Lyden av noe nytt

– Det skal låte ungt, friskt og nytt. Vi skal presenterer det nye som skjer. Vi skal være springbrettet som skal ta artistene til de andre festivalene, i Norge, Norden og verden, sier bookingsjef Joakim Haugland i by:Larm.

Spørsmålet om det finnes en egen by:Larm-lyd ble stilt et lite stykke ut i samtalen Ballade tok med ham og tidligere bookingsjef Runar Eggesvik i anledning festivalens 20 årsjubileum.

Haugland tok over som bookingansvarlig i 2009. Da hadde by:Larm vært to år stedbundet i Oslo. Selv har Haugland vært på så godt som alle festivalene fra oppstarten, de første årene som plateselskapsdriver.

– Jeg har vært kritisk på utsiden, og kritisk på innsiden. De første 10 årene var det litt sånn at bransjen dro på hybelfest rundt om i landet. Først tror jeg ikke noen skjønte hva som skjedde; «er vi en bransje?», «er vi samlet nå?». Bransjen ville jo komme seg bort fra Oslo, bort fra familie og feste. Da by:Larm ble lagt til Oslo var det derfor litt motbør. Man måtte jo gå hjem til middag og være ansvarlig.

– I Oslo ble det dermed litt mer edruelig og ordentlig. Og det førte ikke bare til at by:Larm ble strammere, hele bransjen strammet seg litt opp. De siste årene har vært mer profesjonelle.

Modenhet og dogmer
Haugland drar en analogi til tenåringen som raser rundt, men som i tyveårene tar ansvar for hva som faktisk skjer. by:Larm ble moden i takt med bransjen, og motsatt.

– Hva skal til for å bli booket som artist på by:Larm?

– Det er en del dogmer. Noen har jeg arvet og noen er mine egne regler, som ofte blir satt opp mot magefølelsen. Det hele er litt todelt mellom bandene eller artistene som bransjen satser på, som er aktuelle med noe nytt. Og det helt nye, ukjente. For de første bør det finnes et apparat bak. Det må være noen som jobber med artisten, og det må være noen som virkelig vil spille. Det kan bety en stor sjanse å spille by:Larm.

– Samtidig er det altså noen «wildcards» som deles ut i form av demoband eller Juryens Utvalgte, som vi så fint kaller dem. De kommer ofte helt uten kontaktnett, og uten bakmenn eller kvinner. De får sjansen til å få et apparat ved å spille for bransjen på by:Larm.

– Det er egentlig like uinteressant å snakke om kjønn, som det er å snakke om hvor i landet artistene kommer fra

Den viktige presentasjonen
For de ukjente går veien inn til by:Larm gjennom en nettside. Her kan de laste opp musikken, altså demoen, og skrive noen ord om musikken. Det siste er viktig, ifølge Haugland, men ikke nødvendigvis på grunn av hva som står, men fordi det å ikke bruke tid på presentasjon kan gi signaler om at det egentlig ikke er så viktig å få spille. Dette blir tolket som mangel på ambisjoner, og ambisjon er et kriterium for å få spille, hevder bookingsjefen.

– Det handler om at det er noe som fører deg til å trykke play. Det kan være et albumcover, en produsent, en tekst, altså noe rundt musikken. Uansett hvordan du vrir og vender på det, og det kan være trist, er det som er rundt musikken nesten like viktig som musikken. Image, bandbilder og hvordan folk fremstår er en del av helhetspakka.

Utvelgelsen gjøres ikke av Haugland alene. Da han begynte var det en ganske liten gjeng som hørte på de rundt 1200 demoene som hvert år blir sendt inn til festivalen, et tall som har vært ganske stabilt siden Haugland startet i 2009.

Over the Trees på by:Larm i 2016 (Foto: by:Larm)

Ikke skjeggete, gamle gubber
Gruppen som hører på, er derimot utvidet til rundt 30 mennesker fra media og bransje, med ulik alder og fra hele landet. Flertallet av dem er kvinner fordi Haugland ikke vil at det skal være «gamle, skjeggete gubber» som bestemmer.

– Det er egentlig like uinteressant å snakke om kjønn, som det er å snakke om hvor i landet artistene kommer fra. Det viktigste er at musikken er god.

– I juryen sitter trente folk, som vet hvordan de skal høre på demoer. Vi får inn veldig mye rart. Du må med andre ord kjøre ganske hardt i lyttingen.

