– For meg handler det i hovedsak om at det er musikken som bestemmer, og at den er min ledestjerne, forteller mezzosopran Tora Augestad. Nå bor hun dels i Berlin, dels i Holmestrand, der hun har startet opp en ny festival: Holmestrand Musikkfest, som arrangeres for første gang 19.-21. juni.(Foto: Erik Valebrokk)
Tora Augestad: Inspirert av Europa – og Holmestrand
Sanger Tora Augestad forteller om å fly mellom Europas konsertscener til å lande i langt fredeligere Holmestrand. Her bare måtte hun etablere en egen festival.
Med en karriere som har strukket seg fra kabaret til samtidsmusikk, fra opera til selvkomponerte popviser, har Tora Augestad i snart 30 år beveget seg gjennom uforutsigbare musikalske landskap. Men hva har inspirert henne underveis?
Det måtte Ballade finne ut av, og som mer eller mindre normalt er i denne intervjuserien åpner vi med cirka samme spørsmål: Hva legger Tora Augestad i begrepet inspirasjon?
– Noe som gir næring til begeistringen, er det konsise svaret etter få sekunders tankevirksomhet, før hun utdyper:
– Inspirasjon er å kjenne en følelse først og fremst av begeistring, og lyst. Det er ofte forbundet med energi, eller det har energi som følge. I inspirasjonen ligger også et ønske om å skape noe, eller formidle noe, tenker jeg. For meg er nok inspirasjon uløselig knyttet til begeistring. Gnist er også et godt ord for den slags.
– For meg er nok inspirasjon uløselig knyttet til begeistring. Gnist er også et godt ord for den slags, sier Tora Augestad. (Foto: Erik Valebrokk)
Tora Augestad er kjent som en allsidig artist og utøver, og det er en betydelig sjangerbredde i arbeidet hennes. Finnes det en fellesnevner her, og kan hun eventuelt knytte denne til spesifikke inspirasjonskilder?
– For meg handler det i hovedsak om at det er musikken som bestemmer, og at den er min ledestjerne. Så handler det selvfølgelig også om estetikk. Hvis vi sier at enhver sjanger har sin egen estetikk og sitt eget DNA, og hvis du skjønner den estetikken, så kan du på en måte synge en hvilken som helst sjanger. Det er selvfølgelig ikke fullt så enkelt, for stemmen er et instrument, men jeg tenker at det handler veldig mye om å prøve å ha respekt for en sjangers egenart, og hva som gjør den til det den er.
Når det kommer til stykket, er hun ikke ekstremt opptatt av sjanger. Hvis man prøver å være en så god musiker som mulig, så prøver man å farge musikken man skal fremføre på et vis som gjør at man synes det blir finest mulig, hevder hun. Likevel medgir hun at om hun synger med et barokkorkester så prøver hun å gjøre det i en stilistisk, barokk stil, eller om hun synger Leonard Bernstein gjør hun det på en måte mer typisk for hans musikalnumre.
– Men når jeg synger musikk som er nyskrevet for meg, så bestemmer jeg mye mer selv hvordan jeg vil gjøre det. Da blir det sikkert litt sånn umiskjennelig Tora, og det er også greit liksom. Det er mange sjangre jeg ikke kan synge så godt, for eksempel klassisk opera som krever en veldig dramatisk stemme, hvor stemmen skal være veldig egal og man skal klare å synge med en fri vibrato i høyden og sånn. Det har jeg prøvd å lære meg, og jeg synes ikke jeg får det til. Så synes jeg ikke at det er så veldig fint heller, så det er like greit at jeg skal slippe å prøve på noe som jeg estetisk sett egentlig ikke er så stor fan av.
Tora Augestad synes det er like greit å slippe å prøve på noe hun egentlig ikke er så stor fan av. – Veldig mye handler om intensjon, om hva du ønsker å formidle med måten du synger på, sier hun. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
Augestad er nøye med ikke å undervurdere dette estetiske aspektet ved musikkformidling. Hvis man kaller jazz en sjanger, finnes hundretusen forskjellige jazzsangerinner som synger veldig ulikt, påpeker hun.
– Veldig mye handler om intensjon, om hva du ønsker å formidle med måten du synger på. Jeg har gjort veldig mye av det jeg kaller narrativ formidlingskunst, der teksten er et veldig bærende element, som i kabaret-tradisjonen. Noen ganger synes jeg det kan bli litt mye, at det bare blir teksten som skal være viktig. Jeg er nok en mer vokal sanger enn det, mer enn bare en tekstformidler. Jeg har prøvd å kombinere de to tingene, og prøver så godt jeg kan ikke å la stemmen stå i veien for tekstformidlingen.
