Oslo Strykekvartett balanserer elegant mellom Benjamin Britten, Nils Henrik Asheim og György Ligeti på sin nye plate. (Foto: Andrej Grilc)
Ballade klassisk: Åtte musikalske lykkepiller
Trenger du å roe det mentale trøkket? Ballades musikkdoktor Ola Nordal anbefaler en lyttekur. Her foreskriver han åtte musikalske lykkepiller.
Dr. Nordal har vurdert symptomene. Han foreskriver en lyttekur. (Foto: privat)
Ideen med Ballade klassisk er å vise fram bredden i norsk kunstmusikk. Spalten skal kaste litt oppmerksomhetsglimmer på de enormt mange utgivelsene som blir laget – både de som får mye omtale, og de som får lite.
Men det en også dypt egoistisk grunn til at jeg skriver denne spalten: Jeg trenger en unnskyldning for å måtte lytte konsentrert. For det er konsentrert lytting som holder hjernen min samlet. Den daglige timen med et nytt album og en stor kopp kaffe klokken seks om morgenen, det er den mentale limtuben som sørger for at de andre bitene i psyken min ikke glir fra hverandre. Hvert nye album blir en musikalsk lykkepille. Lider du av det samme? Da må du lese videre.
Cecilie Ores kammermusikk kommer endelig på plate. Marianne Beate Kielland har fordypet seg i Schuberts sanger. Oslo Strykekvartett setter Britten, Ligeti og Asheim på samme brøkstrek. Simax samler Sigurd Lies kammermusikk. Gisle Kverndokk er full av nostalgi og melodi. Rolf Wallin er ute med både elbasskonsert og eksperimentell fuglesang. Og Åsmund Dahlin Johansen har funnet opp fem fiktive fulger.
ENGEGÅRD QUARTET & NyNORSK MESSINGKVINTETT: Cecilie Ore – H2O trilogy (Lawo)
Oh yeah! Her snakker vi. Engegård & co. sitter som alltid ytterst på stolkanten og hugger på, kvasst og energisk. NyNorsk-folka blåser så messingen gnistrer i høyttalerne. Vegard Landaas og Thomas Wolden i Lawo har gjort et glimrende opptak, og vi kan høre harpiksen sprute. Denne plata gjør virkelig ære på Cecilie Ores spennende komposisjoner.
Ores musikk er dramatisk, seriøs og skal tas på alvor. De tre verkene samlet under overskriften H2O handler om vann og natur. På den ene siden er dette samfunnsengasjert miljømusikk, slik mange holder på med nå for tiden. Stykkene tematiserer smeltende isbreer og tung morgentåke over en forurenset fjordarm. Ore har i «Glacier song» hentet fram Henry Purcells berømte «isscene» fra barokkoperaen Kong Arthur, og behandler den slik at den blir enda mer hutrende og foruroligende.
Men verkene inneholder også noe mer, som går langt ut over det program-notatene indikerer. I første rekke handler dette om musikalske gester og rytmer. «Waterworks», for eksempel, preges av fallende musikalske bevegelser, som alle ender i brutale akkorder på åpne strenger. Jeg føler et mørke og et sinne, som er personlig og som peker ut over «de ytre forholdene» som vi blir fortalt at musikken handler om.
Dessuten handler musikken til Ore om å skape noe som det er givende for musikerne å spille. Hun skriver slik at de får levert sitt ytterste, ikke bare fordi de må, men fordi de vil. Hvis du vil lære mer om Ores musikk, anbefaler jeg på det varmeste intervjuet med Cecillie Ore i Bodil Maroni Jensens samtalebok Stemmer i samtidsmusikken. Men enda mer, anbefaler jeg å bruke noen timer med dette albumet.
Hør spesielt: «Waterworks»
https://open.spotify.com/embed/album/5EbBHuoYU3hUNs57okxmxC?utm_source=generator
MARIANNE BEATE KIELLAND & NILS ANDERS MORTENSEN: Franz Schubert – Goethe Songs (Lawo)
Marianne Beate Kielland og Nils Anders Mortensen har samarbeidet i flere år om romanser, lieder og andre typer kunstsang. Hvis jeg ikke har talt feil, er Goethe songs deres album nr. 16. Den mange utgivelsene er kanskje litt opp og ned når det gjelder kvalitet – noe som er naturlig når man favner så vidt. Men Goethe songs er et av deres beste. Det er emosjonelt gripende og så uendelig vakkert.
