Er klubb-konserten i ferd med å bli den nye vinylen?

Sager vi over grenen vi sitter på, spurte styreleder Jon Gotteberg i Norske konsertarrangører under Sørveiv i oktober.
Han mener å se at helårsarrangørene får vanskeligere kår i et marked i vekst. Det som tidligere var den viktigste salgsarenaen for norske artister taper terreng. Han har to teser for å forklare påstanden: Festivaler og myndigheter.
– Vi ser at Blæst ble lagt ned i Trondheim. Vi har fulgt posisjonen til Blås i Oslo med argusøyne. Viktige kulturscener risikerer å måtte stenge dørene på grunn av lokal vurdering av alkohollovgivning. Det er ikke en konstruktiv løsning på en utfordring som handler om å ha god kontroll på alkoholsalg, sier han.
– Små klubber er små bedrifter. De har små muskler i møte med myndigheter. Da er det viktig å forklare viktigheten av disse små klubbene. Det gjelder hele næringskjeden vår.

Mer til færre
Etter hans syn burde lokale myndigheter heller legge bedre til rette for kulturaktører av denne typen.
– Alternativet er en utvikling der det er mer penger inn i bransjen, mer å tjene på livemarkedet, men at midlene som i all internasjonalisering og profesjonalisering trekkes mot større enkeltaktører, som tar mer – eller hele – kaka.
– Du hevdet under Sørveiv at en turné for noen år siden gikk til rundt 25 steder, mens nå kanskje 10. Hva har skjedd med de stedene som du mener har forsvunnet?
– Ja, hva har skjedd? I mange tilfeller eksisterer stedene fremdeles. Studentstedene har ikke forsvunnet, men jeg tror man fyller dem med annet innhold. Og så tror jeg den signifikante forandringen er at artister ikke lenger har klubbturneen som hovedinntektskilde. Igjen er det noe jeg påstår, men jeg vil mene det er i festivalsesongen banda henter mesteparten av inntektene sine. Det er mer penger i å spille på festivaler enn ved klubber for små og mellomstore band.
– Rytmen i et bandliv var annerledes på begynnelsen av 2000-tallet. Da ga man ut en plate, og så turnerte man den plata i hvert fall i ett, kanskje to år, før det kom ny musikk, som en turnerte og spilte live.
På små og mellomstore steder startet sesongen ifølge Gotteberg den gang i august, og varte frem til begynnelsen av desember, for så å starte opp igjen i januar til mai. Høysesongen var i oktober-november. Dagens høysesong er mai til august, med juni-juli som toppmåneder.
– Det er kjempebra at festivalmarkedet vokser. Det er en veldig god og trygg del av vår bransje. Samtidig er det en utfordring for helårsarrangørene at festivalgjengere har sett bandene flere ganger i løpet av sommeren. Bandene på sin side er slitne og går heller i studio i den perioden som var høysesong.

I den fragmenterte hverdagen vi lever nå, så er den éne konsertopplevelsen helt ute av synk med hvordan vi ellers konsumerer ting.

Samme funksjon som vinyl
Han har derfor stilt seg selv spørsmålet om klubbkonserten – den enkeltstående konserten – er i ferd må å få samme funksjon som vinylen. Betraktningen tok form etter at han nylig fikk seg platespiller, og betaler dobbelt for opplevelsen av å høre den samme musikken han har på mobilen spilt gjennom en stift.
– Jeg velger å bruke penger på det fysiske formatet. Det er et helt ”bordieusk” signal. Jeg vil markere hvor jeg er i den kulturelle rangorden, vise at jeg er veldig musikkinteressert. Å bruke en platespiller gir meg tilfredstillelse i å vise at dette behersker jeg, dette kan jeg, og så interessert er jeg. Det må være den eneste mulige forklaringen på at jeg hører på plater.
– Broen til live-markedet er tiden det tar å gå på konsert. Tid er blitt en sånn komponent i våre liv. Å løse billett til ett band for å se en hel konsert, blir en veldig stor andel av min dag. I den fragmenterte hverdagen vi lever nå, så er den éne konsertopplevelsen helt ute av synk med hvordan vi ellers konsumerer ting. Jeg vil kalle det et strukturelt problem. Det har blitt et gammelmodig uttrykk denne ene konserten, tror jeg.
– Spiser festivalen dermed opp grunnlaget for det som skal fylle dem?
– Det er jo påstanden. Når Blæst legger ned i Trondheim kommer det ikke noe nytt sted og tar over. Blæst er borte for alltid, og forsvinner jo fordi publikum har forsvunnet.
– Festivalen skviser livemarkedet gjennom å være mye mer tilpasset dagens måte å konsumere kultur på. I det korte oppmerksomhetsrommet vi har nå kan du se ti band på en kveld, og se ti minutter av hver. Slik hører vi på innspilt musikk, vi hører på låter, ikke album. Kanskje har ikke den oppvoksende generasjonen tålmodighet til å høre en hel konsert. Er dét tilfellet er festivalen løsningen; og ikke så godt nytt for helårsarrangørene. Alternativt må man finne andre løsninger.

Ikke i de større byene
Promotør Odd Inge Sneve i Live Nation mener Gotteberg kommer med en dristig påstand. Han er ikke enig i at klubbkonsertene er i ferd med å forsvinne.
– Det er i hvert fall ikke noe som tyder på det i det større byene, sier Sneve.
Når det gjelder studentstedene som har forsvunnet motstrider han ikke dette. Men han vil ikke gå med på at det skal ha noe å si for tilfang og rekruttering inn i bransjen.
– I Oslo kan man jo like gjerne argumente med det motsatte. På en gitt dag nå i oktober og november, hvor veldig mange band er ute kan det nesten være for mange klubbkonserter. Med ekstremt mange valgmuligheter blir det jo et litt mettet marked.
– Men i høst har de fleste av våre artister gått bra. Det gjelder alle størrelser, selv om det selvsagt også er noen som ikke har solgt like mange billetter som man skulle ønske. Men mange nye band reiser rundt.
Tendens – ikke problem
Heller ikke når det kommer til festivalmarkedets rolle vil Sneve trekke tingenes tilstand like langt.
– Jeg vil ikke si at festivalene spiser opp markedet. Nå kan jeg jo bare snakke om utenlandske band. Men det er en kjensgjerning at band får bedre betalt på en festival enn de gjør på et klubbshow. Mange velger å bare komme for festivalen, og ikke turnere utenom. Det kan være fordi det er for dyrt å dra, og at de ikke har turnestøtte fra plateselskapet lenger osv.

At bandene velger festivaler er jo en tendens, men jeg tror ikke det er et problem ennå.

– Det kan selvsagt være å skyte seg selv litt i foten. For er du et ferskt band som har fått muligheten til å vise deg frem for et større publikum, må jo det følges opp, nettopp med klubbkonserter. At bandene velger festivaler er jo en tendens, men jeg tror ikke det er et problem ennå. Selv om det nok er flere som har spilt på festivaler som burde komme tilbake for å spille på klubber etterpå, om de vil bygge en karriere.
Vanskelig land
Live Nation jobber bare med utenlandske artister. De har hovedkontor i Oslo. Men bruker lokale samarbeidspartnere i Bergen, Stavanger og Trondheim.
– Norge er et vanskelig land å turnere i rent geografisk. For mange utenlandske artister er det naturlig å bare reise innom Oslo. I andre byer er vi avhengig av å ha gode partnere. I Bergen har vi for eksempel Bergen Live som booker over hele byen, og ikke bare en enkelt klubb. Et band har sine utgifter, og da kan det bli for dyrt for dem å reise til en 300 kapasitets-klubb i en mindre norsk by. Det å ha en lokal promotør vil være mer bærekraftig over tid.

Atomic Booking jobber med norske artister. Booker Anita Halmøy Wisløff forteller at de fortsatt merker stor etterspørsel på de populære artistene, som for eksempel John Olav Nilsen og Nordsjøen, Unge Ferrari og samt andre byråers artister som Sondre LErche, som ser ut til å spille på hver en knaus til våren.
– Samtidig tror vi kombinasjonen av færre rockeband, flere festivaler og høyere aktivitet i kulturhus kan gå ut over enkelte klubber, sier Wisløff.
Hun kjenner seg igjen i påstanden om at mange studenthus har endret sine prioriteringer de siste årene, og kan ha gått fra fire konserter i måneden til kanskje samme antall i løpet av semesteret.
– Faren med dette er jo at man ikke bidrar til å opprettholde god lokal konsertkultur, som sikkert kan virke håpløst nå og da de gangene det kommer ti stykker på en konsert, men som på sikt er viktig for å oppdra publikum, sier Wisløff.
For det finnes flere eksempler på at det fungerer å gjøre men grundig jobb med å oppdra publikum til å bli gode konsertgjengere, mener hun.
– Terminalen i Ålesund er et eksempel på en satsning som fungerer meget godt. I en by der det tidligere var minimalt med tilbud er det nå tre store festivaler, og en meget god helårsklubb.
– Men lavere aktivitet på studenthus kan også selvsagt skyldes at det er travlere å være student nå enn før. Trolig er det mange faktorer som spiller inn.

Vanskeligere å promotere klubbkonserter
Turnepromotør Anngunn Sørli i Hito Promo ser på sin side at hennes arbeid blir stadig viktigere, og mer krevende.
– Det er større og større behov for turnépromo. Det stilles økende krav til kreativitet og nyansering i markedsføringen. Heldigvis arrangeres det mange kulturarrangementer fra uke til uke ute i distriktene. Men med stadig færre vinduer i media, kan det av og til være en utfordring å få formidlet budskapet om en klubbkonsert ut, med mindre artisten er godt kjent og vel likt i lokalmiljøet fra før.