Foto av den norske komponisten Anna Berg, sittende med rød jakke mot hvit bakgrunn
Ballade klassisk tar tidsånden på pulsen. Her er den representert ved komponist Anna Berg. (Foto: Sara Angelica Spilling)

Ballade klassisk: Alt henger sammen med alt

Ballade klassisk guider deg gjennom åtte album og én video med ny, norsk klassisk musikk. 

Kalender

Ola Nordal anmelder ni aktuelle klassiske utgivelser. (Foto: privat)

Ballade klassisk tar tidsånden på pulsen, og innser at alt henger sammen med alt. Stavanger Symfoniorkester spiller både Schumann og Hellstenius. Nordic Voices synger både Hellstenius og Matre. To kammerkor og to saksofonkvartetter gir ut plate samtidig. Alle har miljøangst, unntatt Anna Berg, Poing og Øyvind Torvund.

 

STAVANGER SYMFONIORKESTER: Robert Schumann – Symphonies 1 & 2 (Challenge/Northstar)

Dir.: Jan Willem de Vriend

Vårsola glitrer i vinduskarmen, og hva er vel et bedre lydspor enn Robert Schumanns første symfoni? I den bringes våren inn på ny, og lerka jubler høyt i sky. Symfonien er ren naturglede. 

Dette er altså et positivt og oppløftende album, ikke minst takket være Jan Willem de Vriend, dette unikumet av en dirigent. Under hans taktstokk spretter Stavanger Symfoniorkester rundt som et vårkåt tidligmusikkensemble (til tross for moderne instrumenter og stålstrenger). Her er intet av den støvete fløyel som denne musikken noen ganger pakkes inn i. Til og med den mer stormfulle og «å-jeg-er-slik-et-plaget-geni»-aktige Symfoni nr. 2 framstår som fjærlett og transparent, og klinger riktig fint i Fartein Valen-salens lyse klang.

Innspillingen renner over av godt humør, men musikken er også tatt på dypeste alvor. Orkesteret har tydelig jobbet godt med sliping av innsatser og rytmiske detaljer. Jeg merker meg spesielt hvor fint de lyse treblåserne spiller i symfoniens første sats av Symfoni nr 1, og hvor rytmisk presist messingen leverer i den raske tredjesatsen. Det gode og levende spillet gjør dette til en innspilling i verdensklasse. 

Hør spesielt: Robert Schumann: Symfoni nr. 1 i b-moll: III: Scherzo 

 

HENRIK HELLSTENIUS: Public Behaviour (BIS)

Repertoar: 

  • Public Behaviour: Nordic Voices, Stavanger Symfoniorkester (dir. Ilan Volkov). Solist: Hans-Kristian Kjos Sørensen (perkusjon/stemme) 
  • Together: Nordic Voices, Ellen Ugelvik (piano), Kai Grinde Myrann (dir.). Solist: Jennifer Torrence (perkusjon/voice)

Henrik Hellstenius har skrevet to passiv-aggressive konserter. I begge møter vi mennesker som ikke klarer å leve med hverandre. Together handler om et parforhold, Public Behaviour handler om samfunnet. I omslaget siteres eksistensialisten Jean Paul Sartres utsagn om at «Helvete er de andre». Dette er musikk med piggene ut.

«Konfliktene» bæres av perkusjonistene, som både er verbale og musikalske solister. Jennifer Torrence bitcher «Watch me talk, see my face, LISTEN!», mens kjeklinga følges tett av det melodiske slagverket. Hans-Kristian Kjos Sørensen foredrar pedantisk og manneforklarende (med perfekt internasjonal engelsk uttale): «People have to learn to work with those who are different from themselves, whom they don’t understand and whom they don’t like», mens han dundrer løs på et stort batteri av trommer og cymbaler. 

Stilistisk skriver Hellstenius en slags mainstream samtids, med plutselige utbrudd, ujevne rytmer, og toner som hopper og glir. Det høres vilkårlig ut om de går opp eller ned. Hellstenius har også skrevet tekstene selv. Det er ikke stor poesi, men de fungerer, og vitner om hans store kreative fantasi. 