Ledige stillinger
Albumet består av et utvalg av Schuberts sanger til tekster av Goethe, med unntak av de mest kjente – som «Erlkönig» og «Gretchen am Spinnrade». Så albumet gir altså muligheten til å lære noe nytt om musikkhistorien, samtidig som man får nyte mindre kjente sanger som «Der König in Thule» og «Suleika». Les tekstene også. De er gode!
Kielland kunne nok ikke nådd bakerste rad i Operaen, men har i stedet rendyrket et uttrykk som virkelig gjør seg på plate. Hun synger ikke så sterkt, men har i stedet fokusert på gjøre stemmeklangen fyldig og varm. Hun former dessuten linjene med et vell av små nyanser, noe som gjør seg fint under hodetelefonenes lydlige mikroskop. Jeg elsker det, og kan ikke komme på noen norsk sanger jeg liker bedre når det kommer til innspillinger.
Mortensen er en ypperlig akkompagnatør. Han gjør akkurat det han skal: han er fremtredende når det passer seg, og ellers bygger han opp under Kiellands sang på en glimrende måte. Det er tydelig at de mange årene sammen har gjort dem til et godt team, for de er ekstremt samkjørte. Måtte de fortsette samarbeidet på minst 16 ablum til!
Hør spesielt: «Suleika»
https://open.spotify.com/embed/album/28B6tkWUd7rWp4RzrVzmfL?utm_source=generator
SIGURD LIE: Complete Chamber Music (Simax)
Det er i disse dager skikkelig musikkhistorisk momentum rundt den norske komponisten Sigurd Lie (1871–1904).
For ikke lenge siden gav Marianne Beate Kielland og Nils Andreas Mortensen ut hans samlede sanger på Lawo Classics. Denne gangen er det Simax Classics som står bak. De har satt sammen et ad hoc-ensemble som består av Jonas Båtstrand, Jørn Fossheim, Lars Lunde, Kjell Åge Stoveland og Ariel De Wolf, med Båtstrand som en slags primus motor. Han har tidligere gjort lignende ting for musikk av Christian Sinding, Ludvig Irgens-Jensen, Johan Halvorsen og Hjalmar Borgstrøm – alle fenomenale innspillinger på Simax, og viktige dokumenter i norsk musikkhistorie.
Lies pianokvintett er harmonisk og litt nostalgisk i klangen. Den har noe litt Brahmsk ved seg, som plasserer den i høyromantikken. Som i flere kammerverk fra denne tiden, er det i 2. sats at det skjer. Melodiene blir elegant spilt med plukketoner som flyter lett av gårde, i nydelig samspill med pianostemmmen. Kvintetten er en frisk komposisjon fra den bråmodne Lie. Den ble skrevet mens han studerte komposisjon i Leipzig, og han var vel knapt 22 år da den var ferdig.
Selv om pianokvintetten inneholder det beste øyeblikket, foretrekker jeg Lies strykekvartett som helhetlig verk. Kvartetten ble også skrevet under studietiden i Leipzig, men høres besynderlig nok ut som om den er skrevet av en langt mer moden komponist. Han tok nok studiene på alvor. I tillegg blir vi servert et par «Norske danser», som er ganske generisk folkemusikkappropriasjon, og en «Humoreske», som også har en fin dansesprett.
Plata som helhet er riktig fint framført. Det skjer noe. Musikken lever.
Hør spesielt: «Pianokvintett sats 2»
https://open.spotify.com/embed/album/0viNRGCnacPwMtHTlMk7DM?utm_source=generator
OSLO STRYKEKVARTETT: Learn to Wait: Britten, Asheim & Ligeti (OSQ)
Oslo Strykekvartett har startet eget plateselskap, og debuterer der med en av de mest fenomenale kvartettplatene jeg har hørt på lenge. Albumet balanserer musikk fra Benjamin Britten, Nils Henrik Asheim og den ungarske spilloppmakeren György Ligeti, og klarer på finurlig vis å få det til høres ut som et logisk hele.
Brittens strykekvartetter har gått litt under radaren ved siden av Béla Bartók og Dmitrij Sjostakovitsj’ kvartetter. Det til tross for at Britten gjør mange av de samme tingene. 2. sats i Strykekvartett nr. 1, med tempobetegnelsen «Allegro con slancio» (‘Livlig, med entusiasme’), er for eksempel full av jevne, insisterende «Sjostakovitsj-rytmer». Men dynamikken er mer subtil og nyansert, og uttrykket mindre bombastisk. De skjøre, høyfrekvente klangene i åpningen av kvartetten peker dessuten mot noe helt eget, noe som verken Bartók eller Sjostakovitsj er inne på. Står Britten litt ufortjent i skyggen av de to store fornyerne av sjangeren på 1900-tallet?
