippel casestudie».

Det er kun få timer til hun setter nesen mot flyplassen og Brussel, hvor hun for tiden bor med partneren sin, som er utplassert for NTB. Et halvt år til i den belgiske hovedstaden venter, en tid Johansson skal bruke på å publisere artikler rundt avgrensede funn i avhandlingen.

– Jeg har skrevet på norsk, men ønsker også å få ting publisert på engelsk for å nå et større publikum.

Disputasen er resultatet av et i overkant tre år langt forskningsarbeid om bruk av gjentakelse i musikkterapi. Johansson er utdannet musikkterapeut fra NMH og har tidligere arbeidet innen spesialpedagogikk med særlig interesse for barn med multifunksjonshemming.

– Det var mye gjentakelser i min praksis som musikkterapeut, hvor vi snakket om viktigheten av gjentakende aktiviteter med barna. Gjentakelse er noe alle bruker, det er sentralt i alle menneskers liv og tilværelse. Jeg ønsket å utforske hvorfor vi forstår gjentakelse forskjellig – noen gjentakelser opplever vi gledesfylt og trygt, mens andre forbinder vi med terping og pugging, noe slitsomt.

– Hvordan kartlegger du det, hvorvidt gjentakelse oppfattes bra eller dårlig i en terapisituasjon?

– Det handler om relasjonen man utvikler og terapeutens evne til å tolke klientens følelses- og kroppsuttrykk. Dette er særlig relevant om klienten ikke har verbalt språk. Å være spontan i gjentakelsen er viktig. Fokuset skal ikke være på at en sang må gjentas, men at sangen gjentas for å åpne opp for andre initiativer. Hvis klienten kommer med en improvisert intro må terapeuten kunne følge og støtte opp om dette.

Repetisjonens trygge ramme
I forskningsprosjektet har Johansson studert andre musikkterapeuter i aksjon, med utgangspunkt i tre ulike klienter: Olaf på 60 år som har demens, autistiske Casper på 5 år, og Erlend, som er i 40-årene og har en schizofrenilignende diagnose.

I alle tre tilfeller opptrer musikkterapi i ulik form tilpasset klienten. Lytting av gamle låter brukes med Olaf for å skape gjenkjenning og vekke minner, Casper deltar i sang og aktiviteter, mens Erlend skriver egen musikk. Fremgangsmåten er individuelt tilpasset, men man kan også snakke om generelle trekk for gjentagelse i musikkterapi, ifølge Johansson.

– Ofte har man en form for gjentakende start eller avslutning av musikkterapisesjoner. Det rammer inn sesjonen og gir trygghetsfølelse i terapien. Med barn, særlig de med spesielle behov, bruker man gjerne gjentakende aktiviteter eller sanger som gjør det enklere for barnet å forstå hva som foregår, og dermed lettere å delta i samhandlingen. Man kan også bruke gjentakelse over kortere tid, ved for eksempel å improvisere over en gjentakende akkordrekke, den skaper en struktur å forholde seg til. Det kan være ekstra viktig dersom deltakeren har utfordringer med timing, konsentrasjon og oppmerksomhet – strukturen gjør at man får overskudd til å bidra med spontanitet og kreativitet.

En langsom musikkterapi
Johansson er opptatt av at retningslinjene for gjentakelse som hun legger frem i forskningen ikke må bli en oppskrift. Samtidig, påpeker hun, ligger det mye frihet i gjentakelse.

På samme måte som gjentakende motiver i minimalistiske verk av komponister som Steve Reich, Phillip Glass eller Julius Eastman kan endre lytterens opplevelse av tid og på den måten åpne for nye erfaringer, skriver Johansson om en «langsom musikkterapi».

I doktorgradsavhandlingen beskriver hun det som «en gjøren, som fokuserer på å være sammen her og nå, en mer dynamisk og aktiv musikkterapi. Det handler om å vandre sammen i prosessen og ikke spurte mot mållinjen».

– Det handler om å bruke gjentakelse for å utdype opplevelser. Minimalistisk musikk er litt inne på dette. I musikkterapi kan man gjenta en sang mange ganger, og det kan utdype opplevelsen der og da. Dette er viktig for endring og utvikling i musikkterapi – det er ikke bare det å sette ord på eller verbalisere opplevelser og følelser som kan føre til endring. Det å gjøre noe sammen og gjenta det over tid, kan for eksempel forsterke opplevelser, tillate oss å kjenne ekstra på en følelse eller forsterke den relasjonelle kontakten, noe som kan fremme en mer erfaringsbasert og ikke-verbal endringsprosess..

Les også: Kræsjlandet i musikkterapi

Tilstedeværelse er også et viktig nøkkelord for å skape en god relasjon mellom terapeut og klient. Johansson forteller hvordan musikkterapeuten i en av casene hun studerte brukte korte sangmotiver for å vekke deltagelse. Dette fungerte bra i én sekvens, mens i en annen sekvens spilte terapeuten en feil og snudde seg mot pianoet for å rette den opp. Tilstedeværelsen ble dermed brutt, og sangmotivene fungerte ikke like bra som i den første sekvensen, hvor terapeuten spilte videre uten å bry seg om «feil» toner.

– Å gjenta uten å være fiksert på at det skal være akkurat likt handler om tilstedeværelse. Jeg sier jo at gjentakelse er viktig, man kan ikke bare ha tilstedeværelse og gjøre kaotiske ting, men tilstedeværelsen med større fokus på samspillet og samhandlingen enn akkurat hva man spiller er viktig.

«Et viktig supplement»
Nylig ble det avholdt toppmøte på NMH om musikkterapi i psykisk helse- og rusfeltet. Gjennom en dag viet innlegg og erfaringer fra politikere, brukerorganisasjoner, ledere og forskere ble det vektlagt hvordan musikkterapi er en kunnskapsbasert behandlingsform, som med målt suksessrate burde være et alternativ på lik linje med andre, eldre behandlingsformer. Johansson var ikke tilstede på samlingen, men er ikke i tvil om at terapi gjennom musikk er et viktig supplement i behandlingen av klienter med fysiske og psykiske utfordringer.

– Det er en annen måte å få kontakt på, man får en annen type relasjon når man har improvisert musikalsk sammen i fem minutter. Musikkterapi har en styrke i at den kan fokusere på implisitte, ikke-verbale aspekter. Det kan vitalisere, være kroppslig. Det er en annen type relasjon og samhandling, som kan supplere der andre terapier har utfordringer.

På toppmøtet ble også tverrfaglighet løftet frem som et avgjørende aspekt for å få tatt i bruk musikkterapi i ulike helsetjenester. Samarbeid på tvers av profesjoner og faggrupper er viktig for å gi brukeren en best mulig oppfølging, mener Johansson.

– Det er en utfordring for alle nyere profesjoner å komme seg innenfor kanskje særlig mer etablerte helseinstitusjoner. Det handler også om økonomiske ressurser og prioriteringer, sier Johansson, som er opptatt av at forskningsmiljøene bør utvikles innenfor feltet.

– Jeg tenker at vi skal bevare en mer kvalitativ, reflekterende tradisjon for forskning også, der vi både kan se mer bredt også i dybden, og inkludere en teoretisk fagforståelse – se hvordan vi finner sammenhenger og hvordan vi skiller oss fra andre fag. Følelsen min er at musikkterapi er på vei inn flere steder, det er en positiv vilje blant brukere og pårørende, og også blant politikere og kommuner. Men vi må jobbe litt for å komme ordentlig på plass, det tror jeg.