Ballade klassisk: 2024 oppsummert

Øyvind Torvund: A Walk into the Future (Aurora), med Oslo-filharmonien og Olari Elts.

Øyvind Torvund høres ikke ut som noen andre. I «Sweet Pieces» hører vi kitsje pastellfargede vaporwave-lydbilder; som i en film der bølgene vasker over stranden, helten og heltinnen ser hverandre dypt i øynene, før omfavnelsen, i solnedgangen, og himmelen eksploderer i rosa.

I «Archaic Jam» kombineres den lyserosa kitsjen med Otomo Yoshihide-aktig støygitar og utbrudd fra SID-chipen i en Commodore 64. «Symphonic poem nr 1» er en god gammeldags pastorale, med masse fuglekvitter og morgenlyder, men orkestrert på en måte som jeg aldri har hørt tidligere. Strykere, perkusjon og elektronikk følgjer kvarandre som skuggar. Dette er et av de mest fornøyelige album jeg har hørt på lenge.

Kristine Tjøgersen: Between Trees (Aurora)

Jeg ser for meg Kristine Tjøgersen ligge på ryggen og lytte. I skogen, i jungelen, ved sjøen, i Botanisk hage på Tøyen. Eller ute et sted i naturens egen katedral. «Lying on forest floor, looking at treetops» heter ett av stykkene. For en passende tittel!

Tjøgersen presser på grensene for hva musikk-begrepet kan inneholde. Og jeg elsker å liggende lyttende alene i et rom, omsluttet av virvaret av lyder som hun kommer med. Lyder som kravler og kryr, summer og skriker. Lydene fulle av løv, grønske og fuktig humus.

• Les hele anmeldelsen: Ballade klassisk: Den nye hellighet

Musikken til Tyler Futrell er dramatisk og svulmende. Soundet er gromt, og Terjungensemble ligger tungt og fett i bunnen av satsen. Eirin Rognerud (mezzosopran) og Astrid Nordstad (sopran) følger hverandre tett. Teksten er tydelig foredratt, noe som er med å aktualisere den tidløse historien. Futrells Stabat Mater er et sterkt stykke kirkemusikk, som fanger det universelle og – dessverre – evig aktuelle i denne eldgamle historien om Maria som står ved korset og ser sin henrettede sønn.

• Les hele anmeldelsen: Ballade klassisk: Store musikalske begivenheter