Asheims kvartett «Learn to Wait» er rik på overtoner og dissonerende akkorder. Verket består av mange heftige og skjærende klanger, som trekker assosiasjonene mot islandskap og forblåste vinterkledde fjell. Ligetis «Metamorphoses nocturnes» er et festlig stykke, med høy energi og drøssevis med referanser til andre verk. Plutselig stikkes det for eksempel inn en V-I-kadens – en referanse til… hva skal jeg kalle det? «Vanlig musikk»? Jeg merket meg også en D Ess C H-bevegelse, Sjostakovitsj’ berømte «musikalske signatur». Men aller mest er det preget av Ligetis lekne galskap – han leker både med lytteren og med musikerne, som må yte i yttergrensene for hva som er mulig.
Oslo Strykekvartett spiller eksepsjonelt bra. De «hugger» ikke like hardt og er ikke like frampå som for eksempel Engegård-kvartetten eller Ssens trio, men de har en fin flyt i spillet. De er sofistikerte, og samspillet er ekstremt presist.
Hør spesielt: Britten: String Quartet nr. 1: II: Allegro con slancio
https://open.spotify.com/embed/album/0qavfE0PnpcBZQt7kDGhr1?utm_source=generator
TRONDHEIM SYMFONIORKESTER, dir. PETER SZILVAY: A Desperate Light. Orchestral works by Gisle Kverndokk (Lawo)
A Desperate Light samler tre av Gisle Kverndokks komposisjoner for orkester, der suiten fra operaen Jorda rundt på 80 dager er den mest interessante. Som man gjerne gjør med Jules Vernes historie, bruker Kverndokk den til å reise gjennom et mangfoldig musikalsk landskap. Vi møter karakterer fra kjente operaer; for Jorda rundt… var åpningsforestillingen i Bjørvika og skulle derfor være litt meta. Han portretterer den gryende maskinalderen, salongmusikk fra fin de siecle-Frankrike (hvor Violetta forfører), og musikalsk eksotisme fra Suez (hvor Salome danser) og Beijing (hvor Phileas Fogg snor seg unna Turandot). Sistnevnte komplett utstyrt med Puccinis pentatone Kina-klisjeer.
Før noen utløser den kulturelle approprierings-alarmen: Kverndokk har paddet klisjeene med flere lag med ironi og historisk distanse. Det kommer tydelig fram at han ikke forsøker ikke å beskrive det egentlige Egypt eller Kina musikalsk. Jorda rundt… er et nostalgisk blikk på hvordan vi i «oksidenten» pleide å portrettere «orienten» med musikalske sjablonger «i gamle dager». Og det må da være lov?
Jeg har i hvert fall sans for denne plata. Den er leken og setter fantasien i sving. Kverndokk skriver innovativt meldodisk sett, stykkene hans er drivende, med god kontrast mellom de ulike delene (det er en av mine kjepphester at norske samtidskomponister har en tendens til å tralte av gårde i det samme tempoet hele tiden). Gisle Kverndokk er jo først og fremst musikal-komponist – og han bruker dette til å skape frisk og ledig orkestermusikk. For der mye av dagens samtidsmusikk er klanglig basert, er det temaene og melodiene som er i sentrum hos Kverndokk. Og der annen samtidsmusikk kan være litt emosjonelt lukket og stiv, tør Kverndokk å være inderlig og litt pompøs.
Trondheim symfoniorkester, under Peter Sebastian Szilvays ledelse, spiller lett og ledig.
Hør spesielt: Symphonic Suite from Around the World in 80 Days III. «Rome – Toscas Death»
https://open.spotify.com/embed/album/0hFSG3ktS6TtujKk61Q69p?utm_source=generator
STAVANGER SYMFONIORKESTER, dir. ANDRIS POGA: Rolf Wallin – Five Seasons, Stride & Other Orhcestral Works (Ondine)
Solister: Eldbjørg Hemsing (filoin), Wu Wei (akkordeon), Ida Nielsen (el-bass)
Rolf Wallin er en av de rytmisk sett mest spennende komponistene i sin generasjon – altså de som debuterte som komponister på 1980-tallet. Jeg var 13 år under OL på Lillehammer, og kommer alltid til å forbinde ham med perkusjonsstykket Nordlys som ble spilt da svartvettene kravlet ut av unnarennet i Lysgårdsbakken. Det var et av stykkene som lærte meg at samtidsmusikk kunne være kult.
