«Ja vel? Vi starter med finalen?!» Tango og flamenco med hyppig retur

Nylig fant mega-galla med prisutdelinger sted i Las Vegas, da Latin Grammy ble delt ut der. Men her heime, i hovedstaden, tok uka over etter sluttonene på festivalen Oslo World. Til konserten og denne anmeldelsen leter jeg etter informasjon om den mystiske sentralkraften i El Muro Tango – jeg ramlet inn på konserten deres, med gjestestjerner, som en av de siste festivalkonsertene … Og finner blant annet ut at El Muro Tango is currently working on their second studio album featuring Latin Grammy-nominated singer Omar Mollo, to be released in 2022. Se der, du. Alt kan henge sammen.

Dessuten er det mulighet for å se Ingrid Vogt på samme scene allerede i kveld, torsdag, om igjen. Det kan virke som om det er verdt det:

Anmeldt: El Muro Tango, Barbale Flamenco, Tora Augestad og Ingrid Vogt.
Cosmopolite Scene søndag 21. november

Tilståelser fra et juryrom: Første gang jeg hørte om El Muro Tango (Veggen Tango på norsk) var da debutalbumet deres Nostálgico var på lista over 40 plater som var kandidater til Spellemannprisen 2018 i kategorien Tradisjons- og folkemusikk. Veldig bra plate. Men selv om kategorien også er ment å omfatte tradisjonsmusikk fra andre tradisjoner enn norsk, føltes det da unaturlig å nominere noe latinamerikansk blant alle hardingfelene i spellemanntradisjonen. Selv når prosjektet El Muro Tango er frontet av en felespiller, Karl Espegard.

Plata ble forbigått der, men høstet sterke anmeldelser ellers, også internasjonalt.

Cosmopolite Argentino

På vokal: Tora Augestad (i midten) og Ingrid Jasmin Vogt (til høyre). (Foto: Karine Leon)

Flaut nok, men det er faktisk første gang jeg er på Cosmopolite scene denne søndags kvelden. For et rom, som tatt ut av Buenos Aires på 50-tallet. Aldri vært dér heller, men dette ser helt tango ut. Til og med publikum er passende kledd ut for argentinsk nostalgi. Som prikken over i-en, ved siden av meg sitter tangoprofilene Sverre Indris Joner og (også Oslo World-festivalsjef!) Alexandra Archetti Stølen. Uanmeldt, men så selvfølgelig.

Info om konserten på Cosmopolite.no er lang og rar. Konserten «El Muro Tango og Tora Augestad» er med kun bilde av divaen Augestad, men som egentlig kun er vikar for den egentlige vokalisten Ines Cuello. I tillegg får konserten besøk av en gruppe unge strykere, en gruppe flamencoutøvere, et par dansere, alle med lange CV-er, men ikke et eneste sted finner jeg info om besetningen til El Muro Tango.

Første akt, Cosmopolite tango
Artistene går på scenen presist kl 20:00, og konserten starter med piano, kontrabass, fiolin, bandoneon, to dansere, fullt lysshow og masse energi. «Ja vel? Vi starter med finalen?!», var min første tanke.

Andre nummer, like dramatisk, stor applaus. Dansere går ut og fiolinisten tar mikrofonen, litt usikker, litt overveldet av seg selv, men introduserer kveldens vokalist med en historie om en vokalist som ikke er der. Tora kommer inn. Hun snakker bergensk, kort og presist, og synger teatralsk og erfarent. Absolutt tango, absolutt diva. Hun får meg til å tenke at bergensk, trassig selvtillit er veldig passende til akkurat dette uttrykket. Hun tar over showet, foran disse superflinke unge karene, og det funker. Hun har da også sunget på fyrrige trekkspill før.

Men, etter en halv time til med like dramatiske, for så vidt like bra, låt etter låt, dansere ut og inn, så mister jeg noe fokus og blir ikke like dratt med i alle nummerne. Inn kommer en flamencodanserinne, og bandet spiller noe utenom vanlig tango for henne, ikke helt overbevisende, men allikevel interessant.

Andre akt, Cosmopolite flamenco
En gitarist og en sangerinne slipper til, og etter noen bytter er de to alene på scenen. Flamencogitaristen har et soloparti, som jeg syns er et herlig avbrekk. Vokalisten klapper etter hvert rytmen til gitarmusikken. Hun «spiller palmas», heter det på flamenco-språk, da håndflatene er et instrument, forstår jeg. Vokalisten er overbevisende, men hun står i bakgrunnen. Gitaristen er også i bakgrunnen. Begge er i bakgrunnen. Det burde virke rart, men er ikke det.