I begge konsertene er det en interessant kontrast mellom solistenes utrente stemmer og de profesjonelle og hyperfleksible sangerne i Nordic Voices. Men i første rekke handler denne plata om to dyktige perkusjonister, som på hver sin måte overbeviser i formidlingen av denne komplekse musikken. Hør spesielt: Public Behaviour, II: «No matter» og Together II: Listen. 

 

ANNA BERG: Returnal (YouTube)

Anna Berg (Foto: Sara Angelica Spilling)

Anna Berg fascinerer meg. I løpet av kort tid har hun etablert seg som en veldig tydelig figur i norsk samtidsmusikk. Hun behersker sosiale medier til fingerspissene. I estetisk særklasse iscenesetter hun seg selv som en produktiv komponist, pedagog og formidler, der hun flagrer mellom oppdrag i Paris, Oslo og Hamar. 

Men musikken hennes er langt fra så umiddelbart tilgjengelig som den sosiale medieprofilen kan gi inntrykk av. Komposisjonene er tvert i mot små mysterier, som krever en god del investering i lyttesituasjonen. Man må være ekstremt oppmerksom. I konsertsalen har jeg et par ganger opplevd at jeg ikke har rukket å «fange» musikken før stykket er over. Jeg har derfor lett litt etter en anledning til å gå dypere inn i det hun gjør. 

«Returnal» er skrevet for Det Norske Kammerorkester, som også spiller på videoen. Stykket starter med en rytmisk celle som består av en kort tone + en lang tone. Denne cellen brukes som et slags grunnmotiv, som kontrasteres med en tremolobevegelse som «tar ned» stykket hver gang noe bygges opp. Det er masse intensitet der, men ingen store oppbygninger mot klimaks. Det direkte emosjonelle holdes tilbake. Berg lar heller ikke én stemme slippe til i forgrunnen. 

Jeg føler ikke at det er en historie som fortelles. I stedet får jeg en rekke visuelle assosiasjoner. Det er som om jeg blir vist et bilde. Bakgrunnen er ensartet og okerfarget. De rytmiske bitene er tykke, svarte penselstrøk. Tremoloen er skyggelegginger. 

Berg har fortalt at stykket er inspirert av buddhistiske begravelsesritualer. Kanskje det er derfor det vrir seg unna mange av de tolkningsnøklene jeg er utstyrt med. Selv om jeg nok ikke helt klarer å «fange» dette stykket heller, så blir jeg rørt av noe. Lyttingen til «Returnal» har ført til at fascinasjonen for Berg har blitt enda litt dypere. Jeg vil ha mer, og jeg håper hun snart får anledning til å samle mer av musikken sin på en lengre innspilling. 

 

POING: Almost Classic (Lawo)

Jeg elsker skikkelig radikale tolkninger av det klassiske repertoaret. Når det fungerer, løfter de fram nye sider ved komposisjonene og demonstrerer musikernes kreativitet i møte med materialet. Poing går langt i dette henseendet. Veldig langt. 90-tallsironien er smurt på i tykke lag, som litt for mye leverpostei på brødskiva. 

Poing gjør en «cover» av scherzoen fra Mahlers sjette – den av symfoniene hans med mest torden og musikalsk gråvær. Her fungerer leken med musikkhistorien veldig godt. Kombinasjonen saksofon, akkordeon og kontrabass gjør Mahler til kafé-musikk, og løfter enda mer fram hans tette kontakt med klezmer-tradisjonen. Jeg både gråter og ler på samme tid, for slik virker klezmer på meg. 