I 2024 kom det ut to album med musikken til Wallin. Five seasons med Stavanger Symfoniorkester er utgitt på det finske selskapet Ondine, kjent for sofistikerte utgivelser av høy kvalitet. Albumet er mangfoldig, storslått og imponerende. Dette er på en måte «stor-samtidsmusikk». Mye samtidsmusikk er for små og spesialiserte ensembler, mens disse komposisjonene er skrevet for fullt symfoniorkester og «vanlige» solister.
Skjønt, helt vanlige er de ikke. Selveste Eldbjørg Hemsing er solist i filolinkonserten Whirld, Wu Wei i akkordeonkonserten Five Seasons, og mest oppsiktsvekkende, Ida Nielsen – kjent som bassisten til Prince – i el-bass-konserten Spirit. Alle konsertene er gnistrende originale, og de groover på Wallins skjeve vis.
Men noen ganger når samtidsmusikk legges ut for stort orkester, så blir det også litt stivt. Så også her, for som helhet føles albumet som en aldri så liten overdose med storklang. Jeg tror samtidsmusikk trives bedre i de litt mer lette og ledige sinfoniettaene og kammerensemblene. Men jeg liker ambisjonsnivået. Og stykkevis og delt gir albumet mange fine lyttestunder.
https://open.spotify.com/embed/album/68hHrusZ1e6eg6NSRVIkPU?utm_source=generator
CIKADA & KENNETH KARLSSON, dir. CHRISTIAN EGGEN: Rolf Wallin – Large Bird Mask (Lawo)
Large Bird Mask presenterer Rolf Wallin i kammerformat, med Cikada under Christian Eggens ledelse og Kenneth Karlsson på piano. Plata inneholder to komposisjoner: Seven Disobediences og Large Bird Mask. Sistnevnte er noe av det beste jeg har hørt fra Wallin. Stykket er fullt av oppsiktsvekkende perkusjonsspill og fulgekvitter i alle fasetter.
Assosiasjonene trekkes naturlig nok mot Olivier Messiaen, som transkriberte fuglesang og puttet dem inn i sitt abstraherte musikalske naturlandskap. Wallin gjør altså noe lignende for piano, sinfonietta og elektronikk. Gestene er kvikke og uberegnelige, med uventede energiutbrudd – noe som gjør stykket uforutsigbart og underholdende.
Hvis jeg skal være kritisk, må det være at jeg kunne tenkt meg en tydeligere «fortelling», eller «rød tråd», til å skape en følelse av behov for utvikling. Slik stykket framstår nå, beveger det seg fra seksjon til seksjon, fra situasjon til situasjon, uten at de enkelte delene føles nødvendige. Jeg setter pris på kontrasten mellom delene, men jeg skulle gjerne sett en tydeligere dramatisk kurve gjennom verket.
Når det er sagt, så synes jeg begge Wallin-albumene fra 2024 klanglig sett er ekstremt spennende, og absolutt verdt å lytte til.
https://open.spotify.com/embed/album/6FSb2I0qzXjyi5BoGaCtwb?utm_source=generator
ÅSMUND DAHLIN JOHANSEN: Fem fiktive fugler (egen utgivelse)
Mens vi er inne på fugler: Trondheimsbaserte Åsmund Dahlin Johansen har funnet opp fem nye. De heter sydensvans, rødstrube, ranvtåke, albatrass og surredue.
Johansens EP består av fem korte og lette komposisjoner for fløyte, fagott, obo, klarinett og horn, med utvalgte konkrete lyder ved siden av. Fuglesangen dominerer naturligvis, og stykkene er fulle av leken og flaksende naivisme. De minner meg litt om tidlig Stravinskij og Prokofjev med sin «nysaklige» transparens og åpenhet. Men det som skinner aller best gjennom, er at Åsmund Dahlin Johansen er en komponist med godt humør.
Det korte albumet låter litt hjemmesnekret, men er såpass sjarmerende at jeg virkelig storkoser meg med det: Johansen skriver musikk som får meg til å smile.
https://open.spotify.com/embed/album/4uIsXq5UHuJZtBJzCqKfME?utm_source=generator
