Ballade klassisk: Store musikalske begivenheter

Ola Nordal anmelder fire aktuelle klassiske utgivelser. (Foto: privat)

Første del av Oslo-filharmoniens Sjostakovitsj-syklus imponerer. Knut Vaage har skrevet en viktig norsk cellokonsert. Øyvind Gimse bygger akustiske katedraler. Magnus Boye Hansen og Mathias Halvorsen får Sindings fiolinsonater til å klinge som et stort orkester.

OSLO-FILHARMONIEN, dir. KLAUS MÄKELÄ: Shostakovich Symphonies 4, 5 & 6 (Decca)

Det virker kanskje litt tonedøvt å hylle Oslo-filharmonien for en plate med symfonier fra en ihjelspilt russer, gitt den siste tids debatt rundt orkesteret programpolitikk (en nyansert oppsummering av diskusjonen finnes i denne artikkelen). Enda flere innspillinger av Dmitrij Sjostakovitsj’ symfonier er vel ikke det den klassiske musikkverdenen trenger akkurat nå?

Jeg støtter oppropene om mer norsk musikk, men må likevel innrømme at jeg har sett fram til denne plata med høye forventninger. Jeg elsket innspillingene av Sibelius’ symfonier som kom for to år siden. Her rendyrket Mäkelä Oslo-filharmoniens mørke klang til noe vindfullt og forfrossent. Og Sjostakovitsj er jo, ved siden av Mahler, det største innen symfonisk musikk som ble skrevet på 1900-tallet. Klarer han å gjøre noe lignende med disse mesterverkene? Foreløpig er svaret: til en viss grad.

Det er vanskelig å lytte til Sjostakovitsj’ symfonier uten å legge til et vell av mening. Symfoni nr. 4 ble skrevet midt under Stalin-terroren på 1930-tallet, og var så avantgarde at Sjostakovitsj ikke turte å få den oppført. Den ble liggende i skuffen, godt gjemt til 1961. Og Mäkelä legger på det han kan av dramatisk nerve. I første sats banker FARE! konstant på døra, eller vandrer truende rundt hushjørnene. Med de brutale akkordene som følger den vanvittige 300-km-i-timen-starten på presto-delen (spor 2), meier FARE! ned døra som en tanks.

Apropos det raske strykepartiet: Det virker som det pågår en internasjonal konkurranse om hvem som kan spille denne delen raskest. Oslo-filharmoniens versjon ligger noen knepp under enkelte andre i tempo. Mäkelä har fokusert mer på å holde orkesteret tight. Det er smart. Resultatet er drivende heller enn heseblesende.

I Symfoni nr. 5, som var Sjostakovitsj «svar» på «den berettigede» kritikken han hadde fått av Stalin-regimet, har Mäkelä, kanskje litt oppsiktsvekkende, lagt seg på en ganske mild tolkning. Første sats er nesten forsiktig og unnskyldende. I et par av høydepunktene tenker jeg «var det alt?». Enkelte steder (for eksempel i den veldig mangfoldige andresatsen) kunne jeg tenke meg mer kontrast. Først i finalen synes jeg det løsner, men også her savner jeg noe – denne gangen Sjostakovitsj’ bitende ironi.

Symfoni nr. 6 er såpass sær at den spilles veldig lite. Den starter med en 20 minutters langsom sats, fokusert rundt et molltema og en trille. Dette danner utgangspunkt for flere tynt orkestrerte, nærmest kammermusikalske seksjoner. I denne symfonien synes jeg Mäkelä har funnet tilbake til den gode nerven i tolkningene fra nr. 4. Han holder den nesten statiske musikken fint oppe, mens Oslo-filharmoniens musikere får lov til å vise seg fram fra sine beste sider som lyriske solister.

Mäkeläs tolkninger er gjennomførte. Det skjer alltid noe nytt og spennende. Han finner gode fraseringer og legger vekt på ting i teksturen jeg ikke har lagt merke til tidligere. Uten at han blir radikal selvsagt – vi snakker tross alt om en striglet utgivelse på et stort selskap. Det er Oslo-filharmoniens kvalitet som slår meg aller mest. Det er kanskje riktig at det er Mäkeläs status som gjør at denne innspillingen vil bli lagt merke til internasjonalt, men det må jammen meg applauderes også for et orkester som leverer på et slikt toppnivå av olympiske dimensjoner. Jeg spår herved at Oslo-filharmoniens Sjostakovitsj-serie kommer til å bli de mest synlige innspillingene orkesteret har gjort siden Mariss Jansons-perioden på 1980- og 1990-tallet. Det er 4 symfonier igjen. Nr. 7–10 kommer snart, og jeg gleder meg til fortsettelsen.