De to andre stykkene på plata er «rekomposisjoner» (med en 90-tallsmetafor: det er litt som når Puff Daddy sampler The Police). Olav Anton Thommesen har tatt for seg Tsjajkovskijs ballettmusikk og Eivind Buene har tatt for seg Mahlers romanser. Resultatet spriker, og jeg veksler mellom å juble og å krympe meg. Mahler Mixtape viser at også den sentimentale schlager er sterkt til stede i Mahlers musikk. Det synges med smør, sjel og innlevelse, lite pust og dårlig intonasjon. Jeg skjønner at musikken er skrevet for nettopp disse menneskene, og at det skal være slik. Men for min egen musikalske nytelses skyld, kunne jeg godt tenkt meg noen litt bedre sangere. Frode Haltli synger med den sjarmen han har (og det er ikke lite!), men noen Elvis Costello er han ikke, for å si det slik.

 

OSLO-FILHARMONIEN, dir. OLARI ELTS: Øyvind Torvund: A Walk into the Future (Aurora)

Med: Øystein Moen (analoge synther og mellotron), Håkon Stene (perkusjon), Jørgen Træen (elektrisk gitar).

Oslo-filharmonien må spille mer norsk samtidsmusikk. Mange er enige om dette. For eksempel stiller Norsk Komponistforening en egen stall til rådighet for de som har dette som kjepphest. Under Ultima-festivalen er det en årlig tradisjon å planlegge både fakkeltog og underskriftskampanjer.

Men når Oslo-filharmonien først gir seg norsk samtidsmusikk i vold, så gjør de det virkelig godt. Denne plata er en skikkelig godbit. 

Øyvind Torvund høres ikke ut som noen andre. Orkesterskrivingen hans er enstemmig og ganske enkel, men når han legger på synth og perkusjon så dannes klangvirkninger jeg aldri har hørt tidligere (og jeg har hørt mye rart!). Melodiene hans har noe impresjonistisk ved seg, og klang-tenkningen minner litt om fransk musikk fra tidlig på 1900-tallet. Men musikken er pakket inn i et helt annet lydbilde, der den analoge synthen går i alle retninger. 

I «Sweet Pieces» spiller strykerne «sweete» melodier, mens en «sweet» minimoog svarer, imiterer og kontrasterer. Vi hører kitsje pastellfargede vaporwave-lydbilder; som i en film der bølgene vasker over stranden, helten og heltinnen ser hverandre dypt i øynene, før omfavnelsen, i solnedgangen, og himmelen eksploderer i rosa. 

I «Archaic Jam» kombineres den lyserosa kitsjen med Otomo Yoshihide-aktig støygitar og Commodore 64-aktige SID-chip-utbrudd. Symphonic poem nr 1 er en god gammeldags pastorale, med masse fuglekvitter og morgenlyder, men orkestrert på en måte som jeg aldri har hørt tidligere. En arpeggio fra sequenceren imiteres av treblåserne. Strykere, perkusjon og elektronikk følgjer kvarandre som skuggar. 

Gjennom hele albumet renner det på med stor lydlig fantasi og stor kunnskap om orkesterinstrumentenes lydlige kvaliteter. Så da får vi tilgi at Torvund ikke skriver avansert polyfoni. Dette er et av de mest fornøyelige album jeg har hørt på lenge.

 

MARIT SEHL og MONICA TOMESCU-ROHDE: Frøyas sanger vol. 2 (Frøya Productions)

I forbindelse med stemmerettsjubileet i 2013 etablerte sopran Marit Sehl og pianist Monica Tomescu-Rohde formidlingsprosjektet «Kvinnelige spor i musikkhistorien». Målet har vært å sette fokus på kvinnelige komponister, særlig de som har havnet i musikkhistoriens skyggedal.

På den første plata de gav ut – Frøyas sanger – tok de opp halvveis glemte navn som Florence Price og Amy Beach, samt forbigåtte norske som Agathe Backer Grøndahl, Signe Lund og Pauline Hall. I Frøyas sanger vol. 2 følger de opp med komposisjoner av spill levende kvinner: Ruth Bakke, Birgit Djupedal, Gunhild Hjertaas, Marte Belsvik Stavrum, Kari Beate Tandberg, Maren Elise Ingeberg, Eva Holm Foosnæs, Julie Helgeland Davidsen og Kaja Bjørntvedt. 

