Maestro Mäkelä åpner alle dører

Av Jens-Eirik Larsen, journalist

Når utenlandske journalister og musikkritikere ser og hører den finske dirigenten Klaus Mäkelä i Oslo, Paris, Amsterdam, Wien, i Berlin eller i New York, ser de en ung mann i ferd med å slå ut i full blomst som den klassiske musikkens nye superstjerne. En mann det allerede er fristende å forestille seg på kinolerretet – for dirigenter selger for tiden også kinobilletter. Det er nok å minne om Maestro, der Bradley Cooper gjør oss kjent med Leonard Bernsteins genialitet og mørke sider, og Tár med Cate Blanchett som kompromissløs dirigent over eget og andres liv.

Mäkelä styrer allerede, bare 28 år gammel, mot en larger than life-status, og toneangivende kritikere har etablert det som en sannhet at han akkurat nå er verdens mest ettertraktede dirigent. The New York Times beskrev nylig hans karriere som the most meteoric in modern music history.

Men i vår ble det kjent at finnen fra sensommeren 2027 er tapt for Oslo-filharmonien. Da er det USA som gjelder – i rollen som sjefsdirigent for Chicago Symphony Orchestra. Et orkester som regnes blant the big five i USA. (De andre er New York Philharmonic, Boston Symphony Orchestra, Cleveland Orchestra og Philadelphia Orchestra). Og Mäkelä har allerede vært på podiet med sitt nye orkester, og høstet ros, beundring, applaus og massiv presseomtale.

Oslo-filharmonien og sjefdirigent Klaus Mäkelä i Munchen, 2022. (Foto: John-Halvdan Olsen-Halvorsen)

– Han kommer nok til å turnere med dem, og med det bli en konkurrent til Oslo-filharmonien. Dette kan bli et problem for Oslo, fordi Chicago Symphony er et mye mer berømt og prestisjetungt orkester, sier Gavin Dixon i det britiske musikkmagasinet Gramophone.

Journalist og kritiker Gavin Dixon i det britiske musikkmagasinet Gramophone ser at Mäkelä løfter Oslo-filharmonien inn i det gode selskap igjen, men synes ikke det er viktig at Oslo-filharmonien spiller norsk musikk. (Foto: Jean Dixon)

Superstjernen alle vil ha
I nesten tre år til er Mäkelä Oslo-filharmoniens mann. Og allerede denne uken er han, slik Dixon og andre internasjonale kritikere ser det, grunnen til at orkesteret spiller for utsolgte konserter i Amsterdam, Paris og i Wien. De kommende konsertene (se undersak) er en markant markering av norsk musikkliv internasjonalt, selv om ingen av disse konsertene har norsk musikk på programmet. Og det har heller ikke utenlandskonsertene i oktober og november, når showet fortsetter på de mest betydningsfulle scenene i Østerrike og Tyskland.

I vår har euforien over at Mäkelä er på Norges lag avtatt litt. Flere har dristet seg frempå med kritikk om at orkesteret først og fremst har blitt mesterens lekegrind. Uten plass for annet enn det maestroen har på sitt eget repertoar. Enkelt sagt betyr det at med Mäkelä på podiet er det som regel ikke plass for norsk musikk. Men uansett: Europa venter – på Mäkelä.

Det er velkjent, men likevel ikke snakket så mye om, at Oslo deler stjerneglansen som Mäkelä frembringer med Orchestre de Paris, Frankrikes ledende symfoniorkester, og Koninklijk Concertgebouworkest (Royal Concertgebouw Orchestra), Nederlands store orkester. Ofte fremheves orkesteret fra Amsterdam som et av verdens aller beste. Her er Mäkelä påtroppende sjefdirigent, en slags kronprins med skreddersydde fullmakter: Alt er lagt til rette for at overgangen fra kunstnerisk partner til sjefdirigent skal bli enkel og lykkelig i 2027. Dette betyr at han i dag styrer tre store ambisiøse orkestre, og i tillegg har tunet seg inn på det fjerde, det prestisjemessig tyngste.