Hør spesielt: Symfoni nr. 4: «II: Presto»

FØLG DEBATTEN om symfoniorkesteret og programpolitikk her!

KNUT VAAGE: Relieff, Refleks, Rite (Lawo)
Kringkastingsorkesteret, dir. Eivind Aadland. Cello: Amalie Stalheim. Fiolin: Harald Aadland.

Den musikalske kameleonen Knut Vaage har hatt et hektisk år så langt. I februar ble han nominert til Musikkforleggerprisen for storband-stykket Røter 2. Etter det har han vært deltagende på intet mindre enn fire plateutgivelser. Han har kastet et Skraablikk på Haugtussa og et Blikk på Beethoven for Janssons recordings. Lawo har med noen ukers mellomrom gitt ut MultiMORF for elektronikk og messingblåsere, og Relieff, Refleks, Rite, som samler to konserter og et orkesterstykke.

All denne musikken holder høy standard, men i den store massen av musikk står Relieff ut som noe helt eget. Relieff er rett og slett det mest spennende stykket jeg har hørt fra Vaage. Stykket er en intens og dyp cellokonsert, som jeg håper vil få et markant liv i konsertsalen. Konserten ble skrevet for supercellist Amalie Stalheim i 2021, og er en del av hennes arbeid med å få skrevet opp nytt repertoar for instrumentet.

Stalheim spiller friskt og energisk, med strålende teknikk. Hun legger inn substansiell vekt i mange av passasjene, samtidig som det er godt intonert og syngende på rett sted. I solodelen (cadenzaen) får hun spilt ut både sine lyriske, ekspressive og lekne sider.

Vaage er konstant innovativ og full av idérikdom, og konserten har et vell av spennende lydsituasjoner, der cellostemmen står tydelig fram i høyrelieff mot den stadig skiftende bakgrunnen. Kringkastingsorkesteret under Eivind Aadlands ledelse får virkelig vist fram hvilket versatilt orkester de er. Det ene uttrykket kommer etter det andre i høyt tempo. Stykket viser mest av samtidsmusikk-siden ved Vaage, men jazz- og storbandstilen merkes også tydelig.

Relieff inneholder også et og annet postmodernistisk «blikk». Mest iørefallende er et par sitater fra Vaages bysbarn Edvard Grieg. Selv om det ikke er like tydelig, synes jeg også at jeg kjenner igjen noe fra Arne Nordheim. Det er mulig det er mine ører som er ekstra påskrudd Nordheim-frekvensene, men det er noe, både i stemning og materiale, som minner om cellokonserten Tenebrae.

De andre stykkene på plata holder også høy kvalitet. Refleks er et litt mer standard samtidsstykke for orkester, der KORK får prøvd sin virtuositet, med masse pussige lydfragmenter som danser rundt i høyt tempo. Fiolinkonserten Rite, også en bestilling fra KORK, har mange av de samme elementene som Relieff: spennende lydbilder, intens virtuositet i solostemmen, konstant innovativitet i teknikker og lydkonstruksjoner. Selv om fiolinist Harald Aadland også er en svært så dyktig solist, mangler spillet hans litt av stjernekvaliteten som virkelig skinner fra Stalheim.

Hør spesielt: Relieff

ØYVIND GIMSE: Johann Sebastian Bach – Suites á Violoncello Solo senza Basso, BWV 1007–1012 (Fabra)

Få stykker i musikkhistorien samler så mye åndelighet og opphøyd verdighet som Bachs cellosuiter. Å lytte til dem er som å tre inn i en katedral etter å ha hastet rundt i en travel ferieby. Man kan sette seg ned og la seg overvelde av konstruksjonen som er satt sammen til guds ære. Det betyr lite om man er religiøs eller ikke. Det heseblesende livet utenfor dør bort. Det er utrolig å tenke på at små svarte streker og prikker på et papir kan romme en verden som er så stor.

Hver suite består av seks dansesatser, og favner en lang rekke karakterer og teknikker. Å kunne spille dem alle krever modenhet og trygghet. Man sitter der alene, naken med sin teknikk og sin musikalitet. Det er ingen ting å gjemme seg bak. Hver eneste frase må veies. Hundretusener av musikalske valg må utføres.

Det er utrolig å tenke på at små svarte streker og prikker på et papir kan romme en verden som er så stor.

