Trio Da Kalis vokalist, Hawa Kassé Mady Diabaté, har en sterk og gripende røst som fengsler lytteren. Dirigent Paul Daniels fortalte i et intervju med The Guardian at Diabaté minner ham om den amerikanske gospeldivaen og borgerrettsaktivist Mahalia Jackson, og at "det var, i et øyeblikk, som om Jackson selv sang for meg”. (Foto: Lars Opstad/Oslo World)

Fengslende forening av rytme og melodi

KONSERTANMELDELSE: Samarbeidet mellom Trio Da Kali og KORK brakte skilsmisse på bordet hos musikalsk ansvarlig. Men resultatet ble en forening av klassisk minimalisme og elegante fraser som trakk tråder mellom griot-musikk, malisk blues og norsk folkemusikk, og en kraftdemonstrasjon av kompleksiteten i vestafrikansk polyrytmi.

Kalender

Trio Da Kali og KORK
Konsert på Cosmopolite Scene under festivalen Oslo World 4. november

Som Oslo Worlds festivalsjef Alexandra Archetti Stølen nevnte i åpningsmonologen til konserten, hører det med til historien at denne konserten nesten totalt overstyrte familielivet i heimen til den engelske dirigenten Paul Daniel som fikk i oppgave å arrangere et stykke som skulle forene det norske Kringkastingsorkesteret (KORK) og supergruppen fra Mali, Trio Da Kali.

Festivalsjef for Oslo World, Alexandra Archetti Stølen, introduserer Trio Da Kali og KORK på Cosmopolite Scene. (Foto: Lars Opstad/Oslo World)

En homewrecker av en oppgave
For det som i den musikalsk ansvarlige dirigentens hode skulle ta en uke, ble en drøy måned med intenst arbeid, dag inn og dag ut, og dét under et ferieopphold i Galicia.

Denne komplekse sammensveisingen av tradisjon, kultur, repertoar og uttrykk materialiserte seg sakte, tok all oppmerksomheten og torpederte ferien mens ektefellen truet med skilsmisse. Heldigvis ble stykket arrangert til slutt, ektefellen ble ved hans side og vi får en konsert som virkelig utfordret egenskapene til KORK og illustrerte Trio da Kalis virtuositet.

Trio Da Kali består av Hawa Kassé Mady Diabaté, Lassana Diabaté og Mamadou Kouyaté, som henholdsvis driver med vokal, balafon og bass-ngoni. Musikerne slekter på en lang rekke grioter fra Mande-kulturen i den sørlige delen av Mali, der grioten er en musiker og historieforteller som er skjenket æren av å formidle gjennom familiearv.

Vestlig skolering i møte med vestafrikansk tradisjon
Musikken til konserten er hovedsakelig fra albumet Ladilikan (2017), et samarbeid mellom Trio Da Kali og Kronos Quartet (vår samtids mest eminente strykekvartett). Fiolinist David Harrington grunnla den amerikanske kvartetten, og har bearbeidet og kontekstualisert alt fra Theolonius Monk, Steve Reich og Jimi Hendrix.

Da Harrington møtte Trio Da Kalis musikk live første gang, gråt han. Det var noe med ærligheten, rytmen og den ekstreme, naturlige fintfølelsen som traff ham, forteller han til The Guardian.

Et felles album ble fort en prioritet. Før møtet med Kronos hadde ikke trioen fra Mali hørt en strengekvartett eller hatt noen form for kjennskap til vestlig klassisk musikk, så samarbeidet ble en forening av to nærmest antagonistiske skoler innen musikk.

Trio Da Kali og KORK trollbandt publikum. Midt i bildet ser vi Sidiki Camara, perkusjonist fra Mali, bosatt i Norge siden 2006, som var en sterk bidragsyter på konserten med Trio Da Kali og KORK. (Foto: Lars Opstad/Oslo World)

Det er albumet Ladilikan dirigent Paul Daniel la til grunn da han arrangerte verket for Oslo World, i et år der KORK feirer 75-årsjubileum. I anledning denne staselige affæren har NRK stilt med fullt team for opptak denne torsdagskvelden, med et Cosmopolite Scene fylt til randen.

Trioen inntar scenen i midten av en hestesko, med dirigenten foran seg og KORK i en halvsirkel rundt. Fra første hevelse av taktstokken til Daniel er en ting klart: her er det ikke han som dirigerer.

Spirituell tilstedeværelse
Trioen er alltid i førersetet, ikke bare gjennom deres musikalske uttrykk, men gjennom tilstedeværelse og et intuitivt forhold til musikken. For der alle musikerne til orkesteret sitter krumme i nakken foran deres store ark av noter, er trioen nærmest et annet sted. Gjennom spillingen er det lukkede øyne, smil av fornøyelse, delikate håndbevegelser og en slags hemmelig kommunikasjon som foregår dem imellom.

«Da Kali» betyr «å sverge en ed», og deres altoppslukende, harmoniske symbiose gir en treenighet av lyd som bærer på mang en år med tradisjon og historie, og som maner frem en stemning av hellighet – nærmest som et religiøst skue.

Denne spirituelle energien deles imidlertid med orkesteret og publikum. For mens trioen leker seg i deres hellige rike, er både vi og KORK nylig, inviterte passasjerer som har nok med å holde kål på omgivelsene: vi er alle underdanige trioen her.