Også fordi to flamencodansere dukker opp og tar forgrunnen. De tramper rytme på en liten 2×2 meter modulscene som jeg ikke hadde lagt merke til. Det funker veldig bra. Rommet er fullt av energi, de får strålende applaus, publikum er overbevist. Jeg er overbevist. Jeg er dratt inn i forestillingen, og er imponert av energien. De slutter mens leken er god.

Rett etter denne superdramatiske delfinalen fremfører fiolinisten et solonummer. Han er god, og øyeblikket er riktig. Dette solonummeret var på en måte høydepunktet. Eller kanskje burde jeg heller si at det var en veldig viktig del av forestillingen. Jeg skal komme tilbake til dette.

Tredje akt, Cosmopolite energi
Tredje akt likner på mange måter på første akt, og har den samme formen. Den har bare mer energi, og det føles som om både publikum og musikere er mye mer til stede. Tangoen er skarpere, råere, og musikken føles nærmere. Jeg flytter meg til et annet sted i rommet der jeg ser bedre og hører bedre.

Finalenummeret med El Muro Tango er med dansere, og med ekstrastrykere, og med Tora. Mektig. Applaus! Og fiolinisten ber Barbalé Flamenco-ensemblet på scenen om å ta del i applausen. Ja, selvfølgelig får vi et ekstranummer. Planlagt godt, sikkert nok, skulle bare mangle; et ekstranummer der alle er på scenen sammen og samtidig, og danserne går inn i publikum og drar voksne damer ut på dansegulvet, og hele rommet er stort, herlig, vakkert, og som et kaotisk argentinsk landsbytorg på nasjonaldagen, ser jeg for meg, med Tora i midten av det hele. Som avslutning ber hun oss også få med oss konserten med medvokalist Ingrid, basert på det jeg hører, så er dette noe jeg har lyst til å bruke en kveld på.

En stor dramatisk finale, to timer uti det som skulle være en liten tangokonsert over en uforpliktende øl. Jeg ble lurt, takk for det.

El Muro Espegard
Jeg røyker ute etter konserten og kommer i prat med ei argentinsk jente som viser seg å kjenne fiolinisten Karl. Det er Karl som dro til Argentina for å hente tango, det er Karl som huka inn Jon, Pablo, Dononso, Tora, Barbale, NOR65-strykere, dansere, platekontrakter, bookingavtaler, og så videre. Det er Karl som står i midten av det hele, og nei, han er ikke sjenert, men han syns at det er kulere at Tora står i midten av det hele, for da blir det bedre forestilling.

Og Karl har sikkert rett, selv om det er litt underlig at navnet hans ikke står i konsertbeskrivelsen, eller på websidene til El Muro Tango, som på en måte er et pseudonym, og derfor et dramatisk virkemiddel som viser et ensemble fremfor enkeltmusikere. Greit nok det, men jeg likte godt at Karl viste bare Karl og gjorde et solonummer på fiolin som for å toppe flamencofinalen, men ta imot sine kolleger. Karl leter nok fortsatt etter plassen sin i en verden av tango, og han finner det sikkert tidsnok.

Rulletekst, jeg fant ut av det til slutt: El Muro Tango består av Juan Pablo de Lucca på piano (AR), Lysandre Donoso på bandoneon (FR), Jon Åsnes på kontrabass (NO), og sist, men ikke minst, Karl Espegard på fiolin (NO).

Dessuten; tangodanserne fra CS Tango er Cyrena Drusine, dans (US), Steinar Refsdal, dans (NO).

Strykerne fra NOR59 Strykeinstitutt var: Theodor Normann-Eide, fiolin (NO), Fanny Christine Hjort, fiolin (NO), Erik Carrasco-Isachsen, bratsj (NO), Pia Carrasco-Isachsen, cello (NO), Kasper Bruun Klemmensen, kontrabass (NO).

De fantastiske flamencoutøvere fra Barbalé Flamenco var: Ingrid Jasmin Vogt, vokal (NO), Emil Pernblad, gitar (SE), Bellali Austria, dans (MX), David Montero, dans (ES).