Et spørsmål om kapital og moral

Den britiske manageren Peter Jenner ledet, sammen med universitetslektor Daniel Nordgård, en lukket rundebordskonferanse for musikkbransjen på Universitetet i Agder i dagene før Sørveiv. På festivalen fikk deltakerne et lite innblikk i diskusjonene.
Hovedtema var konsekvenser av digitaliseringen. Jenner tok til ordet for å gjøre noe med en åndsverklov han kalte gammel og utgått på dato. Ballade fikk en lengre samtale med ham etterpå.
– Det koker ned til et spørsmål om kapital og moral; om hvem som fortjener å få betalt, sier Jenner.

En og null
Han lener seg over bordet på hotellet i Kristiansand. Det er et godt stykke ut i samtalen, der han har tatt for seg deler av åndsverkslovens historie, og argumentert for nye løsninger. Det er den amerikanske loven som gjør ham så engasjert. Den gjelder ikke i Norge. Men den påvirker oss.
– Det er i stor grad de store selskapene som er mottakere av midlene som kommer fra rettighetenes lange levetid. Det er på grunn av disse selskapene åndsverkloven holdes i hevd.
I Norge er vernetiden i dag 70 år og åndsverksloven er oppe til revisjon. Høringsfristen ved lovarbeidet gikk ut i september, mens forslaget til ny lov enda ikke er klart. I USA er det annerledes. Jenner peker på at selskapet Walt Disney Co. forårsaket at loven i USA ble endret fra 50 år til inntil 125 års vern på verk.
– Han som tegnet Mikke får ikke en penny mer; Disney har tilegnet seg rettighetene. Er det i offentlighetens interesse at Disney får de ekstra pengene?
Jenner er retorisk. Han vil utfordre tankesettet bak loven. Og begynner med ordlyden; Copyright betyr direkte oversatt retten til å kopiere.
– Loven er laget for en verden der vi selger fysiske varer. Før var det kanskje riktig at den pekuniære verdien artisten bidro med inn i varen utgjorde 10-15 prosent, etter at alle kostnader var trukket fra. Men i den digitalt orienterte verden har alle disse kostnadene forsvunnet.
– Immaterielle varer er bare nuller og enere. En og null har veldig lav verdi i seg selv. Du trenger ingen fabrikk for å lage dem, og ikke noe for å frakte dem. Du kan gå fra skaper til sluttbruker for omtrent ingenting.
Barrierer
Oppgitte håndbevegelser understreker svaret på spørsmålet han stiller seg selv om hva de store rettighetsholderne gjør i møte med denne nye virkeligheten. For Jenner er rettighetsholdere relativt synonymt med majorselskapene.
– De er i trøbbel, og sier at de fysiske sidene ved musikkproduksjon bare gav mindre kostnader. Det er nonsens! Det var en enorm barriere både å spille inn en plate og å få plater inn i butikk.
– I dag har vi en ny økonomisk struktur for skapere, men lovverket rundt er laget for forrige århundres teknologi. Industriene som ble bygget på de gamle strukturene er fortsatt der, og bruker åndsverkloven for å beholde sitt grep om markedet.

Industriene som ble bygget på de gamle strukturene er fortsatt der, og bruker åndsverkloven for å beholde sitt grep om markedet.