Det er såpass at Daniel og de øvrige musikerne gjennom hele konserten ofte ser etter Diabaté på balafonen, etter tegn til anslag og timing. Balafon-spilleren selv responderer ikke med å gjøre seg overtydelig, men presser rytmene enda tettere mens han med kjappe blikk og skarpe ører følger med om resten holder tritt.

Han nærmest terger og egger musikerne frem, men fra et ståsted der han bare vil musikken vel og gi en sann representasjon. Det minner om jazz, der soloen er en slags line mellom død og liv og solistens linedans mellom disse er et slags symbol på det å være fri.

I polyrytmikkens skjærsild
Her er ikke bare soloen slik, men all musikken balanserer til en viss grad på denne linen. Her trenger orkesteret hjelp, og i en posisjon mer som formynder enn dirigent, skinner Daniel.

Dirigent og kunstnerisk ansvarlig Paul Daniel. (Foto: Lars Opstad/Oslo World)

Han danser seg nærmest av dirigentstolen av iver og opererer som limet gjennom konserten: han plukker opp mang en forfjamset eller overivrig musiker i KORKs rekker som i øyeblikket falt i polyrytmikkens skjærsild.

For musikken vi hører har to sentrale elementer, det rytmiske og melodiske. Men som i mye tradisjonell vestafrikansk musikk, så er ikke disse enhetene like de i den vestlige musikken vi vanligvis hører. Her er rytmen ikke en takt, men en følelse av den, en slags lek av diverse grooves og lommer av motiv som gir en forestilling av takt.

Videre kan melodien dukke opp under bølgene til denne forestillingen, leke seg i dem og høyne seg til sin egen enhet eller fortsette i tandem. Harmoniene og progresjonene i det melodiske er ofte tatt ut fra den fremragende stemmen til Hawa Kassé Mady Diabaté, en vokal som tvinner seg sammen med den forestilte takten.

Ja, denne sansen for rytme er ikke så enkel i slik forstand, men lydbildet musikerne skaper har en pur naturlighet som trollbinder de oppmøtte, som kan oppleves som enkel, men som med sikkerhet fremmer følelsesladd dans.

Den musikalske intelligensen som driver slike komposisjoner kommer innenfra utøverne i trioen, og er en naturlig respons, en lek, mellom deres ulike uttrykk, og gjennom denne rytmiske kunsten binder de et usynlig tau som gjør lydbildet til noe komplett.

Katt og mus i opplevd harmoni
Men en skal ikke kimse av egenskapene til KORK og deres dirigent i produksjonen. Paul Daniels’ arrangement spiller videre på de musikalske ideene trioen etterlater i sine spor, strykerne underbygger harmoniene og legger an en ekspressiv, nesten filmatisk tone og publikum får en enda større referanseramme for forståelsen av musikken.

Kompleksiteten i det enkle. Det er ikke bare bare å klappe med på konsert med Trio Da Kali. (Foto: Lars Opstad/Oslo World)

For noen ble det litt for meget polyrytmikk. Eksempelvis i et av partiene der publikum skulle klappe i takt, initiert av vokalist Hawa Kassé Mady Diabaté, der det gikk helt i ball: Det trioen trodde var en enkel rytme viste seg å være litt vel komplisert for det store publikummet.

Treblåserne og vokalisten leker katt og mus, de løper etter hverandre, er venner et sekund, uvenner det neste, men frasene ender alltid i en form for opplevd harmoni. KORK legger også til sine særegne preg i miksen, en rytmisk tralle-takt og en hardingfele, som begge bidrar til å bringe den norske folkemusikken inn i lydbildet.

Ildprøven og magien
Det er spesielt ett øyeblikk som har satt seg på minnet. Kouyatés bass-ngoni går i stykker, og han må gå av scenen, Men etter et titalls tankefulle sekunder ser Diabaté på kontrabassen til KORK. Kontrabassisten skjønner hva som kommer: Han skal kobles direkte på PA-systemet og for øyeblikket overta Kouyatés del.

Mamadou Kouyaté med sin bass-ngoni. (Foto: Lars Opstad/Oslo World)

Notene er klare, og mens en konsentrert mine trekker seg over ansiktet blir utfordringen tatt på strak arm. En ildprøve av dimensjoner, som kontrabassisten besto med glans og med glimt av åndelighet når han selv begynner å leke med anslag. Smilet fra Diabaté sier alt: Dette er rett og slett dritbra!

Dette nøye utførte konglomeratet av musikalske ideer, instrumenter og tradisjoner var en sann glede å vitne. KORKs raushet, deres egenskap til både å føye seg etter og å tilføre griot-musikken KORKs stil og kultur var en fryd.

Trioens ekstreme virtuositet, spilleglede og intelligens var en stor opplevelse. Jeg tror ikke noen i publikum var opptatt av at de ikke skjønte teksten, lyrikken i sangene. Her hørte vi harmoniske kontrapunkt, sirkulære riff som minte om klassisk minimalisme og elegante fraser som trakk tråder mellom griot-musikk, malisk blues og norsk folkemusikk. En genistrek av en sammensetning som illustrerer magien bak en musikk som er grensesprengende på en måte vestens musikkliv og publikum fortsatt har til gode å se kompleksiteten av.

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this