Flere av stykkene er skrevet til operaer og andre typer oppsetninger, men er her arrangert for stemme og piano. Det er med andre ord to ærbare ting som denne plata gjør: Den løfter fram musikk skrevet av kvinnelige komponister, og den løfter fram tradisjonen med kunstsang – musikk som er ment framført i intime sfærer. Det støttes. Å synge mer er noe vi alle burde gjøre – både kvinner og menn.

De fleste stykkene er på norsk, men jeg faller faktisk mest for Kaja Bjørntvedts engelske «To unfold the little things». Ellers står Eva Holm Foosnæs’ eventyrstykker fram som ekstra iørefallende for meg. 

Albumet låter litt hjemmesnekret, men musikken er godt framført. Sehl synger med en lysende klar og tydelig stemme som passer godt til det intime formatet. 

 

Alt henger sammen med alt

  • NORDIC VOICES og NOXAS: Amulets (Lawo)
  • ENSEMBLE 96 og CURRENT: Pax (2L)
  • GØTEBORGS SYMFONIORKESTER: Nordic: A Fragile Hope (Nilento)

Det er merkelig hvordan samtidsmusikken noen ganger «klumper seg». Omtrent samtidig med at BIS gav ut Hellstenius-plata nevnt over, hvor kammerkoret Nordic Voices har en stor rolle, gav Lawo ut plata «Amulets» med Nordic Voices og saksofonkvartetten NoXas. «Amulets» består av komposisjoner fra Ørjan Matre, Jon Øivind Ness og Karin Rehnquist. Særlig Matres «Six Orphic Amulets» faller meg godt i øret som åpent og poetisk. 

Saksofonkvartett og kammerkor er da en merkelig sammensetning, tenker du kanskje. Men se så: bare en knapp måned senere kommer Ensemble 96 og Current med en plate for akkurat samme kombinasjon. Pax inneholder sterke komposisjoner fra Cecilie Ore, Stine Sørlie, Eyolf Dale og Martin Ødegaard, og dirigent Nina T. Karlsen skal ha kudos for å ha funnet fram et veldig godt program. Plata er fenomenalt godt sunget og spilt, og 2Ls innovative lydrom er som alltid en opplevelse å høre på.

Komposisjonene på Pax handler om hvordan menneskene har mislyktes med å ta vare på skaperverket. Beskjedene er tydelige. I Cecilie Ores «Louder!» for eksempel, synges det om at i løpet av 40 år har verdens befolkning doblet seg, samtidig som halvparten av verdens dyr og insekter har forsvunnet. 

Interessant nok har Maja S. K. Ratkje med sin nye komposisjon «A Whisper, or a Prayer, or a Song» nettopp vært med på et prosjekt som handler om det samme. Nordic: A Fragile Hope er et prosjekt hvor Gøteborgs Symfoniorkester spiller musikk av nordiske orkesterkomponister. Foruten Ratkje får vi komposisjoner fra Mats Larsson Gothe (Sverige), Outi Tarkiainen (Finland), Daníel Bjarnason (Island) og Miho Hazama (Danmark/Japan). Stykkene tematiserer plast og havvind, og store havdyr som blir borte, og kommer med håp og en bønn om at menneskene må ta til vettet og beskytte havet fra ytterligere rovdrift. Gode komposisjoner og den aktuelle tematikken gjør dette til et givende album å både lytte til og tenke på. 

Alt henger sammen med alt, og på tre album summeres altså tidsånden opp: kammerkor, saksofon og miljøangst. 

 

Ballade klassisk er en av fire faste musikkspalter på ballade.no. Én onsdag i måneden bringer Ola Nordal nyheter, anmeldelser og anbefalinger innen klassisk musikk.

De andre faste spaltene er Ballade elektronisk og Ballade assosierer (månedlig) og Ballade video (ukentlig).

Les mer her.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.