Binder markedet
Så lenge majorselskapene sitter på rettighetene til innholdet som strømmeselskapene vil distribuere, blir alle aktører ifølge Jenner bundet opp. Det blir også vanskelig for nye aktører å komme inn.
– Du kan ikke drive en strømmetjeneste uten de store plateselskapene. Har du ikke tilgang til innholdet de kontrollerer, inkludert i selskapene de distribuerer, har du ingenting. Selskapene kan kontrollere hva som kommer eller ikke kommer med, og de kan kontrollere ratene.
– Siden så mange penger er involvert i rettigheter pleier jeg å tenke på det som teologi, middelalderteologi. Vi ler av den. Samtidig snakker vi om å distribuere overskudd fra en innspilling som ble gjort for inntil 150 år siden. Det er galskap.
Hvem eier hva?
Hvem som får overskuddet er i noen tilfeller uklart. Jo eldre opptak, jo mindre sannsynlig er det at noen vet hvem som faktisk har rettighetene. Noen ganger fordeles royalty på slektninger ned i tredje generasjon. Pengene ingen vet hvem eier havner i såkalte svarte bokser.
– Offisielt er det selvsagt ikke noe som heter svarte bokser. Men det er det vi kaller det. Og det er mange forskjellige typer slike svarte bokser. Selskapene har dem, forleggerne har dem, Tono og Fono også. Skal vi snakke om eierskap og eiendom, så har vi en utfordring.
– Mitt forslag er at midlene i de svarte boksene går til en felles pool, til gode for det kreative felleskapet. Men hvem skal bestemme det? Universal vil si de bruker pengene på å markedsføre nye artister. Det er tull. De bruker pengene på store biler, store hus og betale sine aksjonærer.
Det siste er selvsagt Jenners påstand. Han har ikke bevis. Men han mener at inntrykket gir hele bransjen et legitimitetsproblem.
– Hverken Spotify eller Apple trenger et plateselskap, men de trenger de gamle katalogene. Rettighetene gjør det veldig vanskelig for nye aktører å komme inn på markedet. For konkurransens del, taler mye for å korte ned på vernetid for verk. Med dagens lovverk begrenser du også folks mulighet til å være kreative kunstnere.
Som eksempler viser han blant annet til multimediale montasjeuttrykk som Youtube overstrømmes av. Mange av disse kan være nyskapende møter med gammelt materiale, men er kanskje ikke alltid lovlige.

– Jeg er ikke mot prinsippet, men jeg er mot lengden på vernetiden – og dens manglende fleksibilitet. Og jeg lurer på om det er praktisk å ha den i dagens form i den digitale virkelighet.

– Jeg er ikke mot prinsippet, men jeg er mot lengden på vernetiden – og dens manglende fleksibilitet. Og jeg lurer på om det er praktisk å ha den i dagens form i den digitale virkelighet.
TONO-løsning
Han viser til blant annet ordningene som finnes for radio. Der er det enighet om det han kaller omtrentlighet i avregningen. Avregningsmodellene er riktignok ulike, både mellom de tre store forvaltningsselskapene i USA og mellom disse og Norge.
– Vi har funnet måter å gjøre anslag for lytterverdien i kringkasting og sportsarrangementer. Vi kan diskutere om det er et godt eller dårlig anslag. Men vi får det til.
– Vil du ha et slags TONO for strømmetjenester?
– Ja. Jeg mener at all digital bruk burde inngå i en form for TONO-løsning der det er TONO og ikke selskapene som står for forhandlingene. Om Spotify ble behandlet som en radiostasjon så ville vi alle fått mer penger. Det ville redusere Spotifys kostnader, siden de bare måtte forhandle med TONO lokalt eller internasjonalt, og ikke med noen andre.
Dagens løsning med salg og lisensiering mener Jenner har en enorm administrativ kostnad. Og jo mer administrasjon, jo mindre kommer ut i andre enden.
– Jeg foreslår å gjøre det enklere. Utregningen fra radio har vi gjort enkel. Resultatet er at folk får betalt. Spør du en musiker om hva de mener om TONO vil de klage på at de ikke får nok, men samtidig takke. Når det kommer til stykket, liker vi dem.
– Men majorselskapene har en intuitiv forståelse av at TONO tar for mye av pengene. Det kan være en fair observasjon: Selskapene gjør blant annet markedsføring og fortjener å få igjen for investeringen. Men for meg ser det ut til at de får en overdreven fortjeneste sammenliknet med artistene.

Selskapene gjør blant annet markedsføring og fortjener å få igjen for investeringen. Men for meg ser det ut til at de får en overdreven fortjeneste sammenliknet med artistene.

– Blir artistorganisasjoner som kjemper for vernetid nyttige idioter for plateselskapene?
– Vel. De blir delvis lurt av selskapene. Samtidig er det selskapene som alltid har betalt dem.
Viktige data
Jenner mener han i godt voksen alder kan si dette, etter et liv i bransjen, hvor han nå står litt på utsiden. Herfra mener han å se hvor skoen trykker, også når det kommer til å få satt hans løsningsforslag om kortere vernetid og en TONO-løsning for strømmetjenester ut i livet.
– Plateselskapene sitter på data, men de er dårlige eller ufullstendige, særlig for eldre materiale.
– I tillegg har du utfordringer i et stadig mer internasjonalt marked. Belager du deg på navnet til artisten eller sangtittelen har du semantisk identifikasjonsmarkører. Det gir et enormt rom for feil. Språk og bokstaver oversettes ikke særlig godt. Og feil forplanter seg.
Jenner kan knapt få understreket nok viktigheten av å legge inn korrekte tallkoder for både artister og låter. En digital signatur, som vil sikre rettighetene til riktig eier. Uten det forsvinner pengene, i de svarte boksene.
Offentlig svart boks?
Til slutt bør det nevnes at om noen leser Jenners angrep på vernetid som en støtte til Heidi Nordby Lundes forslag, kan det ikke tas til inntekt for det. Jenner mener hennes forslag både går for langt på nedkorting og for kort når det kommer til statens mulige rolle.
– Men det er et gyldig argument at en regjering som putter mye penger inn musikkindustrien, også kunne få noe igjen. For eksempel deler av de pengene som går i den svarte boksen. Jeg har ikke noe problem med det. Heller ikke at innholdet etter et gitt antall år skal komme inn i bibliotekene.

Ulike sektorer
Kommunikasjonssjef Willy Martinsen i TONO kan ikke se for seg for at TONO skal gå inn på plateselskapenes domene i møte med strømmetjenestene.
– TONO og plateselskapene har helt ulike roller. TONO tilbyr en mulighet til å benytte de musikkverk vi forvalter på vegne av 29 000 norske komponister og mer enn 2,5 millioner fra andre land. TONOs virksomhet omfatter rettighetene til de som skaper og eier musikkverk. Plateselskapene arbeider med andre rettigheter, og utgjør en annen sektor av musikkfeltet, sier Martinsen.
– Hva synes du om en idé der strømming behandles som radio og avregnes deretter?
– TONO har svært gode modeller på både inntektssiden og avregningssiden. Det er helt grunnleggende for oss å hele tiden strebe etter å gjøre dette på en fremragende måte. Men strømming er jo så mye –strømming verk per verk, eller film – eller hele radiosendinger, for å nevne noe. Husk at de første strømmetjenestene var jo rene radiokanaler, og etter hvert har jo nærmest alt blitt strømming, i hvert fall i Norge. Det er ikke nevneverdige ulikheter i avregningsmetodikken på for eksempel streaming av radio eller tradisjonell radio. TONO avregner på de verker som er rapportert.

De som skaper og eier musikkverk presses allerede fra mange kanter nå i den digitale tidsalder. Dersom noe skal gjøres med opphavsretten så må det heller være å styrke enn å svekke den.

– Kan du se noen argumenter for at en ordning administrert av TONO vil kunne gi artister fordeler?
– Gramo forvalter artistenes rettigheter, og gjør det på en utmerket måte.
Ingen argumenter for kortere vernetid
Et forslag om kortere vernetid mener han strider fullstendig imot regjeringens nye lovforslag der rettighetshavernes stilling skal styrkes, samtidig som det strider imot EUs ferske «copyright package».
– Det er i de kreative næringene ungdom nå sysselsettes. Opphavsrettens regelverk skal bidra til vekst og arbeidsplasser. Kortere vernetid er politisk sett overhodet ikke på dagsorden.
– Det er ingen gode argumenter for at kortere vernetid skulle tilføre noe positivt. De som skaper og eier musikkverk presses allerede fra mange kanter nå i den digitale tidsalder. Dersom noe skal gjøres med opphavsretten så må det heller være å styrke enn å svekke den. En reduksjon i vernetid ville ha styrket de kommersielle tredjeparter som tjener penger på musikk, på bekostning av de enkelte rettighetshaverne og deres familier.