Ledige stillinger
Noen ganger lykkes hun bedre enn andre ganger, og kan la seg forbløffe av hvor god hun var på et gammelt opptak – selv om hun kanskje synger like godt nå. Hun kaller det en lang prosess, noe som stadig utforskes.
– Det blir litt prøving og feiling. Noen ganger lykkes man, og andre ganger ikke. Noen ganger har man en kjempegod forestilling, og andre ganger føler man at man kanskje dret seg litt ut, selv om man vel ikke gjorde det. Et av mine sterkeste kort er at jeg har spilt så mye på både store og veldig små scener. Det er gjerne på de minste scenene du lærer håndverket best. Skal du opptre for 50 personer i Vadsø som ikke har bedt om at du skal synge, blir du ganske god på formidling.
Tora Augestad har sunget mye samtidsopera, som iallfall sett utenfra må være en av de vanskeligste disiplinene en sanger kan jobbe innenfor. Hun er mezzosopran, som vil si at toneleiet hennes befinner seg mellom sopran og alt, altså lyst og mørkt.
Mezzosopran Tora Augestad. (Foto: Åsa Maria Mikkelsen)
Vi lurer på om det er noen spesielle sangere, og da kanskje mezzosopraner, hun strekker seg etter, eller har som inspirasjonskilder og/eller forbilder? Før hun svarer på det, er det viktig for henne å presisere at hun ikke er en klassisk operasangerinne.
– Det må vi bare etablere. Jeg har studert klassisk sang og kunne kanskje blitt det hvis jeg absolutt hadde villet det, men jeg føler ikke at det er der min stemmes kvaliteter ville ligget uansett. Som jeg sa får jeg det ikke så bra til, men det betyr ikke at jeg ikke kan synge en del klassiske ting. Det kan jeg absolutt. Og i barokkopera kunne jeg kanskje hatt en karriere. Det ligger mye bedre for min stemme, sier hun før hun vender tilbake til spørsmålet:
– Det er to klassiske sangere som jeg virkelig ser opp til. Det er Joyce DiDonato som kanskje er en av de største mezzoene i vår tid. Hun er veldig, veldig kul, og hun synger fantastisk. Jeg hørte henne live i Berlin-filharmonien for noen år siden, og det var helt magisk. Da satt jeg og gråt, forteller hun med overbevisning før vi kommer til inspirasjonskilde nummer to.
Tora Augestad mener at Renée Fleming er vår største klassiske sanger. – Å begeistre er også viktig, men det aller viktigste er å berøre. Renée Fleming berører. (Foto: Andrew Eccles/Decca)
– Jeg tror den største klassiske sangeren i vår tid er Renée Fleming, fordi hun synger så vakkert. Det er veldig mange operasangere som synger veldig stort og veldig flott, og det er veldig imponerende, men det å bli berørt, det er alltid mitt mål. Å begeistre er også viktig, men det aller viktigste er å berøre. Renée Fleming berører.
– Så er det jo veldig, veldig mange fantastiske sangere her i Norge. Da kunne jeg liksom nevnt Susanna Wallumrød. Hun er en dødsbra vokalist, helt utrolig, men jeg har så mange andre kolleger jeg også kunne nevnt. Nevner jeg fire, så blir de andre 17 veldig sure på meg, så jeg lar det ligge, sier hun diplomatisk.
Susanna Wallumrød «er en dødsbra vokalist, helt utrolig,» sier Tora Augestad. «Men jeg har så mange andre kolleger jeg også kunne nevnt,» sier hun diplomatisk. (Foto: Martin Rustad Johansen)
Tora Augestads sangglede og ønske om å underholde strekker seg langt tilbake i tid, som seg vel hør og bør for en artist av hennes støpning.
– Jeg satte opp Bobbysocks-konsert i barnehagen da jeg var seks. Vi laget mikrofoner av doruller og sånt, så jeg skjønte veldig tidlig at det var dette jeg skulle holde på med. Mine foreldre sier at jeg sang før jeg snakket, sier hun og ler.
Moren hennes er Kate Augestad, kjent fra bandet Program 81 som i 1982 ble omdøpt til Program 82, og en sentral skikkelse i Bergens musikk- og teaterliv i en årrekke. Tora Augestad har altså fått musikken inn fra svært ung alder, så at hun debuterte i barnehagen er ikke nødvendigvis en stor overraskelse.