Musikalsk lobotomert
Juryarbeidet gjøres over en helg. Alle hører ikke alt, rett og slett fordi det er for mye. De første årene, da de var færre, gruet Haugland seg til og med.

– Det var så mye av det som var dårlig, og vi var så få at vi ble most i hodet. Du kan kalle det musikalsk lobotomert. Etter hvert som jeg utvidet juryen, og musikken ble fordelt bedre, ble arbeidet lettere. Og de siste par årene har jobben i juryen vært svært hyggelig.

– En annen fordel med å ha flere mennesker er at makten fordeles. Det blir rett og slett en mer demokratisk utvelgelse av demoene. Og jeg stoler veldig på de som sitter i juryen.

Sound og låten
Hva skal så til for å skille seg ut i mengden? Jo, sound. Haugland kaller det ekstremt viktig, særlig siden så mange går for det samme soundet.

– Har du ikke noe helt eget sound, må du ha en skikkelig god låt. Er låten bra nok vil den sprenge seg frem. Spesielt i dagens samfunn hvor alt er på nett, og kommuniseres fort.

– Og dette er den store demohaugens problem. Altfor mye låter for likt. Altfor mange går opptråkkede stier. Altfor mange tenker ikke nytt, men spiller heller tett opp til heltene sine. Dette har ikke forandret seg med årene. Så oppsummert: Låten er nummer én, sound er nummer to.

Musikalsk tilstandsrapport
I bunken av demoer vil det alltid ligge noen som har det lille ekstra som juryen ser etter. Summen av det hele beskriver Haugland som en tilstandsrapport over musikk-Norge anno det året de lytter.

I fjor ble det debattert at rocken var død, i år er det en egen metalfestival i festivalen. Da han begynte var det knapt elektronisk musikk i forslagsbunken, samtidig fikk festivalen kritikk for å vise frem for lite hip-hop. Etter hvert var det nesten bare elektronisk popmusikk å finne i demobunken.

Vi er ikke interessert i å være sånn som by:Larm engang var.

– Jeg tror den rockedebatten handlet om noe annet. Vi sa bare at det var mindre rock som var påmeldt. Ikke skyt budbringeren! Jeg tror debatten som fulgte var en underliggende kritikk om at by:Larm har blitt for internasjonale, for nordisk. At by:Larm er ikke hva det en gang var. Men det er akkurat det vi ikke vil være! Vi er ikke interessert i å være sånn som by:Larm engang var. Vi er en rastløs organisasjon. Og vi skal ikke være en nostalgitripp.

– I år er det 150 band som spiller. Og jeg er sikker på at om du om fem år ser tilbake vil tenke: wow, spilte de på byLarm da.

Demoband utgjør som nevnt bare en del av musikken under festivalen. by:Larm er også utstillingsvindu for de som allerede er på vei.

– Vi prøver å ikke bruke ordet bransjefestival. Men vi er jo en show-case, der artistene skal vise seg frem. Det er derfor viktig at artistene har et apparat i ryggen. Nico & Vince spilte mens de var Envy, Aurora kommer fra by:Larm, selv om hun kom som demo.

– Nå går det så fort at det nesten er umulig å få inn noe som er helt friskt og ubesudlet. Det handler om at norsk bransje har blitt bra. De følger godt med, og det har med internett og sosiale medier å gjøre. Samtidig vil jeg si at det kan være en fordel om du ikke har en manager, dersom du har noe unikt. Mange på by:Larm ønsker å oppdage noe helt nytt.

Får en sjanse
Det er etter hvert mange band har fått spillejobber i utlandet som direkte følge av en ByLarm konsert. Fra et enkelt søk kan nevnes blant annet; The Beautiful People (2005), Kvelertak (2009) og Sushi + Kobe (2015).

– Nå går det så fort at det nesten er umulig å få inn noe som er helt friskt og ubesudlet.

– Det er nettopp dette by:Larm handler om; det magiske øyeblikket som gjør at noen i musikkbransjen hører noe de liker, og booker akkurat det bandet til sine festival, eller signerer til sitt plateselskap.

– Alle har på en måte en sjanse, og det er hva som gjør festivalen så fin.

Et annet eksempel er Farida fra Hamar. Hun ble booket til by:Larm etter å ha sendt inn demo, som fikk jurymedlem Christine Danke til å hoppe av glede, husker han.

