– Valentyn Sylvestrovs musikk er nærmest blitt selve lydsporet til den ukrainske motstandskampen, sa tidligere Russland-korrespondent Morten Jentoft, som innledet konserten "Silent Songs – musikk fra Ukraina" sist helg. Fra venstre: Morten Jentoft, pianist Tord Gustavsen, baryton Aleksander Nohr. (Foto: David Dawson)
Stille sanger og mørke briller
Oslo kammermusikkfestival tematiserer krigen i Ukraina med Sylvestrovs kontemplative sanger. Det er en god idé, men det er grenser for hvor innadvendt en fremføring kan være før den slutter å kommunisere med publikum.
– Valentyn Sylvestrovs musikk er nærmest blitt selve lydsporet til den ukrainske motstandskampen, sa tidligere Russland-korrespondent Morten Jentoft i sin innledning til konserten Silent Songs – musikk fra Ukraina, som fant sted under Oslo kammermusikkfestival denne helgen.
På programmet stod åtte av 24 sanger fra Sylvestrovs samling Stille sanger, skrevet til tekster av både ukrainske, russiske og andre europeiske poeter og forfattere, som henholdsvis Andrej Sjevtsjenko, Aleksandr Pusjkin og John Keats. Sylvestrov er født i 1937 og bor i dag i Berlin, dit han flyktet kort tid etter invasjonen i 2022.
Les også Ballades intervju med Sylvestrov fra oktober 2022, «Flyktningen»
Den nå pensjonerte Jentoft har jobbet 40 år i NRK og vært Russland-korrespondent i flere perioder. Han har fulgt situasjonen i området tett og la vekt på hvordan Russlands invasjon og den påfølgende krigen i Ukraina raskt også ble en kulturkrig; ukrainerne vender ryggen til alt som er russisk, deriblant Pusjkin, og russere luker Sjevtsjenko ut av kulturhistorien. Sylvestrovs sanger kan sees på som et symbol på de mange berøringspunktene mellom russisk og ukrainsk kultur, og Jentoft avsluttet med å si at de kanskje også er et håp for fremtiden.
Blendende stemning
Konsertlokalet er i hvert fall godt valgt: Innenfor de massive steinveggene i Gamle Aker kirke fra 1100-tallet er verdenshistorien bokstavelig talt nærværende, og tankene lar seg villig lede over på Ukraina og Russlands sammenflettede kulturhistoriske røtter.
Den dempede belysningen er nok ment som et forsøk på å forsterke stemningen, men det lykkes bare delvis. Av en eller annen uutgrunnelig årsak er to av fire lyskastere vendt mot publikum, slik at mange av tilskuerne får lyset rett i fleisen. Det får se så rart ut det bare vil – jeg må frem med solbrillene.
Publikumsbilde fra Gamle Aker kirke under Silent Songs. (Foto: David Dawson)
Her hadde det vært fint å kunne skrive at flombelysningen av eget fjes var glemt så snart musikken satte i gang, men det ble ikke helt slik. Ikke for det – fremføringen hadde nok av inderlige musikalske øyeblikk.
Baryton Aleksander Nohr og jazzpianist Tord Gustavsen har gjort dette før, både på en konsert i 2023 i Tanum kirke der Gustavsen er kantor, og ifølge Jentoft opptrådte de også på hans avskjedsmarkering da han var ferdig i NRK. De to musikerne virket på mange måter samstemte, som om de hadde den samme fortolkningsmessige ideen. Likevel var det noe som gjorde det vanskelig å la seg rive med.
Pianist Tord Gustavsen og baryton Aleksander Nohr er samstemte i tolkningen av Sylvestrovs Stille sanger. (Foto: David Dawson)
Stilistisk helomvending
De 24 sangene er fordelt på fem sykluser av ulik lengde, og de ble skrevet mellom 1974 og 1977, som en del av Sylvestrovs drastiske stilendring: Fra å ha skapt avantgardistisk modernisme tidligere i karrieren – hans tredje symfoni ble fremført av dirigent Bruno Moderna i Darmstadt i 1968 – begynte han å skrive mer tonalt og melodiøst.
Det er uklart om dette først og fremst skyldtes at han var i ferd med å falle i unåde hos det kommunistiske sovjetregimet eller om det også handlet om en indre motivert kunstnerisk utvikling. Kanskje var det en slags blanding.
