Eksempel på at et musikalsk prosjekt kan være inspirerende for en musikkjournalist. Hyllestplaten til Anne Grete Preus, "Møtested", er så god at den er noe å strekke seg etter uansett hva du driver med i livet, mener musikkjournalist Erik Valebrokk. (Foto: Privat)

Musikkjournalist Erik Valebrokk: – Musikken inspirerer meg. Hver dag.

Ballade ser nærmere – og bredere – på lidenskapen i musikken. Og vi starter med musikkjournalist Erik Valebrokks refleksjoner rundt sitt eget forhold til musikk.

Kalender

Hvilken musikk inspirerer, og, ikke minst, hvordan inspirerer den? Dette er et tema vi i Ballade har syslet med i en egen spalte kalt «Inspirasjoner». Her har vi stilt samme spørsmål til en lang rekke norske utøvere og komponister: Hvilken norsk artist, musiker eller komponist har inspirert deg mest?

Blant dem vi har intervjuet er så forskjellige navn som Hanne Krogh, Harpreet Bansal, Don Martin, Kristopher Schau, Frida Fredrikke Waaler Wærvågen, Anders Odden, Cecilie Ore, Sofie Tollefsbøl, Lars Lundevall og Malin Pettersen, og det har ført til spennende og oppklarende samtaler om hvor disse menneskene kommer fra, kreativt sett.

Vi er i ferd med å relansere spalten i en slags 2.0-versjon, der vi legger dogmene til side og stiller det marginalt mindre ledende spørsmålet «Hva inspirerer deg?» som utgangspunkt for det vi håper og tror vil innebære nye, spennende intervjuer med dyktige kunstnere. Selv om det primært vil handle om musikalsk inspirasjon, holder vi døren på gløtt for at også helt andre ting kan inspirere.

Før vi kommer så langt har redaktør Guro Kleveland bedt meg skrive en kronikk om hva som inspirerer meg, i den tro at også dette kan ha interesse for Ballades lesere. Jeg takker for tilliten og lar det stå til.

La meg innrømme det først som sist: Jeg er han fyren mange musikere, særlig dem hvis musikk jeg kan ha omtalt i negative ordelag i årenes løp, foraktfullt kaller en «mislykket musiker som ble musikkjournalist». Og ja: Jeg har spilt i band, og jeg har gitt opp.

Jeg hadde mine første store musikalske oppdagelser i tiårsalderen; ABBA, The Beatles, Eagles, Elvis Presley, masse disco og, takket være New Jordal Swingers, alt mellom himmel og jord som oslobandet covret på sine tidlige plater; Everly Brothers, Chuck Berry, Eddie Cochran og mye mer. Det gikk ikke lang tid før musikk ble det viktigste i hele verden.

Slik er det ennå, og musikken jeg hører på inspirerer meg. Hver dag.

Men «mislykket musiker», ja. 14 år gammel hadde jeg skoleband som valgfag der jeg lærte, eventuelt «lærte», å spille gitar og følgelig også noe om å spille i band. Det førte til at jeg og noen medelever på Smestad skole startet Abstrakte Bølger. Berømmelsen toppet seg da vi for første og siste gang spilte offentlig, på skoleavslutningen i niende. Med det var bandet historie.

Kronikkforfatteren avbildet med det selvtitulerte debutalbumet til haugesundgruppa The Colors Turned Red fra 1988, en plate han skrev bok om i serien Norske Albumklassikere. (Foto: Privat)

Etter et retningsløst år på Berg videregående skole, søkte jeg meg til musikklinjen på Hartvig Nissen til annengym. Året var 1983, og populærmusikken hadde utviklet seg voldsomt siden jeg ble hekta syv år tidligere. Jeg hadde også utviklet meg, i takt eller utakt med punken og alt annet nytt som dukket opp, og var som en svamp for alt jeg hørte.

Nissen ble en gedigen skuffelse. Av åtte undervisningstimer per uke, var to av dem praktiske – piano og kor (jeg dukket opp i en «ledende» rolle, bokstavelig talt som døråpner på grunn av mitt blåfargede hår, i et innslag i Eyvind Solås’ program Musikknytt der han besøkte skolen for å vise TV-seerne at vi klarte å synge «Air» av Bach noenlunde rent) – mens de resterende seks var øremerket notelære og musikkhistorie. Det handlet i forsvinnende liten grad om popmusikk som var det jeg interesserte meg for.

