Svever over byen

Over the Trees var med rette i godlage etter å ha sparket liv i Vulkan Arena på by:Larms første kveld. Dagen etter møtte Ballade bandets to gitarister til en snakk om stil og tradisjon.

Dette intervjuet fant sted torsdag kl. 13, etter at jeg først hadde hørt bandet Over the Trees åpne årets by:Larm dagen før i Vulkan Arena, og så igjen dagen etter kl. 12 på en kafe vegg i vegg. De to konsertene var både like og ulike. Settlista var den samme, og bandet leverte like godt begge dager.
Forskjellene mellom de to konsertene illustrerer likevel hvor annerledes det er å høre et band som dette i et fullpakket lokale, sammen med 500 andre en mørk kveld, og på en kafescene på blanke formiddagen, med ganske skrint besøk. Et stort konsertlokale fylt av forventning gir mer tilbake til musikerne enn et lyst kafelokale, dessuten manglet det fine videosporet som ble projisert bak bandet på Vulkan Arena. Men det kan kanskje ikke skade å høre noe to ganger man skal forsøke å lokke to unge rockere ut på en diskusjon om styrker og utfordringer ved musikken de nettopp har fremført?
Andre gangs lytting, og da i det nådeløse dagslyset, svekket ikke den gode følelsen av at unge band som dette kommer til å fortsette å berike og videreutvikle rocktradisjonen, uavhengig av hvor mange fancy midikontrollere som dukker opp i butikken.

Lydens premisser
Det var de to gitaristene Eivind Frustøl og Mathias Christoffer Jensen som møtte Ballade etter at bandet hadde spilt sin siste låt på by:Larm 2016.
Før Over the Trees startet opp for et par år siden, samarbeidet Frustøl og Jensen i bandet Fleur de lis (med Morten Oveson Kjelling og Martine Jensen Diesen).
– Vi hadde utviklet noen ideer som ikke passet så godt inn i det bandet, som egentlig var et rent postrock-band (mye klang og ekko, stort atmosfærisk lydbilde, lange låter, red. anm.), sier Jensen, og beskriver så seg selv som en mer rendyrket postrocker enn Frustøl.
Dermed er samtalen raskt midt oppe i premissene for sounden i etterfølgeren Over the Trees. For selv om dette bandet kanskje ikke i et ekspert-øre kvalifiserer for noe postrock-stempel, så utvikler alle låtene et stort, atmosfærisk lydbilde. Flere av låtene går i en 3- eller 6-takt (og en i 5/4), holdt i gang av et meget godt og energisk grunnkomp, pålagt to Fender Telecastere (fortsatt dyppet i godt med klang og ekko), tidvis toppet av flotte, lange vokallinjer fra Fredrik Rafael.
Men selve låtmaterialet gir inntrykk av å stamme fra andre kilder. Ved starten av minst en låt vandret reporterens gamlisminne helt tilbake til amerikansk folk-basert rock fra tidlig 1970-tall.
– Min bakgrunn ligger mer i gammel rock, for eksempel Led Zeppelin, Jimi Hendrix, Beatles og hele den pakka, bekrefter Frustøl.
– Det er en brei pakke!, repliserer Jensen.

Det inviterte kanskje til et litt mer intimt forhold til tekst enn du får i dag, når det er elektrofest rundt deg hele tiden

På et tidspunkt mottok intervjueren andre signaler fra samme, fjerne tid dypt inne i Over the Trees-lydbildet. The Band og Neil Young dukket opp bak i hjernen. Eller er Ballade på jordet?
– Jeg har hørt mye på Neil Young, ikke så mye på The Band. Det er musikk som føles ekte for meg, sier Frustøl, og legger til at både Nina Simone, Janis Joplin og Jeff Buckley har vært forbilder for ham.
– Kanskje musikken da var litt enklere. Det var ikke så mange elementer i spill og teksten var kanskje viktigere. Det inviterte kanskje til et litt mer intimt forhold til tekst enn du får i dag, når det er elektrofest rundt deg hele tiden, sier Jensen.

Å produsere inn vokal
I tråd med innslagene av en stor, kollektiv band-sound og shoegazer-tradisjonen, som dette bandet tross alt har, skal det ikke gis alt for mye plass til vokalen. I et visst monn skal vokalen ikke ligge for langt foran gitarene i slik musikk, men en rolle som mer ligger på nivå med andre instrumenter. Samtidig er det gjerne en velskrevet tekst som skal formidles. Da stilles det store krav til vokalisten, og til lydteknikeren, for at alt skal fungere som en helhet.
De to bekrefter i en viss grad min antagelse om at det ikke alltid er uproblematisk å «produsere inn» vokal i et såpass tett befolket lydbilde.
– Jeg skjønner hva du mener. Det er nok litt vanskeligere å få det gjennom. Vi må bare passe på å gå opp og ned i dynamikk underveis, sier Frustøl.
Over the Trees er ungt, men allerede et utmerket norsk rockeband. På god vei opp til nivået til andre suverene norske band fra de siste årene. Eksempler på to andre som band på hver sin måte ikke er alt for langt unna dette bandet i stil er Phone Joan og Serena Maneesh.
Jensen gir et lite innblikk i øvesituasjonen:
– Vi har gjerne en tanke om hvordan trommegrooven skal låte, men så høyt nivå det er på trommer (Arne Steinar Myrvang) og bass (Tobias Flottorp Heltzer) i dette bandet, er det nesten ikke noen vits i å foreslå for mye. De kommer likevel opp med noe som er mye fetere, sier han.

Detter av toget i fart
I Garbage Crown gjør bandet en hel låt i 5/4. Det er ikke noe nytt, ikke heller i norsk rock, og kanskje kan det sies å være et gammelt «indie-grep». Men i dette tilfellet var det ikke noe grep tatt for å virke interessant.
– Det var helt ubevisst. Jeg hadde fått meg en ny gitarpedal. Jeg testet ut noen effekter, og så ble det et riff, som bare viste seg å gå i 5/4, sier Frustøl.
Kanskje ikke bevisst, men i reporterens ører inviterer en groove i 5, 6 eller 12/4 til å gjøre starten og slutten på en figur mer diffus i rockemusikk.
– Jo, det svevende landskapet reflekteres på en måte i taktarten, sier Jensen og forteller om da hans leting etter en «flytende» effekt til en ny låt endte opp med å låne naboens harpe.
– Én dempet strengene vi ikke ville ha med, mens den andre av oss slo an de løse strengene for å få det mest mulig svevende og deilig. Den låta endte med å gå i 8, 7, 8 og 8. Da får du den gode følelsen av at du detter av toget i fart, for like etter å bli dratt inn igjen, sier Jensen.
Bandets første album, som er ferdig innspilt og mikset og nettopp sendt til mastring. Plata kommer til høsten.

Over the Trees er Eivind Frustøl – gitar og vokal, Mathias Christoffer Jensen – gitar, Tobias Flottorp Heltzer – bass, Arne Steinar Myrvang – trommer, Fredrik Rafael – vokal
Bandet røyk ut av årets Urørt i siste runde før finalen, men spiller på John Dee i Oslo 1. April.