Pogo Pops-gitarist Viggo Krüger kjenner både musikkens helende krefter, og popstjernelivets skyggesider.

Viggo Krüger Foto: Privat

– Det å spille sammen med andre og å utfolde seg gjennom instrumenter og band – og det å ha en spillejobb å se frem til når ting er litt kjedelig eller trist – det er helt avgjørende. Siden musikken er en slik livbøye for meg, tror jeg jo at den er det for andre også, sier Viggo Krüger, musiker, musikkterapeut og leder for Norsk Forening for Musikkterapi (NFMT).

Han får troen bekreftet i møte med ungdommer han jobber med til daglig. Krüger er imidlertid også kjent som gitarist i Pogo Pops, et av de største bandene fra den første Bergensbølgen. Bandet som startet karrieren under navnet Doomsville Boys fyller 30 år i år.

Pogo Pops Foto: Privat

Fra Doomsville Boys til Pogo Pops
Gitar var imidlertid ikke Krügers første instrument. Han spilte fiolin fra han var seks, men ble hva han kaller mobbet bort fra det. Gitaren frigjorde ham, som 12-åring.

Faren kjøpte, litt motvillig, den første gitaren. Den var rimelig. Og Krügers far skal ha trodd det var en forbigående interesse. Den neste gitaren kjøpte Krüger derimot selv, etter å ha gått med avisen ett år og spart opp til en dyrere utgave. Som senere skulle bli fulgt av flere ennå dyrere gitarer. Han var hektet.

– Jeg spilte i et band før Doomsville Boys, som het Little Ease. Vi hadde egne låter, og jeg var med på å skrive dem. Og vi kom med i ungdomsprogrammet halv sju på NRK.

– Med Doomsville Boys ble det mer alvor. Vi kom i kontakt med BMG, og avdøde Eivind Rølles. Han hadde veldig troen på oss, og mente vi skulle bli det neste store. Vi fikk flere spillejobber, men så ble det liksom ikke noe mer.

Fem år senere kom bandet så i kontakt med Ivar Dyrhaug og selskapet hans, Norsk Plateproduksjon. Da begynner også historien om bandet Pogo Pops. Det har blitt syv utgivelser fra 1992, inkludert en samleplate til i dag, inkludert pausen mellom 1996-2006. Den foreløpig siste; Darling Emm, Northern Girl kom i 2012. I juni kommer deres neste album, Love is the greatest compass, som utgis av Apollon records.

Armslag på scenen
Albumene har siden oppstart blitt til mer eller mindre på samme vis. Før innspilling i studio er det så intensiv øving. Pogo Pops har ikke noe eget øvingslokale.

– Frank Hammersland er vokalist, og han skal synge sangene. Han må gjøre tekster og melodier til sitt eget uttrykk. Han skriver en del av låtene selv. Og så kommer jeg med en del låter som han bearbeider til sitt eget uttrykk. Mitt bidrag på en plate kan være rundt en fjerdedel.

– Vi arrangerer låtene sammen. Jeg har ganske mye å si for arrangering av gitar og synther, som er instrumentene jeg spiller.

Pogo Pops – Viggo Kruger til høyre, vokalist Frank Hammersland til venstere

Når Pogo pops spiller live har han hva han kaller veldig stort armslag til å lage mye lyd på gitaren.

– Det er selvfølgelig kjempegøy. Da kan jeg bruke effektbokser, flere forsterkere og lage svær lyd på scenen. Egentlig er det ganske stor forskjell på Pogo Pops på plate og live. Vi eksperimenterer, improviserer og tar oss mange friheter, som lange dronebaserte instrumentalpartier.

– Hvordan fungerer denne arbeidsformen?

– Du har på en måte to grunnmodus. Det ene er denne ensomme letingen etter gode riff, bilder og klanger. Det å spille ut akkordprogresjoner, og finne tekster. Det er en god ensomhet. Jeg drar ofte på familiens landsted og kan sitte en helg i den prosessen med å lete frem magien.