Jeg hoppet av hele greia, men la ikke bort gitaren. I noen år spilte jeg litt hist og pist uten at jeg havnet på noen scene av den grunn, og til slutt endte min puslete musikerkarriere i et råttent øvingslokale i en kjeller i Kongens gate. Om ikke annet var jeg i besittelse av nok selvinnsikt til å forstå at om jeg skulle komme noen vei innen musikken, måtte jeg gjøre en innsats som langt overskred den jeg hadde fremvist så langt i mitt unge liv.

Jeg sa farvel til såre fingre, knotete sus-akkorder og endeløse timer med terping på de samme riffene, og viet meg heller til det ene jeg med en smule selvsikkerhet mente jeg var flink til, å skrive. Og hva ville vel passe meg bedre enn å skrive om musikk, så å si på den andre siden av bordet?

Erik Valebrokk fotografert med den adskillig mer kjente Sissel Kyrkjebø, som valgte en annen vei enn ham og var villig til å gjøre en innsats for kunsten. (Foto: Privat)

For å si det sånn: Jeg er her fortsatt! I mange år levde jeg til og med av å skrive om musikk, om ikke fett. Min første jobb som musikkjournalist var i popbladet med det velklingende navnet Pop, og gasjen var usle 6500 kroner i måneden.

Det var puslete selv i 1985, men så var jeg bare 19 år gammel og kunne ikke forvente all verden. Det var tross alt en betalt jobb og jeg fikk gratis plater og inngang på konserter. Kunne jeg drømme om mer?

Bladet Pop, nummer 7/1985. Pop var det aller første magasinet kronikkforfatteren skrev i, 19 år gammel. Ved siden av ser du spalten «På kanten» fra utgaven etter, altså 8/1985, med noe mer alternative musikkanbefalinger enn det som ellers var normalt i popmagasinet. (Foto: Privat)

Jeg skal ikke kjede Ballades lesere med mer om mitt yrkesliv annet enn å si at jeg har skrevet om musikk i en rekke aviser og magasiner i årene som er gått, heldigvis for noe bedre honorarer, og selv om ikke mange redaksjoner synes det er noen lysende idé å vie knappe ressurser til musikkjournalistikk i 2024 får jeg i det minste bruk for all kunnskapen jeg har ervervet gjennom et langt liv som musikkskribent og fan.

Jeg får også utløp for kjærligheten til musikk på en liten blogg kalt Mitt liv som Erik der jeg skriver anmeldelser og mindre omtaler når jeg har tid og overskudd mellom betalte oppdrag.

Min kjærlighet til musikk henger nøye sammen med det litt ulne emnet som er inspirasjon. For hva er egentlig det? Man kan la seg inspirere av så mangt – en god bok vil eksempelvis kunne påvirke (eller avskrekke) et skrivende menneske som meg – men ikke minst: Hva hadde livet vært uten beundringen man føler for andre menneskers bragder og evner, alt som skapes og gjennomføres og lykkes?

Erik Valebrokk på sitt faste pilegrimsmål, minnebenken til Kirsty MacColl. Den står på Soho Square i London, den lille plassen som har gitt navn til en av hennes mest elskede sanger. – Hun skrev så gode tekster (og melodier) at de bør inspirere alle skrivende mennesker, sier han. (Foto: Privat)

Uten denne hadde vi hatt lite å strekke oss etter, og jeg tror nettopp dette behovet for å gjøre en så god jobb som overhodet mulig og aldri stå stille er noe jeg deler med de fleste kreative mennesker, som for eksempel musikere og komponister for å benytte et nærliggende eksempel.

Jeg hører musikk – og nå må jeg be om unnskyldning for dårlig språk og banning – hele jævla tida. Jeg praktisk talt puster musikk, og jeg kan ikke forestille meg et liv uten.

Hver eneste dag lar jeg meg glede og begeistre av alt mellom himmel og jord, Stevie Wonder i det ene øyeblikket, Benny Borg i det andre. De er to vilkårlige eksempler og to svært forskjellige kunstnere, men musikken deres inspirerer meg i kraft av sine kvaliteter. Tenk å kunne skrive så fine sanger, og spille inn så fine plater! Kan de gjøre det, må da jeg kunne skrive enda litt bedre artikler?

Selvsagt lar jeg meg også inspirere av det skrevne ord, enten det stammer fra andre journalister, skjønnlitterære forfattere eller poeter (om de skriver sangtekster eller dikt), men det er inspirasjon av det flyktige slaget. For å kunne strekke meg lenger språklig ser jeg vel så ofte til musikkens verden – nettopp fordi det der finnes så mange usedvanlige begavelser.