Ser trøbbel i horisonten
I Oslo-filharmonien er han en elsket sjef, og har vært det fra første stund, da han i 2020 overtok orkesteret som 24-åring. Mäkelä selv vil ikke la seg intervjue, men direktør Knut Skansen sier til Ballade at det er en «helt unik kjemi mellom Mäkelä og Oslo-filharmonien», men han tror at dirigenten også har en slik kjemi med de andre orkestrene han leder. Med Oslo-filharmonien har han høstet applaus og blitt hyllet av hjemlige kritikere. Og av utenlandske; blant annet Bachtrack og i britiske The Times, som lovpriste orkesteret og Mäkelä for fremføringen av norske Rolf Guptas Earth’s Song, et klimarelatert verk fra 2019, pluss Mahler og Sibelius, på Edinburgh Festival i fjor.

Oslo-filharmonien og Mäkelä spiller Sibelius under Edinburgh Festival i august 2023. (Foto: John-Halvdan Olsen-Halvorsen)

Men en av bransjens nestorer, den britiske musikkjournalisten og forfatteren Norman Lebrecht, ser trøbbel i horisonten. Han er kritisk til Mäkeläs rasende fart mot toppen. På sin blogg Slipped Disc kritiserer han Mäkelä for å gape over for mye: «Altfor mye, altfor tidlig,» er Lebrechts konklusjon, og i en kommentar i april kommer han med alarmerende spådommer: Han mener den finske dirigentens karriere kan ses på som a car crash in the making.

Dersom Lebrecht får rett, er Mäkeläs vei til filmen enda kortere. La oss håpe det ikke går slik. Men han har måttet tåle ujevne anmeldelser for innspillinger med Orchestre de Paris (Debussy) og Oslo-filharmonien (Sibelius), og hans tolkning av Sjostakovitsj’ symfoni nr. 7 – Leningradsymfonien – med Oslo-filharmonien på hjemmebane i april, ble av Aftenpostens anmelder oppsummert som «velklingende, men overfladisk.»

Europa venter
Men kritikken for ikke å satse norsk nok er ikke først og fremst rettet mot sjefdirigenten, men orkesterledelsen, særlig programsjef og direktør. Kritikken gjelder også at de ikke gir plass til nye norske dirigenter.

En av de tydeligste kritikerne er komponist, filosof og skribent Rebecka Ahvenniemi. Hun mener at alle de norske symfoniorkestrene jakter på prestisje, og at dette går ut over kontakt med det brede norske musikklivet. Hun mener at de alle (ti i tallet) ignorerer det moderne, multikulturelle Norge, og at de ikke forstår at orkestrene «tilhører deg og meg», og ikke «dirigenten, programsjefen eller direktøren.» Hun er kritisk til orkestrenes programmering, og begrepsbruken innenfor den symfoniske musikken – blant annet skillet mellom «klassisk musikk» og «samtidsmusikk». Dette drøftet hun i et essay publisert i Ballade i slutten av mai.

Latviske Mariss Jansons var sjefdirigent for Oslo-filharmonien fra 1979 til 2002. (Foto: BR (Bayerischer Rundfunk) / Peter Meisel)

Uansett: prestisje er et nøkkelord når Oslo-filharmonien denne uken innleder en sommer og høst med konserter i en rekke av Europas beste og mest berømte konsertsaler. Og det er umulig å underslå at det er Mäkelä som er trekkplasteret. Men samtidig fronter han nå et orkester som har gjort et sterkt internasjonalt comeback, etter at det i flere tiår har slitt med å fremstå som det ledende orkesteret Mariss Jansons skapte på 1980-tallet. Dixon i Gramophone sier at Oslo-filharmonien nøt stor internasjonal anseelse på 80-tallet, men at orkesteret gradvis mistet sin posisjon.

– Nå gir i alle fall Mäkelä orkesteret internasjonal synlighet igjen, sier Dixon til Ballade.

Forrige sesong, som var Mäkeläs fjerde, var orkesterets mest internasjonale sesong noensinne, og 2024/25-sesongen følges opp med tung satsing ute i verden. Orkesterets reise fortsetter, og Skansen har ingen problemer med å se at Mäkelä er «driveren i internasjonal sammenheng.»

Norsk blir et nøkkelord
Oslo-filharmoniens turneer med et internasjonalt repertoar, og to av de mest spilte komponistene, Tsjajkovskij og Sibelius, har i mange år inngått i kjernerepertoaret til orkesteret. Skansen sier til Ballade at få andre orkestre spiller disse komponistene bedre enn Oslo-filharmonien.

– Dette er musikk som sitter i ryggmargen for orkesteret, og vi har valgt å ta vare på det. Og nå har vi en sjefdirigent som er veldig glad i nettopp disse to komponistene, sier Skansen.

Når orkesteret nå skal finne en ny sjefdirigent er det mange spørsmål som skal avklares, blant annet forholdet til norsk musikk – noe Skansen beskriver som «krevende». Ikke minst fordi orkesteret har hatt utenlandske sjefdirigenter, og at det gjerne er utenlandske, store navn, som er aktuelle til stillingen. Og disse har ikke et eget norsk repertoar.

Direktør i Oslo-filharmonien, Knut Skansen, ser på orkesteret som en ambassadør for Norge, og at utenlandsturneene gir kunstnerisk vekst. (Foto: John-Halvdan Olsen-Halvorsen / Oslo-filharmonien)

Norsk kommer til å bli et nøkkelord i debatten fremover, noe som kommer tydelig til uttrykk i et debattinnlegg fra Olav Anton Thommessen, professor emeritus ved Norges musikkhøgskole. Tidligere i vår skrev han i Klassekampen at orkesterets program kommende sesong må ses på som «en direkte mistillitserklæring overfor norske komponister og dirigenter.» Han er også svært kritisk til at filharmonien fremstår som et «treningsorkester for fremtidige berømtheter.» I tillegg til at Ahvenniemi fulgte opp denne kritikken, har også musikkritikere her hjemme hengt seg på, og forlanger at Norges ledende orkester skal ta oppgaven med å dyrke norsk musikk mer alvorlig. De krever mer enn at orkesteret kommer seg ut og høster applaus som et kulturpolitisk verktøy for Norge i en internasjonal setting. Orkesteret spiller denne rollen godt, ofte med norske solister, og til høsten er Vilde Frang og Leif Ove Andsnes blant trekkplastrene.

Sett fra redaksjonen i Gramophone leses bildet på en annen måte.

– Jeg vet ikke om Mäkelä trenger å spille så mye norsk musikk med dem, i alle fall ikke sett fra vårt perspektiv, sier Gavin Dixon til Ballade.

Han peker på at Jansons ikke spilte særlig mye norsk musikk med Oslo-filharmonien da han bygde opp orkesteret som et orkester i verdenseliten.

– Og Edward Gardner har ikke gjort det med Bergen Filharmoniske Orkester. Bortsett fra en del Grieg. Og ingen kommer til å forvente at Mäkelä skal spille amerikansk musikk med Chicago Symfoniorkester. Hans forgjenger, Riccardo Mutti, gjorde det ikke, sier Dixon.

Står Mäkelä i veien?
På spørsmål fra Ballade om superstjernen Mäkelä kan stå i veien for eksponeringen av norsk musikk, svarer en annen som har fulgt utviklingen nøye, musikkredaktør Wilhelm Kvist i den svenskspråklige, finske avisen Hufvudstadsbladet, følgende:

– Det er vel å ta i. Det er orkesterets ansvar å passe på at norsk musikk eksponeres i tilstrekkelig grad. Dersom en slik nasjonalistisk oppgave står på orkesterets agenda, sier Kvist.

Wilhelm Kvist er musikkredaktør i den største svenskspråklige avisen i Finland, Hufvudstadsbladet. – Det orkesteret som bare knytter seg til en dirigent, legger trolig altfor mange egg i en og samme kurv, sier han. (Foto: Niklas Meltio)

Han peker på at dersom orkesteret har som mål å utvikle norsk musikk som sin spisskompetanse, så er det relevant å spørre seg om orkesteret har valgt seg riktig sjefdirigent.

– Men på den andre siden er ikke dette et arbeid som bare hviler på sjefdirigenten, sier han, og viser til at flere må ta ansvaret for det. Og at et slikt arbeid må involvere andre dirigenter, til blant annet innspillinger av norsk historisk repertoar.

Kvist peker også på at sjefdirigent Klaus Mäkelä er sin egen merkevare, som ikke er synonymt med orkesteret. Men han er opptatt av at også orkesteret bør utvikle sitt selvstendige brand, og finne de best egnede samarbeidspartnerne i dette arbeidet. Og at dette arbeidet kommer i tillegg til det repertoaret sjefdirigenten velger å representere orkesteret med.

– Det orkesteret som bare knytter seg til én dirigent, legger trolig altfor mange egg i en og samme kurv, sier Kvist.

– Mange orkestre vil gjerne ha en superstjerne, men blir mindre fornøyd når superstjernens karriere tar fart, og hen ikke lenger gir sin energi for orkesterets utvikling i like høy grad som før, sier han.

Klaus Mäkelä blir kalt et «dirigentfenomen» i The New York Times, og møter enorme forventninger når han begynner som sjefdirigent (musical director) for Chicago Symphony Orchestra fra september 2027. (Foto: Marco Borggreve)

Enn så lenge er Mäkelä og Oslo-filharmonien ifølge Skansen en lykkelig sammensmeltning. Idyllen i Oslo står i kontrast til at eksperter som Lebrecht spår at også Mäkelä kan møte veggen. The New York Times’ kritiker Zachary Woolfe kaller Mäkelä et «dirigentfenomen», og berømmer ham for å skape happy workplaces for sine musikere. Men han peker samtidig på at dette ikke nødvendigvis ender ut i god musikk for publikum. I USA er forventningene enorme, og i Oslo handler det om å bruke Mäkeläs suksess som bro videre til ny vekst for orkesteret. – Men selvsagt kan Mäkelä bli for stor for Oslo-filharmonien, sier Kvist.

«Ambassadør for Norge»
Oslo-filharmonien har tilbakevist anklagene om å ikke bry seg om norsk musikk ved å navngi over 20 norske komponister som har blitt spilt inneværende sesong. Dette gjorde filharmoniens direktør sammen med seks andre i ledergruppen i et innlegg i Klassekampen i slutten av mai. Sammen peker de på at orkesterets program er mer enn «sesongboken» myntet på «et visst segment av Oslo-filharmoniens publikum» – de som abonnerer på et utvalg av konserter hvert år. Ledelsen lover å «spille både nyskreven og eldre norsk musikk», og trekker frem at orkesteret har over 90 prosent belegg på sine konserter. Slik sett er orkesteret på lag med sitt norske publikum. Orkesterets ledelse holder Mäkelä helt utenfor debatten om det norske repertoaret, og kommenterer ikke beskyldingene om å ha blitt den høytflyvende finnens orkester.

Det store internasjonale bildet av Oslo-filharmonien, det som avgjør både sjefdirigenten og orkesterets karrierekurve, tegnes i vesentlig grad av kritikere og journalister som ser og hører orkesteret i utlandet, på turné. Selv om noen også kommer til Oslo for å anmelde konserter her. Skansen sier til Ballade at nyheten om at Mäkelä var klar for Chicago, gjorde hans konserter med Oslo-filharmonien i Oslo aktuelle for utenlandske journalister og kritikere. Fokuset var finnens neste steg, mer enn det musikalske. Men Skansen noterer seg at verdenspressens kvalifiserte blikk også rettes mot orkesteret i Oslo. Og at en sjefdirigent alle vil se, gjør orkesteret relevant.

Orkestermusikk er på toppen av den klassiske musikkens maktpyramide. Derfor er det også avgjørende at orkesterets leder er en (merke)vare som er etterspurt, mener Gavin Dixon i Gramophone og Wilhelm Kvist i Hufvudstadsbladet. – Orkesteret må gjerne se på seg selv som en attraktiv merkevare. Men det er Mäkelä (bildet, red.mrk.) som selger plater, og det spiller knapt noen rolle hvilket orkester han dirigerer, sier Dixon til Ballade. (Foto: Marco Borggreve)

Slik er Oslo-filharmoniens turneer et sikkert soft power-kort for Norge; en viktig komponent i den sammensatte norske utenrikspolitiske miksen der det er viktig å gjøre seg attraktiv for nasjoner og bransjer Norge vil styrke seg i. For et land utenfor EU, er dette særlig viktig i en tid med økende militarisering og bruk av hard makt som nasjonale markører. Skansen ser på filharmoniens internasjonale konserter som svært viktig – også uavhengig av hypen rundt Mäkelä.

– Oslo-filharmonien har i sitt oppdrag som et nasjonalt orkester også et ansvar for å formidle Norge. Norsk musikk er en ting, men orkesteret skal også være en ambassadør for Norge når vi er ute. Vi har de siste årene, også i tiden før Mäkelä, reist mye, men det kan aldri være hovedaktiviteten. For vårt hovedoppdrag er å formidle musikk ut til publikum i Oslo og ellers i Norge, sier Skansen.

«Kunne reist hele tiden»
Med Mäkelä har nye dører åpnet seg, og Skansen peker på at en rekke av de stedene Oslo-filharmonien skal spille de neste månedene bare er tilgjengelig etter invitasjon. Og siden orkestermusikk er på toppen av den klassiske musikkens maktpyramide, er det avgjørende at orkesterets leder er en (merke)vare som er etterspurt, slik både Dixon i Gramophone og Kvist i Hufvudstadsbladet ser det. Noe Skansen også ser.

– Valget av sjefdirigent sier noe om hvilke steder vi kan spille – hvilket nivå vi skal være på, og da er det noen steder som er spesielt attraktive. Og slik bildet er nå ville vi kunnet reise hele året, så bra er Oslo-filharmonien, at vi er ettertraktet mange steder. Vi skal blant annet til Salzburg Festspiele i august. Det er en av de mest prestisjetunge festivalene man kan bli invitert til, og så skal vi på The Proms i London, der vi også har vært før. Og vi har vært i Luzern, som orkesteret selv synes er viktig å være på når vi blir invitert. Å være på disse stedene er viktig for å stadfeste orkesterets posisjon, sier Skansen til Ballade.

Klaus Mäkelä i aksjon. Her under en konsert med den argentinske cellisten Sol Gabetta i november 2022. (Foto: John-Halvdan Olsen-Halvorsen)

Det jobbes nå med BBC om en konsert på The Proms også i 2026. Arbeidet med en retur til Luzern i 2026 er også godt i gang. Hva som spilles på slike konserter forhandles frem i samarbeid mellom orkesteret og festivalarrangørene, og «økonomiske hensyn er avgjørende for begge parter», påpeker Skansen.

Overfor Ballede trekker Skansen frem at årets utenlandsturneer, i noen av de beste konsertsalene i verden, gir orkesteret mye mer enn prestisje. Han mener de alle er avgjørende for orkesterets kunstneriske vekst.

Turneene gir kunstnerisk vekst
– Å få spille under helt optimale forhold gir orkesteret en utviklingsmulighet de ikke får andre steder. Når orkesteret kommer hjem, er det en bedre versjon av seg selv. Det handler om så enkle ting at i disse salene kan musikerne høre hverandre, sier han. Og de som kjenner til akustikken i Oslo Konserthus, vet at på hjemmebane er arbeidsforholdene krevende, og lytteforholdene for publikum svært variable.

Oslo-filharmonien og Klaus Mäkelä i Wien, 2022. (Foto: John-Halvdan Olsen-Halvorsen)

Når utenlandsk musikkpresse besøker Oslo er det et tilbakevendende tema at Oslo Konserthus ikke yter musikken rettferdighet. Sett fra utlandet er det overraskende at hovedstaden i et land som svømmer over av penger ikke har råd til en proper konsertsal. Særlig når Oslo de siste årene har fått praktbygg etter praktbygg til andre formål, som opera og billedkunst. For to år siden minnet BBC Music Magazine sine lesere om at Mariss Jansons sluttet i protest i 2000. Han var lei av å vente på et nytt konserthus. Og Mäkelä er foreløpig på vei helt andre steder enn inn i planarbeidet for et nytt konserthus.

Spørsmålet om viktigheten av hvor du spiller, sett opp mot hva du spiller, er høyst interessant. Dersom man godtar at et orkester også er en aktør i både det kunstneriske og det politiske landskapet. Wilhelm Kvist peker på at publikums repertoarbevissthet vokser, og synsfeltet blir videre. Og med det blir også kravene større til orkestrene, og konkurransen om oppmerksomhet hardere. Men viktigst av alt er sjefdirigenten. Dixon i Gramophone mener at Oslo-filharmoniens nye suksess er fundamentert på en sjefdirigent i særklasse. Det betyr enkelt og greit at Mäkelä åpner dørene til de beste konsertsalene.

– Orkesteret må gjerne se på seg selv som en attraktiv merkevare. Men det er Mäkelä som selger plater, og det spiller knapt noen rolle hvilket orkester han dirigerer, sier Dixon til Ballade.