Farida fikk manager og kontrakt av spillejobben. Haugland nevner også flere svenske superstjerner, som Lykke Li, som ble signet etter konserten i Oslo. Bommertene har han færre av i hukommelsen, foruten Kygo, som aldri har spilt på by:Larm. Haugland forklarer det med at stjernen vokste ut av by:Larm-formatet mellom to festivaler.

Høyere kvalitet
Han opplever at den generelle kvaliteten på den innsendte musikken er blitt høyere i tiden han har jobbet med festivalen.

– Det har nesten blitt for enkelt å spille inn musikk. Programvaren er billig og bra, kidsa er kløppere på datamaskiner og det er lett å få noe til å høres proft ut. Spørsmålet blir da om det er sjel i musikken. Lite av det som kommer nå gir meg noen «wow-opplevelse». Men så er jeg kanskje heller ikke i målgruppen.

– Det kommer fantastiske ting fortsatt. Men det er sjeldnere. Samtidig har jeg en ganske spesifikk smak, personlig.

Statistikk-musikk
Ingen skal imidlertid frykte at det er Hauglands personlige smak som programmerer by:Larm, forsikrer han. Men han liker elektronisk musikk, og det er hørbart på årets program.

Et eksempel er hentet fra scenen for elektronisk musikk i Sverige. Mange av artistene holder til i samme studio, Studio Barnhus i Stockholm.

– Jeg var i Stockholm i møter om ByLarm-booking. Tidligere på dagen hadde jeg vært hos en majorlabel, der stilte jeg meg spørsmålet: Handler dette om musikk eller om statistikk? Alt handlet bare om hvor mange streams artistene hadde. Jeg fikk lyst til å rope ut i all statistikk-jævelskapen: Men er musikken bra?

– Men så, senere på kvelden, møtte jeg Studio Barnhus-kollektivet, unge folk som lager elektronisk musikk, på egne selskaper, og egne premisser. Da fikk jeg troen tilbake. Det var så deilig motvekt til majorlabel-møtet og statistikkmusikken! Jeg booket like greit hele miljøet; Samo DJ, Kornel Kovacks, Mr Tophat og Baba Stiltz. Det er fint at man i en by:Larm-sammenheng kan ta et helt miljø på kornet så og si. Disse konsertene er noe av det jeg ser mest fram til på årets festival.

Fant seg selv på flyttefot
Runar Eggesvik var bookingansvarlig fra 2003. Han bekrefter Hauglands beskrivelse av de tidlige årene. Hans egen inntreden i festivalen skjedde også ved en tilfeldighet. Han ble spurt om å sitte i styret, og svarte «kanskje».

– Mandagen etterpå fikk jeg en tekstmelding der det stod «gratulerer som bookingansvarlig i by:Larm». Så gikk det en måneds tid, og så dro vi til Bergen. Det var litt by:Larm-måten å jobbe på. by:Larm fant ut hva festivalen var ved å flytte rundt, og fant en bransje.

– Stadium én var å etablere hva norsk musikkbransje var, utover majorlabels. Det var jo nesten ingen. Jeg var med på å starte Øya i sin tid, og jeg booket Mono, så for meg var det enkelt å gå inn å booke for by: Larm. Den gangen var det en ren demokonkurranse.

by:Larm fant ut hva festivalen var ved å flytte rundt, og fant en bransje.

Med Eggesviks inntreden gikk festivalen fra å være en konkurranse til også å booke band utenom.

– Vi ville booke litt bredere, og ikke bare pop og rock.

– Hvilken lyd ville du ha frem når du begynte bookingen?

– Tanken var å gjenspeile norsk musikk. Det var omtrent 1000 demoer som kom inn, og av dem var rundt 90 prosent pop og rock. Den gang fikk rundt 50 spille, i dag er det kanskje halvparten. Og så prøvde man å finne innfallsvinkler for å ta tak i musikkmiljøer og trender.

– Det vi hørte etter var hva som var stort i utlandet; jazz og metal. Metal har det etter hvert blitt tatt godt tak i. Jazzen er dessverre fortsatt minimert på by:Larm. Det har ikke bare med by:Larm å gjøre. Det handler også om at jazzen ikke er god nok til å samarbeide med festivalen. Samtidig ser vi at avstanden mellom musikermiljøene har blitt mindre. Mange av de store popartistene kommer fra jazzmiljøet.

Eggesvik er også åpen for at by:Larm selv ikke gjorde en god nok jobb for å bli lekker for utøvere av andre sjangre.

– Men du må også huske på at det aldri har vært mye penger i spille på by:Larm. Det kan ha gjort det uinteressant for dem å hekte seg på.

En helt annen verden
Tidlig 2000-tall høres kanskje ikke så lenge ut, men teknologisk snakker vi en ganske annen verden, både kommunikasjonsmessig og til dels musikalsk. Det første bandet som meldte seg på med en lydfil var Sandnesbandet Elektrofant, i Bergen 2004.

– Alt gikk saktere og det var vanskeligere å søke. Bandene måtte sende en postpakke med et skriv og presentere seg selv, uten at det fantes noen maler. I dag kan de bruke et kvarter på å registrere seg på nett. Og dette er viktig. Før ble man oppdaget på by:Larm. I dag kan bli oppdaget hvor som helst. Man kan få ut musikken på 10 sekunder. Den trenger ikke gå via en CD til en viktig person som må spille den. Sånn sett er også by:Larm blitt mindre viktig som lanseringsportal.

Selv ville Eggesvik i sin tid ikke booke Stein Torleif Bjella. Noe han i dag konstaterer at Bjella heller ikke trengte. Han tar samtidig selvkritikk på at han ikke fikk mer folkemusikk inn i programmet.

– Jeg kan trygt si at det var en tabbe. Så kan man spørre seg om det å være en by:Larm-vinner kan være en hemsko. Det er jo ikke sikkert at det gjør at du blir spilt på NRK P1.

Fra organisering til smak
Frem til by:Larm ble fast plassert i Oslo, sto en lokal jury i byen som arrangerte festivalen for utvelgelsen av demoer. Eggesviks rolle var dermed annerledes Hauglands.

– Jeg opplever at Joakim har gjort en større kurateringsjobb. Han er profesjonell og booker det han tror er bra for by:Larm. Det gjorde jo jeg også. Men han har en helt annen verden å forholde seg til. Det har skjedd like mye i musikkverden på fem år som i andre bransjer på 100 år. Han må i større grad være en «tastemaker», mens jeg var en organisator.

– Det er også en tempoforskjell som er helt enorm. Jeg booket ting som ingen hadde hørt før. Han forholder seg til ting som ble spilt inn, og gitt ut samme dag.

I tillegg kommer de rent organisatoriske forskjellene. De første årene jobbet Eggesvik frivillig, og festivalen flyttet rundt.

– Vi så at by:Larm ga mye til byene man dro til. Men skulle man følge opp vedtektene med å fremme norsk musikk, var det nødvendig å flytte til Oslo. Steg én var å samle bransjen, steg to var å bli en musikkfestival og steg tre kom med seminarer som gikk utover selve musikkverden.

Med flyttingen til Oslo kom muligheten for å bli ledende i Norden, noe som også var en tanke bak flyttingen. Ifølge Eggesvik fikk ikke dette noen betydning for det musikalske uttrykket, men som en digresjon nevner han at det til å begynne med nærmest var umulig å få svensk bransje til Norge. Det har endret seg.

En musikalsk tenktetank?
Eggesvik sluttet da han følte han hadde gjort hva han kaller sitt, og ønsket å utforske møtesteder gjennom firmaet Trøbbelskyter. Fra utsiden mener han det finnes en rekke spørsmål som bør diskuteres i forbindelse med 20-årsjubileet. Ett av dem er lokalisering, og by:Larms rolle som knutepunkt.

– Diskusjonene har blitt borte. Folk er fornøyde med å ha by:Larm i Oslo. Og så har man heller startet konkurrerende, men svært god festivaler i de andre byene. Det gjør at det kanskje også er for sent å flytte rundt igjen, men samarbeidet mellom de ulike festivalene burde bli tettere, mener han.

Han skulle også ønske at by:Larms seminarprogram ble bredere, men synes samtidig at det lover godt at Linnea Svensson tok over i slutten av 2016, med variert erfaring fra utsiden av musikkbransjen.

– Musikk gjennomsyrer samfunnet på en måte som er mer komplekst enn seminarene viser. Jeg skulle ønske at de reflekterte en bredere forståelse av teknologi, av samfunn, av design og byutvikling. I mitt virke i dag er ikke by:Larm-seminarene lenger vesentlige.

– Og det bør bli neste steg. by:Larm kan gjøre seg viktigere; og kanskje ta steget til å bli en helårlig tenketank?