OLYMPISK ORKESTERPRESTASJON: Klaus Mäkelä passende rammet inn av 1900-talls arkitektur. Her poserer stjernedirigenten i en skarp vinkel i Oslo Konserthus, Oslo-filharmoniens hjem. Og hans hjem, inntil neste internasjonale høyprofilerte jobb starter. Sjostakovitsj-innspillingene som dirigent og orkester står for innfrir og skaper forventninger. (Foto: Kaupo Kikkas)
Ballade klassisk: 2024 oppsummert
Kritiker Ola Nordal hører på alt som kommer hans vei av norsk musikk innen samtids og klassisk. Slik var lyden av 2024 i hans ører:
Er det noe som har bemerket seg i musikkåret 2024, er det antallet utgivelser. Et gjennomsnittlig plateår med angivelser ligger på rundt 60 utgivelser. I 2024 ligger det godt over 80 album i bunken min.
Nivået jevnt over har vært veldig godt. Det aller meste av det som gis ut innen klassisk, samtidsmusikk og tilliggende sjangre er både velspilt og originalt tenkt. Men noen plater har jeg satt mer pris på enn andre.
Jeg kunne trukket fram 10. Eller til og med 20. Men redaktøren var streng og sa at jeg måtte begrense meg. Så her kommer mine fire fremste favoritter fra 2024.
Øyvind Torvund: A Walk into the Future (Aurora), med Oslo-filharmonien og Olari Elts.
Øyvind Torvund høres ikke ut som noen andre. I «Sweet Pieces» hører vi kitsje pastellfargede vaporwave-lydbilder; som i en film der bølgene vasker over stranden, helten og heltinnen ser hverandre dypt i øynene, før omfavnelsen, i solnedgangen, og himmelen eksploderer i rosa.
I «Archaic Jam» kombineres den lyserosa kitsjen med Otomo Yoshihide-aktig støygitar og utbrudd fra SID-chipen i en Commodore 64. «Symphonic poem nr 1» er en god gammeldags pastorale, med masse fuglekvitter og morgenlyder, men orkestrert på en måte som jeg aldri har hørt tidligere. Strykere, perkusjon og elektronikk følgjer kvarandre som skuggar. Dette er et av de mest fornøyelige album jeg har hørt på lenge.
- Les hele anmeldelsen: Ballade klassisk: Alt henger sammen med alt
Kristine Tjøgersen: Between Trees (Aurora) 
Jeg ser for meg Kristine Tjøgersen ligge på ryggen og lytte. I skogen, i jungelen, ved sjøen, i Botanisk hage på Tøyen. Eller ute et sted i naturens egen katedral. «Lying on forest floor, looking at treetops» heter ett av stykkene. For en passende tittel!
Tjøgersen presser på grensene for hva musikk-begrepet kan inneholde. Og jeg elsker å liggende lyttende alene i et rom, omsluttet av virvaret av lyder som hun kommer med. Lyder som kravler og kryr, summer og skriker. Lydene fulle av løv, grønske og fuktig humus.
- Les hele anmeldelsen: Ballade klassisk: Den nye hellighet
Tyler Futrell: Stabat Mater/Bitter Fluids/Vuggesang (BIS), med Terjungensemble, dir. Lars-Erik ter Jung.
Musikken til Tyler Futrell er dramatisk og svulmende. Soundet er gromt, og Terjungensemble ligger tungt og fett i bunnen av satsen. Eirin Rognerud (mezzosopran) og Astrid Nordstad (sopran) følger hverandre tett. Teksten er tydelig foredratt, noe som er med å aktualisere den tidløse historien. Futrells Stabat Mater er et sterkt stykke kirkemusikk, som fanger det universelle og – dessverre – evig aktuelle i denne eldgamle historien om Maria som står ved korset og ser sin henrettede sønn.
- Les hele anmeldelsen: Ballade klassisk: Fram med rampelyset!
Oslo-filharmonien & Klaus Mäkelä: Shostakovich Symphonies 4, 5 & 6 (Decca)
- Les hele anmeldelsen: Ballade klassisk: Store musikalske begivenheter
Ola Nordal er tilbake med kritikk av nye norske plater om en knapp måned.