– Den andre modusen er fellesskapet med de andre i bandet, der vi jobber intenst med å finne sound. Vi står veldig sjelden på øvingslokalet. Når vi øver handler det om å finne helheten.

Viggo Krüger

Han lytter etter en resonans i egne musikalske preferanser, noe han selv gjerne ville hørt på, om det skulle settes på. Referansene er melankolsk britisk post-pønk som Joy Division, etterfølgende synth-rock New Order og mer eklektisk pop-mørke hos The Cure. Musikk som den gang, på 80-tallet var ny, og ga livet hans mening. Førstnevnte kaller han fortsatt lista for hva god popmusikk skal være.

– En ønsker også gjerne å finne på noe originalt, noe nytt. Popmusikken er fylt av klisjeer, som settes sammen på nye måter. En god poplåt bør ha noe nytt. Det vi vil ha kombinerer denne søkingen etter det nye, samtidig som det har en klangbunn i det vi selv liker.

Friheten forsvant
Pogo Pops oppnådde stor kommersiell suksess med sine første utgivelser, både i Norge og Japan. En turné i Japan i 1996 skulle imidlertid føre til at det hele ble satt på pause, i flere år.

– Det var en voldsom opplevelse. Vi gikk fra å spille på små klubber i Bergen, til å spille på festivaler og på TV. Den gang ble fredagsunderholdningen sett av over en million, og vi ble gjenkjent på gaten. Det ble mye buzz, og det var ikke bare positivt.

– Vi likte det veldig godt, i begynnelsen. Men så ble det slitsomt.

– Vi likte det veldig godt, i begynnelsen. Men så ble det slitsomt. Friheten forsvant litt. Og det selv om dette fortsatt var i liten skala sammenliknet med superstjerner. Samtidig var det jo dette som gjorde at vi ikke ville fortsette. Noen ville ha et vanlig liv.

– Når du sier noen, var noen deg?

– Ja, det var meg. Jeg ble lei. Jeg er fornøyd med platene vi laget, og låtene vi skrev. Etter det fjerde albumet var jeg rett nok ikke ferdig med bandet, men jeg var ferdig med bransjen.

– Popstjernetilværelsen var veldig usunn. På flere måter. Det var mange reisedøgn i året, det var stort inntak av alkohol. Når vi spilte, eller var i sosiale sammenhenger, var det forventet at vi skulle lede festen. I sum utviklet vi alle en usunn livstil. For min egen del begynte den psykiske helsen å skrante på slutten.

Sammenbrudd
Krüger møtte veggen. I Japan mistet han søvnen, og fikk et slags sammenbrudd. En stressrelatert psykisk lidelse, forårsaket av norsk popstjernefestkultur og møte med forventet turnéeffektivitet. Tilbake i Bergen fikk han profesjonell hjelp, og begynte etter anbefaling fra terapeuten å tenke alternative karrierer til popstjernelivet. Valget falt på musikkterapeut-utdanning.

– Ble det en form for egenterapi?

– Ja jeg vil si det. Jeg var ganske nedkjørt på den tiden. Den gang var jeg veldig åpen med medstudenter og lærere på studiet om hva jeg hadde vært igjennom. Heldigvis satset de på meg, og i løpet av de to årene fikk jeg god hjelp til å komme i kontakt med egne følelser, og en ny innsikt i betydningen av relasjoner til andre mennesker.

Du blir litt drittsekk når du er popstjerne på det nivået.

– Det hadde jeg nok også veldig godt av. I årene som popstjerne hadde jeg blitt veldig selvsentrert, og opptatt av de feile tingene i livet. Du blir litt drittsekk når du er popstjerne på det nivået. Du ser ikke verden helt som den er. Samtidig er det også kjedelig, repetitivt. Det er de samme konsertene, de samme sangene hver kveld, den samme mentaliteten over alt.