Ledige stillinger
Jazzpianist Tord Gustavsen. Sylvestrovs Stille sanger fremstår nærmest som det motsatte av kampsanger, skriver Ballades anmelder; «de formidler snarere sorg eller vemod over tingenes tilstand.» (Foto: David Dawson)
De «stille sangene» har i hvert fall et uttrykk så enkelt og lavmælt at det vanskelig kan fornærme selv det sarteste diktatorego. Likevel er de åpne nok til å kunne romme både smerte og styrke, med sitt særegent enkle og melankolske uttrykk.
De er påfallende like hverandre – små dynamiske og harmoniske utsving, og sang- og pianostemmen følger hverandre tett. De kan minne om vuggesanger, salmer eller folkeviseballader, men stilen er renskåret og uten tydelig tidskoloritt eller åpenbare nasjonale referanser.
På tross av statusen de har fått etter invasjonen, fremstår de nærmest som det motsatte av kampsanger; de formidler snarere sorg eller vemod over tingenes tilstand. De utvalgte titlene handler blant annet om storm, hav, ensomhet og kalde vinterlandskaper.
Stillferdig rendyrking
Gustavsen og Nohrs tolkning høres ut som en rendyrking av dette sparsomme og kontemplative. Nohr bruker stemmen med ytterste forsiktighet og tilbakeholdenhet, og Gustavsen holder pianoakkompagnementet helt dempet, bortsett fra noen forsiktige oppganger der de følger hverandre sømløst.
Tolkningen fungerer i lange strekk, men i lengden oppleves det for tilbakeholdt, for nedstrippet – og for innadvendt til å kommunisere med publikum.
Baryton Aleksander Nohr under Silent Songs. (Foto: David Dawson)
Kontrasten er stor til den den sjelfulle innspillingen som fantes da sangene ble trukket frem igjen etter invasjonen (i 2023 er det kommet en ny innspilling).
Den gamle innspillingen ble gjort i Moskva i 1986 med Sergej Jakovenko (baryton) og Ilja Scheps (klaver), og utgitt på ECM i 2004. Deres fortolkning er også stillferdig, men likevel uttrykksfull i flere lag: Det er som om én og én note får sin egen verdi, betoning og valør, samtidig som de bindes sammen til motiver og figurer som igjen danner små særegne enheter. Disse enhetene utgjør så lengre fraser, som også fremstår som avsluttede, ensartede deler, uten at noe av dette går på bekostning av følelsen av en overordnet sammenheng i hele sangen.
Gustavsen og Nohrs fremføringsstil er virtuost stillferdig og imponerende utholdt og kontrollert. Det blir likevel for friksjonsfritt og lite formidlende. Det er også synd at diktenes tekst ikke er oversatt og gjengitt i et programhefte fra konserten. Det hadde nok ikke kompensert for innadvendtheten, men det kunne tilført formidlingen en viktig dimensjon.
Verdenshistorien er bokstavelig talt nærværende innenfor de massive steinveggene i Gamle Aker kirke fra 1100-tallet, skriver Ballades anmelder. (Foto: David Dawson)
Anglifisering og lavmælt politikk
I kategorien mindre viktige, men like fullt irriterende detaljer, vil jeg nevne følgende unødvendige anglifisering: Vi har her å gjøre med verk av en ukrainsk komponist, translitterert fra kyrillisk, utgitt på et tysk noteforlag, av et tysk plateselskap, fremført på en norsk konsert, av norske utøvere i Norges land.
Likevel får både konserten, verket og sangene i det trykte programmet engelske titler. Silent Songs er riktignok tittelen brukt på internasjonale plateutgivelser, men jeg synes likevel man kunne koste på seg å oversette direkte fra ukrainsk/russisk til norsk i en norsk kontekst. Det ville skape en nærere kontakt med stoffet.
Når det er sagt: Det er en vanskelig øvelse å kombinere kunstformidling med dagsaktuell politikk uten at det virker påklistret og krampaktig.
Selv om musikkopplevelsen i seg selv kunne vært større og lyssettingen mindre plagsom, lykkes Oslo kammermusikkfestival og alle involverte likevel med å tematisere og kommentere den pågående krigen i Ukraina på en lavmælt og ikke-insisterende måte.