– Jeg husker ikke de første tingene jeg hørte eller fikk et forhold til, men jeg vet at jeg var med på korseminarer med mine foreldre. Og min mor som var rockemusiker tok meg med på lydprøver i Hulen. Jeg er født i 1979, så da må jeg ha vært to-tre år gammel. Det kan hende jeg ikke husker noe fra før jeg var fem eller noe, men jeg husker veldig godt at jeg var med henne på teatret da hun gjorde Knut Gribb tar Bergenstoget på DNS. Det må ha vært i 1985 eller -86. Da var jeg veldig ofte på teatret og syntes det var veldig flott.
– Var du rockejente eller popjente som tenåring, da?
– Ja, da var det Madonna. I den Bernstein-forestillingen jeg spilte på Operaen i vår, plukket jeg noe av dansingen min fra «Vogue»-videoen hennes. Den kom i 1990, og da var jeg allerede fan. Det var en fantastisk tid. Vi hadde både Michael Jackson, Prince og Madonna. Det var jo mye bedre popmusikk enn mye av det som skjer i dag, spør du meg. Min stefar var rockemusiker, så jeg vokste opp med det.
Stefar er Frank Hovland, også han kjent fra Program 81/82, der han spilte bass.
– Jeg vokste opp med Peter Gabriel og Kate Bush, Roxette hørte vi også på. Vi hørte på hele popsegmentet. Det spilte de hver dag hjemme, Sade og alt det. Det var en veldig fin ballast, sånn sett, og min far var Ultima-sjef (nå avdøde Geir Johnson – journ. komm.) som var gift med sangerinnen Siri Torjesen, så der fikk jeg hele den klassiske greien, også samtidsmusikken.
– Du kommer fra musikk, og kunne kanskje ikke drive med så mye annet?
– Jeg begynte å spille piano da jeg var seks år, og da jeg kom til den første pianotimen syntes læreren at jeg hadde så fin stemme og oppfordret meg til å begynne i kor. Der fikk jeg soloer med en gang, så jeg må ha vært ganske flink til å synge, filosoferer hun og erkjenner at hun har holdt på med musikk gjennom hele livet.
Tora Augestad i rollen som Ruth Sherwood i oppsetningen Wonderful Bernstein! på Den Norske Opera og Ballett våren 2026. (Foto: Erik Berg/Den Norske Opera og Ballett)
Da dette intervjuet med Tora Augestad ble gjort tidligere i vår sang hun i en serie konsertforestillinger med sanger av Leonard Bernstein i Operaen. Var West Side Story noe hun hørte på som liten?
– Gjorde ikke alle det? Jeg husker egentlig West Side Story mer fra den dokumentaren der José Carreras synger Tony og Kiri Te Kanawa synger Maria. Jeg var veldig fan av Kiri Te Kanawa, og har også sett henne live i Oslo Spektrum.
Som 14-åring scenedebuterte Tora med tittelrollen i musikalen Annie. Var det litt sånn «endelig, nå er jeg i gang» for henne?
– Nei, jeg hadde gjort så mye allerede, og hadde akkurat vært med i en talentkonkurranse på TV2, og så hadde min farfar dødd to uker før premieren. Jeg husker jeg stod der og så et tomt sete i salen… huff, jeg blir så rørt bare jeg tenker på det, sier hun og tørker vekk et par tårer som melder seg.
Tora Augestad i hovedrollen som Annie i den kjente musikalen. Her i oppsetningen av og med Bergen ungdomsteater i 1994. (Foto: Arkiv)
– Jeg var så lettet over at det hadde gått bra, og i den produksjonen lærte jeg meg veldig mye om hvordan det er å være i showbiz. Jeg tror det ga meg en veldig ballast for dette yrket. Men jeg hadde en veldig krevende tid. Jeg ble mobbet på skolen. De var nok litt sjalu fordi jeg var på TV og sånn, og de var utrolig kjipe med meg, men nå er vi alle venner igjen. Så mistet jeg min farfar. Vi var veldig close, og han døde plutselig. Da turte jeg ikke si det til noen, fordi jeg var redd de skulle ta fra meg premieren min.
– Du var full av innestengte følelser?
– Å ja, men så gjorde jeg den premieren som ble en kjempesuksess, og alt gikk veldig bra. Men det var ikke sånn at jeg tenkte at jeg endelig hadde fått masse suksess, det var mer sånn «ok, så det er dette det koster?»
– Men følte du at det var starten på noe, eller var du ikke i stand til å betrakte det på den måten?
– Det kan godt være jeg hadde hatt en enda større karriere hvis jeg ikke hadde blitt mobbet og at ikke den starten var forbundet med så mye kjipe ting. Jeg hadde ingen sånn følelse av at nå bare flyter det av gårde, skjønner du? Det er ikke bare-bare når du er i full sorg å gå ut på en scene og ha hovedrollen når du er 14 år.
Når hun nå minnes tilbake renner tårene, og hun tenker samtidig på da faren døde for snart fem år siden.
– Da kansellerte jeg så mye som jeg hadde råd til, men da var jeg også enda mer fortvilet, og mistet stemmen av sorg.
Etter Annie var hun likevel i gang med en karriere, og de neste årene sang hun blant annet i Pitsj og Det Norske Solistkor. Da hun fikk muligheten til å gå inn i musikallivet og med tilbud om flotte roller på Oslo Nye, sa hun imidlertid stopp.
– Ja, jeg tok et aktivt valg om å prøve å skaffe meg en mer alternativ karriere. Derfor flyttet jeg til Berlin.
Augestad har hatt Berlin som base siden 2007, og nylig kjøpte hun og ektemannen hus i Holmestrand. Planen er å flytte dit permanent, men inntil videre deler hun tiden mellom de to vidt forskjellige byene.
I Berlin møtte hun en annen musikalsk virkelighet enn den hun kjente hjemmefra. Hun valgte ikke Berlin fordi det var på kontinentet med nærhet til mange store scener, det var byen som trakk henne.
Tora Augestad (Foto: Åsa Maria Mikkelsen)
– Det var selve Berlin som var tiltrekningskraften, men det handlet også om at jeg allerede i 2003-2004 hadde begynt å synge veldig mye Brecht og Weill. Så kjente jeg at hvis jeg skulle ha troverdigheten i det repertoaret som 50-åring, som den gang føltes veldig lenge til, så måtte jeg lære meg tysk. Det var motivasjonen. Så hadde jeg jo lyst til å prøve å bygge en karriere. Jeg hadde allerede begynt å gjøre samtidsmusikk som var eksperimentell. Jeg hadde startet mitt eget band med Stian Carstensen og Mathias Eick, jeg jobbet allerede med Trygve Seim.
Konsertplakaten til Music for a while. (Foto: Konsertplakat)
Hun beskriver flyttingen til Berlin som å være motivert tredelt.
– Det var selvsagt Berlin som en verdensmetropol. På den tiden var mottoet «Fattig, men sexy», «Arm, aber sexy». Det var ordfører Klaus Wowereits slagord. Så var det altså dette tyske aspektet med Brecht og Weill og å lære seg språket, og prøve å bygge en europeisk karriere. Det tredje aspektet er at Tyskland er et land hvor det å jobbe med kunst og kultur nyter stor respekt, og det oppleves som noe helt legitimt å holde på med, i stedet for at du hele tiden skal bli spurt om du kan leve av det sånn som her. I Tyskland synes de det er noe man skal feire, at det å drive med kultur er verdt noe i seg selv.
– Den norske grunnholdningen er vel mer at alle som driver med kunst er noen reale slabbedasker med sugerøret i statskassa? Det er ikke en Frp-holdning heller, men en generell grunnholdning i det norske samfunnet?
– Det kan virke litt sånn, ja. Så det var motivasjonen.
– Så hvordan er det da å ha flyttet til Holmestrand? Det må føles nokså kontrastfylt?
– Det er helt vidunderlig, lyder det entusiastiske svaret.
– Vi har tre vinduer som har fjordutsikt. Det er helt nydelig, sånn livskvalitet. Skjønner du, å sitte der og drikke kaffe, fortsetter hun med stjerner i øynene. Det er så god feeling der, og Holmestrand er et veldig, veldig hyggelig sted å bo.
Fredag 19. juni braker den første Holmestrand Musikkfest løs, en sjangerfri musikkfestival med lokal forankring og nasjonal relevans, som de skriver på hjemmesidene. Blant artistene som spiller denne helgen finner vi Ingrid Jasmin, Mathias Eick, Ragnhild Hemsing og Thomas Dybdahl. Tora Augestad er styreleder i festivalen, og sammen med saksofonist Trygve Seim utgjør hun den kunstneriske ledelsen. (Foto: Erik Valebrokk)
Den lille byen i Vestfold ligger ikke mer enn en 50 minutters togtur fra Oslo, og et kvarter fra Drammen. Hovedpoenget var å finne et sted som boliglånsmessig skulle være vesentlig billigere enn Oslo, slik at Augestad kunne tillate seg en viss kunstnerisk frihet.
Den har alt slått ut i blomst i form av festivalen Holmestrand Musikkfest, som arrangeres kommende helg, med både utendørs- og innendørskonserter, balkanfest, musikalsk badstu, musikalsk butikkvandring, og mye annen moro. Blant artistene som dukker opp er Thomas Dybdahl, Ingrid Jasmin/Mathias Eick/Eyolf Dale og The Source med venner.
– Jeg startet festivalen ni dager etter at jeg overtok huset, sier hun og ler.
Nylig ga hun ut sin første soloplate, noe helt annerledes enn hva hun har gjort til nå. Vårvill består av ni originale Tora Augestad-komposisjoner, satt til åtte dikt av Ruth Lillegraven, samt et av Hilde Lindset. Bandet består heller ikke av B-lagsmusikere, for å si det enkelt. Trygve Seim er med – han er også medarrangør av Holmestrand Musikkfest – og dessuten Andreas Ulvo, Espen Leite, Pål Hausken og Kjetil Steensnæs, for ikke å glemme Toras stefar, Frank Hovland.
– Du har aldri skrevet musikk før, er det sånn?
– Jeg skrev masse låter i tenårene, men jeg begynte å skrive igjen under covid, for da hadde vi jo så mye tid. Da skrev jeg ganske mange skisser, og et par av dem er blitt til låter her.
Tora Augestad i Wedding, Berlin, i 2017. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
Prosjektet startet med at Augestad ble spurt om å skrive et bestillingsverk til Senja Barnefestival.
– Jeg ble tatt litt på sengen, og tenkte de kanskje ikke ville få finansiert dette, men min far syntes jeg burde takke ja. Jeg har jo dirigert barnekor for mange, mange år siden, og jeg hadde gitt ut én låt tidligere. Han mente jeg hadde gjort så mye annet, så dette måtte være greit. Dagen etter at min far er død, får jeg en telefon med beskjed om at festivalen hadde fått penger, så da ble det litt sterkt. Det var jo han jeg ville ringt, og da ble det plutselig en realitet.
Et par måneder senere ble Augestad gravid – sent i livet, men problemfritt, for øvrig – og det var på denne tiden hun skulle ferdigstille verket. Det klarte hun, og i 2022 var det urfremføring av forestillingen Til verda med tekster av Ruth Lillegraven under Barnefestivalen på Senja. Hva er forskjellen på den og platen Vårvill?
– Det er egentlig helt det samme, med unntak av «Et juledikt» som er et lite bonusspor, med tekst av Hilde Lindset. Alt det andre er Ruth Lillegravens, og den eneste forskjellen fra bestillingsverket er at der hadde vi én låt til som Lindset har skrevet, og en låt på platen som ikke var med i bestillingsverket.
Og én ting er helt sikkert, på Vårvill møter vi en Tora Augestad vi ikke har hørt før. Om platen signaliserer en ny vår for henne er ikke greit å si, men den oppleves som slik. Musikken stopper med andre ord aldri.
Ballade snakker med norske artister, musikere, sangdiktere og komponister om hva som har inspirert dem og deres karrierer. Les alle «Inspirasjoner»-intervjuene journalist Erik Valebrokk har gjort på denne samlesiden.
Om Tora Augestad – sanger, musiker, låtskriver, dirigent, skuespiller.
Utdannet ved Norges musikkhøgskole i Oslo og Kungliga Musikhögskolan i Stockholm. Hun sang i vokalgruppen Pitsj fra 1999 til 2006, og i Det Norske Solistkor fra 2000 til 2005. Medlem i Music For A While, har sunget med The Source og opptrådt i en rekke kabaretoppsetninger, operaer og mer, samt dirigert kor.
I 2007 flyttet hun til Berlin, og har arbeidet med flere av Europas ledende musikkensembler for moderne musikk, som Ensemble Modern og Klangforum Wien. Sammen med Oslo-filharmonien vant hun i 2018 Spellemannpris i kategorien Klassisk for platen Portraying Passion med verk av Marcus Paus, Kurt Weill og Charles Ives.
Hun har gitt ut plater sammen med blant andre Marcus Paus, Henrik Hellstenius, Trygve Seim, NyNorsk Messingkvintett, Mathias Eick og Torbjørn Dyrud, og tidligere i år debuterte hun som soloartist med platen Vårvill, der hun har tonesatt dikt av Ruth Lillegraven.
Født 10. desember 1979 i Bergen.