Musikk hjelper unge
I dag er han avholdsmann på femtende året. Han jobber til daglig som musikkterapeut for Aleris Ungplan & BOI og som førsteamanuensis ved Griegakademiet ved Universitet i Bergen. Feltet er barn og unge. Tanken var egentlig å bli psykolog, men i stedet ble det doktorgrad i musikkterapi, avlevert i 2012. Krüger opplever at valget han tok har gjort at han kan gjøre vel så mye for dem han jobber for som en psykolog, nettopp på grunn av musikkens muligheter til å treffe de unge. Og da både som lyttere og utøvere.

Studier og arbeidet har også endret hans egen lytting. Han har blitt mer reflektert, og ser betydningen av musikk som identitetsmarkør.

– Jeg har blitt mer opptatt av konteksten rundt musikken. Det biografiske, og hvordan musikken ble innspilt. Du blir litt mer nerdete når du er akademiker. Men for all del, jeg kjøpte den nye Stones-skiva. Det var rett tilbake til ungdomstiden. For tross alt er musikk energi.

– Er det noe ironisk over at det var musikk som slo deg ut, samtidig som musikk er det du i dag jobber med for å gjøre folk friskere?

– Det var en veldig dyrekjøpt erfaring. Men jeg ville jo aldri ha vært det foruten.

– Musikkterapi handler om å lytte til barn og unge, og hjelpe dem til å forbedre deres livssituasjon. Jeg jobber med bandprosjekter, der vi konkret hjelper de unge med å fortelle hvem de er og hva de vil. Musikken blir et verktøy til å jobbe med de unges drømmer og lengsler. Det er det samme som jeg opplevde selv, gitaren ble en kanal for å fortelle voksensamfunnet om meg selv. Jeg bruker sånn sett erfaringene fra egen oppvekst i jobben.

Pogo Pops

Unødvendig livsstil
Krüger kjenner seg ellers igjen i studiene fra Universitetet Nord, der det kom frem at musikere har dårligere psykiske helse enn store deler av befolkningen for øvrig. Musikkterapien ser han som motvekten til musikkens destruktive sider.

– Det er godt at dette blir dokumentert. Man leser jo historier om musikere som dør tidlig, som sliter. Og så synes mange at det er litt tøft, som om man ofrer seg for kunsten. Det er en veldig uheldig mentalitet. De smarte artistene, de som holder på lenge, skjønner at det er en unødvendig livsstil. Vi var så unge at vi ikke rakk å bli fornuftige.

– Vi holder jo på igjen nå. Men vi har valgt å gå inn i det på en helt annen måte. Vi legger selv premissene for det vi driver med. Vi booker våre egne spillejobber, betaler våre egne innspillinger og eier masterteipene. Det gir oss en kontroll vi ikke hadde da det var plateselskap og management i Oslo som eide og styrte oss.

Forvalter poparven
Den største forskjellen fra tidligere er det manglende apparatet rundt bandet. Apparatet hjalp dem å bli kjente. Uten apparatet er de mindre kjente. De har imidlertid et trofast, voksent publikum. Jubileumsfeiring og slippfesten for det kommende albumet blir standsmessig på seilbåten Statsraad Lehmkuhl.

– En venn av meg sa: Jeg synes du skal fortsette. Det er viktig at noen forvalter popmusikkens på en god måte. Popmusikk er viktig. Det handler som nevnt om oppvekst, ungdomstid og samfunn. Noen må ta ansvar for å forvalte den pophistorien. Vi tar ansvar for vår lille flik av dette. Det skylder vi publikum når vi først gikk på scenen den gangen.

– Det er ikke like mange som er opptatt av Pogo Pops i 2017 som det var i 1993. Og det er helt ok. Det vi gjør nå er mer behagelig, mer håndterlig og mer i stil med hvordan vi lever nå, hver for oss, som voksne. Vi er jo snart 50 år, og når du er så gammel vil du bestemme selv. Da vil du ikke bli drevet fra den ene spillejobben til andre fordi noen andre vil tjene penger på deg.

Publisert:

Del: