Kristine Tjøgersen (Foto: © 2019 Frederic Boudin)

– Det er absurd for meg at noen ikke vil spille samtidsmusikk

Denne uken får Kristine Tjøgersen Arne Nordheims komponistpris.

Kalender

Cikada RBK + EAU

23/10/2020 Kl. 18:30

Oslo

Ivan Mazuze Band

24/10/2020 Kl. 19:00

Viken

Kampenjazz: Skarbø Skulekorps

25/10/2020 Kl. 20:00

Viken

– Det er absurd for meg at noen ikke vil spille samtidsmusikk. At det ikke er det man hovedsakelig gjør som musiker. Det er der det spennende skjer. I klassisismen spilte man ikke bare middelaldermusikk.

Kristine Tjøgersen knasker på en ingefærbit mens hun snakker. Hun prøver å holde en forkjølelse i sjakk. Det er bare en uke til portrettkonserten hennes på Ultima. Å komme på prøver med rusk i halsen skaper temmelig dårlig stemning for tiden.

Hun rister på hodet. På Skype, så klart, det er jo pandemi. Men nettet er stabilt og Tjøgersen er velartikulert. Hvordan gikk hun fra klassisk klarinettist til prisbelønt samtidskomponist?

– Før jeg begynte på Musikkhøgskolen ville jeg bare bytte mikstapes og høre på nye ting hele tiden. Men etterhvert ble det mer og mer klassisk, mer og mer én ting. Da jeg var ferdig, kom jeg i en slags krise. Skulle jeg bare sitte der i et orkester og spille de samme tingene resten av livet? Det var helt utenkelig.

Hun bestemte seg for å bare spille ny musikk på klarinetten. Ensemble Neon og Asamisimasa ble boltreplasser for henne som utøver, sammen med Tøyen Fil- og Klafferi.

– Som samtidsmusiker er du ofte med på å forme verket. Du jobber tett sammen med komponisten, og kan av og til være medskaper.

Jeg er overbevist om at det er veldig mange potensielle samtidsmusikk-elskere der ute som bare ikke har opplevd musikken på nært hold

Det fikk komposisjonsmuskelen til å klø enda mer. Snart var navnet hennes på flere av stykkene som ble spilt.

– Det trengte seg på.

Vendepunktet
Denne uken får Kristine Tjøgersen Arne Nordheims komponistpris. Prisen, som ble opprettet i 2001, er på 200.000 kroner og deles bare ut annethvert år. Andre prisvinnere er Maja Ratkje, Kåre Kolberg, Nils Henrik Asheim, Ragnhild Berstad og Magne Hegdal. Celebert selskap, med andre ord. Juryen omtaler musikken hennes som «preget av en unik nysgjerrighet, fantasifullhet, humor og presisjon.»

Med prisen følger portrettkonserten på Ultima. En hel kveld med Tjøgersens musikk. Hva slags musikk? En klaverkonsert om trær. Strykekvartett om kroppslyder. Perkusjonsverk om digitale møter. Video og performance.

Og et verk av Tjøgersens mentor, Carola Bauckholt.

De møttes da Asamisimasa jobbet med Bauckholt om et verk de skulle fremføre. Tjøgersen forteller hvordan den anerkjente tyske komponisten spurte henne om hun også skrev musikk.

– Jeg vet ikke hvordan hun skjønte det. Jeg hadde ikke sagt noe. Å treffe henne ble et vendepunkt.

Møtet førte til studiependling til og fra Anton Bruckner Universitet i Linz i Østerrike, der Bauckholt underviser. Snart var Tjøgersen ikke lenger «Kristine, klarinett», men «Kristine, komponist».

– Når kan man egentlig kalle seg selv komponist? Jeg tenkte sånn: Jeg er musiker. Jeg bare lager litt musikk. Fra da av begynte jeg å ta det mer alvorlig.

Comfort music
Tjøgersens musikk er lun og engasjert, og tar gjerne for seg forunderlige trekk hun observerer hos insekter, fugler, vekster og mennesker.

Ofte er det en direkte sammenheng med fysiske forekomster. Som da hun transkriberte lysene fra en biltur gjennom en tunnel til noter i et verk for Ensemble Neon i stykket Traveling Light II. Eller da hun tok en video av den brasilianske multikunstneren Hermeto Pascoal og oversatte bevegelsene til lyd fremført av Ardittikvartetten i Mistérios do Corpo. Begge ble fremført med video som en del av verket.

Opptak fra Mistérios do Corpo med BIT20 Ensemble og multikunstneren Hermeto Pascoal

Nå jobber hun med et stykke som tar utgangspunkt i bowerbirds, eller gartnerfugler. Det er fugler som pynter omgivelsene sine for å tiltrekke seg maker.

– Jeg har vokst opp tett på naturen, utenfor Tvedestrand. Foreldrene mine er naturinteresserte, og vi snakker gjerne om fuglene på fuglebrettet. Faren min har en tam måke.

Tjøgersen er kanskje ingen klassisk friluftsliventusiast. Men hun går med hud og hår inn i naturfenomener hun kan studere og oversette til musikk.

– Da jeg var yngre var alt jeg ville å flytte til byen. Og så gjør man det, og så er naturen med likevel, der inne, sier hun.

Samtidig er hun opptatt av at man ikke behøver å vite alt om bakgrunnen for et verk for å like det. For henne er det viktigere å gi publikum noe de kan drømme seg bort i.

– I lang tid har mye av samtidsmusikken hatt en litt angstfylt karakter, det har nesten blitt det folk forbinder med musikken. Jeg merker jeg er litt lei av det, samtidsmusikk er så mye mer! Jeg har behov for å lage musikk som er litt mer…comforting.

Hun tror at noe av samtidsmusikkens popularitetsproblem kan ligge her.

– Musikken må gi noe. Det er bra å bli utfordret, men det kan bli for mye, og det kan ha ført til at samtidsmusikken har mistet publikum. Mennesker trenger også noe de kan drømme seg inn i.

Hun trekker frem dans som et felt som har klart overgangen til «samtid» godt.

– Jeg var nettopp på en forestilling av Fiksdal og Floen på Dansens hus, med fabelaktig musikk av Camilla Barratt-Due. I den konteksten er det ingen som sier «dette er rart, dette er det få som kan like». Det er en åpen måte å presentere kunst på som inviterer til at alle får en opplevelse. Både de innvidde og de som er der for første gang får noe ut av det.

Hun tror musikkfeltet har forbedringspotensial når det kommer til å møte publikum på en inkluderende måte.

– Jeg ønsker at samtidsmusikkfeltet kan åpnes opp ved å presentere musikken på en måte som gjør at det når ut. Mediene må også engasjere seg i sin egen tid, det er så utrolig mye rått og interessant som skjer i Norge nå, som det bør skrives om. Jeg er overbevist om at det er veldig mange potensielle samtidsmusikk-elskere der ute som bare ikke har opplevd musikken på nært hold, sier hun.

Vibrerende Oslo
Tjøgersen er den femte kvinnen som får Arne Nordheims komponistpris. Med nesten 30 prosent kvinneandel (16 komponister har hittil fått prisen), er kjønnsfordelingen for prisen bedre enn for komposisjonsmiljøet generelt.

Det er ganske utrolig at det går an i 2020, særlig med så mange sinnssykt dyktige norske, kvinnelige komponister.

I Norsk Komponistforening er under 20 prosent av medlemmene kvinner. På Norges musikkhøgskole (NMH) i fjor var bare fire av 25 komposisjonsstudenter kvinner.

– Du har tidligere sagt at du ikke er begeistret for å bli spurt om hvordan det er å være en kvinnelig komponist. Men hvis du ser litt bredere på det – hvordan opplever du mangfold som komponist? Hva er normen, og opplever du at det er rom for å være annerledes? Enten som kvinne, eller med annen kulturell bakgrunn, eller annen formell bakgrunn enn komposisjonsstudier på høyskolenivå?

– Musikkscenen i Oslo er utrolig mangfoldig akkurat nå, man kan nesten føle at det vibrerer. Det er sykt bra folk i alle mulige sjangre, både musikere og komponister jobber på tvers av miljøer, ikke bare innad i sitt miljø. I fjor bodde jeg en del i Berlin, og jeg opplevde at der er det ikke sånn. Der er det den klubben, den jazzen – lite samarbeid mellom sjangerne. Det er en stor berikelse og inspirasjon at miljøene er så tett på hverandre i Norge.

Piano Concerto med Ellen Ugelvik:

Piano Concerto for pianist with live camera and Sinfonietta (2019) from Kristine Tjøgersen on Vimeo.

Hun mener utdanningsinstitusjonene henger etter i utviklingen.

– Det er lite oppmuntring til samarbeid på tvers av sjangre og til å lage din egen musikk. Det er så utrolig mye spennende man kan gjøre med en musikkutdanning. I riktig «gamle dager» var det å komponere en del av musikernes praksis. Det burde oppmuntres til å være kreativ, fleksibel og til å lage egne prosjekter.

Først i 2017 fikk NMH sin første kvinnelige professor i komposisjon, da Natasha Barrett fikk opprykk til professor.

– Det er så mange forskjellige måter å være komponist på, og det er viktig at studentene også får kvinnelige forbilder. Jeg tror mange kvinner kan ha en annen innfallsvinkel til det å lage musikk. Da må man ha både kvinner og menn blant professorene. Jeg er sikker på at det også vil føre til flere kvinnelige studenter, sier hun.

Trenger ikke gå så fort
På tross av koronapandemien går portrettkonserten under Ultima av stabelen som planlagt, bare med et begrenset antall publikummere og avstand mellom plassene.

Men mange av Tjøgersens andre planer har blitt utsatt eller endret. Hun skulle vært i Paris og jobbet med Ensemble Soundinitiative, og i Freiburg med Ensemble Recherche, men nå gjøres kommunikasjonen over nett.

Kristine Tjøgersen (Foto: Wolf James Photography)

– Før sommeren syntes jeg faktisk det var litt deilig. Jeg har hatt det veldig travelt, med mange reisedøgn de siste årene. Jeg har ikke lyst til å fortsette sånn, sier hun.

For henne har pandemien åpnet for refleksjoner rundt hva slags liv og arbeidsliv hun ønsker seg – både med tanke på miljøet og egen praksis.

– Jeg håper ikke at ting bare går rett tilbake til det gamle. Alt trenger ikke skje så utrolig fort. Neste gang jeg skal til USA vil jeg ikke bare være fire dager i New York og så av gårde igjen. Jeg vil heller være en stund, møte og bli kjent med nye mennesker for å utveksle ideer og kunnskap, sier hun.

Samtidig håper hun at vi kan komme til at krisen kan løses til et nivå der bekymringene og frykten er mindre påtrengende. Blir konserten noe av? Kommer folk til å holde seg friske? Bekymringene er mange.

– Kan jeg invitere foreldrene mine på konsert? Kan jeg reise til Bergen på mandag? Er det verdt det?

Hun sukker. En pandemistille stund tilbyr ikke idealforhold for kunstnerisk skaping, selv om det ytre presset kanskje er mindre. Tjøgersen savner det levende konsertlivet, der folk ikke er redde for å gå ut, redde for å møtes og diskutere.

– Jeg synes ikke det er lett å lage masse ting bare fordi jeg har tid. I starten lå jeg mest på sofaen og spiste kanelsnurrer. Man trenger å få noe input også. En stor del av livet mitt er å gå på konsert og treffe og prate med andre musikkinteresserte. Det er interessant å se hvor sultefora og deprimerte folk blir av å ikke være på konsert.

Kristine Tjøgersens Travelling Light II, fremført av Ensemble Neon

Hun har brukt sommeren til å revidere verkene som skal spilles på Ultima. Men aller mest lengter hun etter å ta fatt på nye ting igjen.

– Det er så utrolig viktig at det lages kunst akkurat nå. Jeg vet ikke om alle helt forstår hvor viktig det er. Vi snakker sammen gjennom det vi lager. Med noe som ikke trenger å bruke språk, men som kan forstås på en annen måte. Vi prøver å skjønne hva som skjer gjennom lyd. Gjennom andre sanser enn ord. Det er så mange tomme ord, sier hun.

Kristine Tjøgersens portrettkonsert finner sted i Kulturkirken Jakob 19. september kl. 20.00

Rettelse 16.9.2020 kl. 16.00: En tidligere versjon av denne artikkelen hevdet at NMH ikke hadde en kvinnelig professor i komposisjon. Det riktige er at Natasha Barrett har vært professor i komposisjon siden 2017.

Kristine Tjøgersen (f. 1982)

  • Komponist med utdanning fra Anton Bruckner Universität i Linz, Østerrike, og klarinettstudier ved Norges musikkhøgskole
  • Spiller med ensemblene Ensemble Neon og Tøyen Fil og Klafferi
  • Tidligere medlem av ensemblet Asamisimasa
  • Har skrevet musikk fremført av blant andre Ardittikvartetten, Ensemble Recherche, Ensemble Aventure, Bruckner Orchester Linz, Stavanger symfoniorkester, Bit20, Oslo Sinfonietta
  • Representerte Norge ved International Rostrum of Composers i Ungarn i 2018
  • Representerte Norge ved World Music Days i Tallinn i 2019
  • Var stipendiat ved Akademie der Künste i Berlin i 2019/2020
  • Fikk Arne Nordheims komponistpris 2020

Stillinger

Førsteamanuensis i musikkvitenskap

NTNU – Institutt for musikk

Kulturhusleiar

Sogndal kulturhus

Salgs- og publikumsansvarlig

Arktisk Filharmoni

Fagansvarlig

Norsk jazzforum

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev