En egen scene å spille på

Ballade skrev sist uke om norske byers mulige behov for en nattborgermester. Samme dag meldte NRK at flere norske artister satser i utelivsbransjen: Blant disse bandet Oslo Ess, som i 2014 gikk inn som medeier i Kulturhuset Tøyen AS.
Dette selskapet driver i dag Postkontoret og Human Mote, begge utesteder på Tøyen i Oslo. Førstnevnte reklamerer med italiensk pizza, shuffleboards, konserter og kulturarrangementer mens sistnevnte er en kaffebar på dagtid og bar om kvelden. Stedene ligger i et område som inntil nylig var alt annet enn satsingsområde.
– Det å drive et utested har alltid vært en drøm, eller en utopisk leketanke. Vi gjorde dette mest fordi det var gøy for en kompisgjeng å være med på. Og fordi vi hadde muligheten økonomisk i riktig tid, forteller vokalist Åsmund Lande, som selv har adresse et lite steinkast fra utestedene.

Vi har vært heldige med vår investering, men det betyr ikke at jeg vil anbefale det til alle som har en drøm

Lønnsomme investeringer
Oslo Ess AS hadde i 2014 driftsinntekter på drøyt tre millioner kroner. Ifølge proff.no er det flere økonomiske piler som peker opp for bandet, som også er medeiere i selskapet Tvangstrøye.no, med solide tall å vise til.
– Hvordan måler dere lønnsomheten ved å gå inn i utelivsbransjen sammenliknet mot for eksempel salg av merch?

– Merch er sånn som tikker og går. Men så blir man sittende med masse av noe på lager og det er vanskelig å vite hva man egentlig tjener. Vi orket ikke å styre med merchen til slutt, og har satt det vekk til Tvangstrøye.no, som vi også startet. Først bare for vårt eget band, så er det blitt større og han som driver butikken er medeier nå.
– Men dette er risky business! Vi har vært heldige med vår investering, men det betyr ikke at jeg vil anbefale det til alle som har en drøm.

Kunne blitt større scene
Oslo Ess har vært involvert i utestedene på Tøyen fra de ble en realitet i 2014 og 2015. Dan Marius Nordhagen i Kulturhuset Tøyen AS forteller at han og den andre eieren, Kenneth Simonsen, først hadde planer om en større scene som supplerte Blå og Parkteateret, i lokalene som nå huser den nye filialen til Deichmanske bibliotek. De kom imidlertid ikke i havn med gårdeier.
– Det var et lite kafelokale i front, og et stort bomberom der det kunne etableres en egen konsertavdeling. De planene falt i grus, men like etter så vi at postkontoret skulle legges ned. Vi tok kontakt med gårdeier og fikk etablert oss der. Det var et vesentlig bedre lokale, men minuset var at scenen måtte bli i samme rommet som kafeen.
– Vi var avhengig av å få med oss noen investorer, og ønsket noen som kunne bidra med innhold. Innhold mente vi var viktig for å kunne holde på gjester utover kvelden i et – i hvert fall til da – belastet område. Vi var i kontakt med Mats Martinsen som driver Amber booking. Han foreslo at Oslo Ess skulle investere. Det var en ny tanke for oss, som vi var positive til.

Vi har vært så heldige at vi har fått mye mer besøk enn ventet og fryktet, så det har endt opp med færre arrangementer enn planlagt.

– I hvilken grad er Oslo Ess involvert i driften i dag?

– I høyeste grad. De har spilt der selv, og har bidratt aktivt i planleggingen med å få andre til å spille for oss. Vi har vært så heldige at vi har fått mye mer besøk enn ventet og fryktet, så det har endt opp med færre arrangementer enn planlagt. Det henger sammen med at scene og kafe er i samme rom. Det er en belastning med lang lydsjekk og testing av trommer og bass når folk kommer tidlig.
Nordhagen er fornøyd med at det er færre arrangementer. Det betyr nemlig at stedet også går økonomisk bedre enn forventet. Han understreker at i den daglige driften er hverken han eller Oslo Ess særlig involvert, og bandets involvering vil også bli mindre på arrangementssiden fremover, siden de altså planlegger mindre aktivitet på scenen.
– For Oslo kommune er Tøyen et uttalt satsingsområde. Møtte dere kommunale utfordringer når det kom til å få etablert en scene der?

– Ja. Vi var i fire møter med bydelsutvalget hvor vi var klare på at vi var nødt til å få utvidet serveringsbevilling i helgene for å ha mulighet til å trekke så mange folk som mulig, i et belastet område. Motstanden ble sakte men sikkert snudd. Det endte med at de jobbet for oss nede på Rådhuset og fikk snudd den lokale skjenkeforskriften for oss, slik at det ble mulig å servere til klokka tre på Tøyen
Han opplever at de har vært heldige i kontakten med både naboer, gårdeier, bydelsutvalget og kommunen. Etableringen har blitt det han kaller en solskinnshistorie.

Utfordrende å finne klubblokale
Slike er det imidlertid færre av om man ser til klubbscenen. I en Facbook-kommentar relatert til Ballades sak om byenes behov for en nattborgermester skrev bookingagent Miranda Moen:
«Vi trenger kanskje norske varianter av organisasjoner som Clubcommission Berlin – et interessepolitisk bindeledd mellom utelivsaktører/klubber og lokale myndigheter som kan kommunisere behov og skape forståelse begge veier. Nå føles det mest som utelivet i Oslo forsøker samarbeide, men næringsetaten + andre myndigheter overkjører helt og det ikke er dialog»
Moen er blant de som står bak klubbkonseptet Monument i Oslo. Klubbkveldene har den senere tiden hatt tilholdssted på Internasjonalen.
– Det er egentlig ikke en ideell teknoklubb, men for oss har det vært ekstremt utfordrende å finne et lokale som tør å satse på tekno. Sjangeren er mystifisert, mistenkeliggjort og blir forbundet med dop og seksuell utskeielse. Men vi opplever at det på kveldene våre er en genuin musikkinteresse, de besøkende er trivelige folk som vil danse til musikken de elsker.

Sjangeren er mystifisert, mistenkeliggjort og blir forbundet med dop og seksuell utskeielse.

Utfordringen er dels forårsaket av politiet. Moen opplever at politiet ute i felten har liten forståelse for hva klubbkultur handler om, og har bestemt seg for at klubbene er fulle av problemer. I tillegg fører reguleringer fra kommunen til at enkelte utesteder vegrer seg for å arrangere klubbkvelder. Utestedene er redde for å få såkalte prikker fra næringsetaten, som igjen kan føre til inndratt skjenkebevilling eller stenging.
– Du skriver på Facebook at du ønsker deg en ordning liknende den de har i Berlin. Hva vil den kunne løse?

– Mange tror at det er så enkelt, at alt er lov i Berlin. Men de har myndigheter, lovverk og et stadig mer presset marked å forholde seg til også der. Jeg kjenner ikke detaljene bak Clubcommision, men ser de fungerer som en plattform for kommunikasjon mellom det kompliserte tyske byråkratiet og et mer kaotisk klubbmiljø – som de siste årene har hatt et økende behov for å profesjonalisere og organisere seg. Utelivet i Berlin trekker til seg store deler av innflytterne og turiststrømmen i byen, så her har man skjønt at samarbeid må til.
– Noen av oss i bransjen har snakket litt om å organisere oss, ta noen møter og få fakta på bordet. Vi trenger noen som er kommunikative og oppegående, begge veier. Det nytter ikke å si at politiet er slemme og vi må få lov å danse. Det er i alle parters interesse å ha trygge rammer for utelivet. For uteliv er kultur og det trenger vi større forståelse for i Norge. Vi har et uteliv og en undergrunnskultur som skaper grobunn for mange av de store artistene vi nå slår oss på brystet med i utlandet. Det kan vi ikke bare sitte og se på at blir kvalt i stillhet.