Derfor vil ingen innspilling være lik den andre. Og på samme måte som jeg ser nye detaljer hver gang jeg går inn i en katedral, kanskje fordi lyset spiller litt annerledes over gulvet fra det store glassvinduet, eller fordi jeg har en annen av hverdagens møllesteiner liggende tungt over skuldrene, så er det en ny liten detalj som fanger oppmerksomheten og som jeg gleder meg over. I menuetten i suite nr 1 elsker jeg den ørlille fermaten – dette lille mikrosekundet med stillhet som Øyvind Gimse har lagt inn mellom første og andre gjennomspilling av hovedmelodien. Neste gang jeg hører stykket, er det en annen liten detalj som står fram. Nå er det hvordan Gimse spiller ørlite grann sterkere i 2. frase av melodien når den gjentas. Og slik er det i nesten alle de 36 satsene.

Øyvind Gimse har i følge omslagsteksten arbeidet med Bachs cellosuiter gjennom et helt musikerliv, og dette merkes. Han har mye å berette i sine tolkninger, og de føles ekte og ærlige. Tonen er litt rå, og langt fra polert. Gimse får celloens klanglige kornethet til å stå tydelig fram. Lydtekniker Geir Inge Lotsberg har dessuten plassert mikrofonene ganske nært instrumentet, noe som skaper en direkte og umiddelbar lyd. Jeg synes det passer fint, for det å spille disse stykkene er en dypt personlig opplevelse.

Uheldigvis holdes ikke nivået like godt gjennom hele plata. Særlig suite nr. 6 skiller seg fra de andre både med litt dårligere lyd og litt svakere spill. I den raske couranten knekker det litt sammen i det tekniske, og i den oppløftende giguen som runder av hele samlingen, virker Gimse litt sliten. Avslutningen blir dermed ikke like jublende som den kunne vært.

Men likevel synes jeg dette jevnt over er en fenomenal utgivelse, og et vitne om at Gimse er en stor musiker og lydlig katedralbygger på sitt instrument.

Hør spesielt: Suite no. 1, V: «Minuet I/II»

MAGNUS BOYE HANSEN og MATHIAS HALVORSEN: Christian Sinding: Violin sonatas nos. 1-3 (Lawo)

Jeg synes det alltid er en stor begivenhet når musikere dykker ned i mindre kjente sider av den norske musikkhistorien. Og jeg blir ekstra glad når de gjør et skikkelig stykke arbeid.

Christian Sinding (1856–1941) var blant de aller største komponistene i sin generasjon, særlig etter superhit’en «Frühlingsrauschen» fra 1896. Musikken hans er stort sett tyskinspirert senromantikk – uten påtrengende fossegrimer og bunadsfølger. Melodiene er korte og tilhugde, nesten som replikker, og kunne vært sunget av en dramatisk sopran i en wagnersk opera. Jeg ser for meg at det er slike ting Lise Davidsen nynner på når hun handler på butikken.

Gitt Sindings «tyskhet» var det kanskje ikke så rart at NS ble opptatt av å knytte ham til seg for å kassere inn noen kulturelle poeng. Da Sinding døde i 1941 (etter et åtte uker langt NS-medlemsskap som det knyttes en del tvil til), ble begravelsen utført i en hakekorskledd aula, med mange distingverte nazister til stede. Dette gjorde sitt til at han forsvant ut av konsertprogrammene etter okkupasjonen. Selv om han har blitt delvis rehabilitert, har han aldri kommet helt inn i den musikkhistoriske varmen igjen.

Det gjør Magnus Boye Hansen og Mathias Halvorsen noe med, for dette må da være den definitive innspillingen av Sindings sonater. Og på samme måte som det Halvorsen og Mathieu van Bellen gjorde med Puccinis opera La bohème i fjor, har de bygget opp et sound som føles enormt i omfang, selv om det bare er piano og fiolin som spiller. Boye Hansen og Halvorsen har virkelig arbeidet gjennom notematerialet, og spiller sonatene som de høres ut som et helt orkester.

Men den aller største styrken til dette albumet ligger i det ekstremt tette samspillet. Det er sjelden jeg hører fiolinsonater der musikere er så godt sammenlåst. Alt er dessuten gjort med klokkeklar tro på at de sitter med selve sannheten om hva som er de rette musikalske valgene. Her er det ikke noe søkende i spillet. Musikken har nok av romantisk lidenskap, med både dobbeltgrep og punktert rytme. Men lidenskapen blir utført med et presist alvor: ingen smektende showmannsschwung – kun en gjennomført kultivert seriøsitet.

Hør spesielt: Fiolinsonate nr 2, op. 27: «II: Romanze, andante»