Det er ikke åpenbart at å elske musikk kan være inspirerende for en journalist, men jeg tenker som så at begeistringen som vekkes i meg på et vis transcenderer de «kreative skillelinjene». Den kommer i bølger så overveldende store at den kan tappes på flaske og selges for gode penger, og den gjør meg bedre i stand til å gjøre en god jobb, ikke minst i mine forsøk på å beskrive musikk.

Om jeg gjør en god nok jobb får andre avgjøre, men uten denne uforfalskede kjærligheten til musikken hadde jeg vært en dårligere skribent. Den gir meg noe å strekke meg etter, og selv om jeg ikke utelukkende skriver om musikk, befinner jeg meg like fullt i en del av journalistikken som fordrer en viss formidlingsglede.

Erik Valebrokk og Magne Furuholmen, også en som gikk kunstens vei. Her med boka kronikkforfatteren skrev om The Colors Turned Red, utgitt i 2022. (Foto: Privat)

Jeg får daglig henvendelser fra håpefulle unge – og eldre – artister med langt større evner og talent enn jeg selv kunne vise til for snart 40 år siden. De ber tynt om å bli hørt i et babelsk virvar av oppmerksomhetssøkende, dyktige utøvere som til alt overmål også må konkurrere med alle mulige andre kulturarbeidere.

Ta med i betraktningen at det lages mer musikk enn på noe annet tidspunkt i vår historie, og det har følgelig aldri vært vanskeligere å bli lagt merke til. Det blir ikke bedre av at praktisk talt ingen publikasjoner prioriterer anmeldelser lenger, hverken av musikk, film, litteratur, tegneserier, kunst, dans, teater eller andre ting man kunne anta leserne deres er opptatt av.

Jeg skulle ønske jeg var til større hjelp, men min tid strekker ikke til. Den tidvise frustrasjonen jeg føler over ikke å kunne nå over mer er åpenbar for dem som vet hvilken viktig del musikk er av livet mitt.

Få ting ville gledet – og inspirert – meg mer enn å kunne dykke ned i all den fine nye musikken som produseres her i landet og skrive begeistrede, for ikke å si panegyriske, anmeldelser i det vide og det brede.

Jeg ville skrevet spaltemeter om musikken til el/NeUe og Jeff Wasserman, Gouldian Finch og Krissy Mary, Eir og Espen Berg, Maj Britt Andersen og Julie Henrikke, 9 Grader Nord og Norma, Kåre Indrehus og Blomst, Hannah Storm og Haakon Ellingsen, unge og eldre artister jeg digger og heier på, for bare å ha nevnt noen av sliterne i denne krevende bransjen.

Så stakkars alle dere, men samtidig: Tusen takk! Gjennom musikken dere skaper og spiller og formidler, gir dere meg og veldig mange andre uendelig mye glede.

Dere lyser opp livene våre, og jeg er sikker på at flere enn meg lar seg inspirere av dere, selv om mange neppe er oppmerksomme på det. Dere ofrer tid og penger og ressurser, og legger samliv og alt som fører med i potten, fordi dere på liv og død vil det her, fordi det forhåpentligvis føles meningsfylt å drive med musikk i alle dens merksnodige former, og kanskje, kanskje, kanskje et sted langt der fremme er det også noen kroner å hente.

Musikken er en gave, fra dere til oss, som altfor mange tar for gitt. Vi kjøper tilgang til nesten all innspilt musikk for en hundrings i måneden, og det drypper praktisk talt ingenting på artistene og musikerne involvert.

Skal man som skapende musiker ut på veien, koster det penger, og det er ikke kjempelett å få spillejobber heller, særlig ikke uten en fersk plate å vise til. Og plater selger som kjent ikke. De koster derimot, både å spille inn og trykke opp. Godt begravd i denne onde sirkelen er jeg sikker på at det er stunder hvor dere mest av alt har lyst til å finne noe annet å gjøre, der dere tenker at alt dere gjør blir tatt for gitt og ingen belønning synes å være i sikte.

Følelsen av å slåss mot vindmøller må være stor, men nok en gang, tusen takk! Dere inspirerer.

Nok om det, og om hva som inspirerer meg. Innen få dager relanserer vi «Inspirasjoner»-spalten med ferske intervjuer i dens nye form. Vi skal snakke om inspirasjon i alle dens former, og selvsagt også hva som er inspirasjon god nok til å fortsette med disse underbetalte musikkgreiene. Følg med!

 

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.
Konserttips Oslo