Anmeldelse fra Only Connect i Stavanger 3.- 5. april 2025. Only Connect er nyMusikks internasjonale samtidsmusikk- og lydfestival. Den ble i år arrangert i Stavanger og i Trondheim (10.-12. april).
Forventningene påvirkes delvis av ens egne kunnskaper om ting som form og sjanger, og delvis av arrangørens forhåndsinnramming.
I møte med ukjente kunstformer der man ikke helt kjenner kodene, får programtekster en desto større, viktigere funksjon i hvordan man blir ledet inn i kunsten. I tilfelle samtidskunstmusikken er programomtalene ofte – som i mange tilfeller for tekstene for Only Connect Stavanger – like forvanskende overfor både språk og mening som kunsten selv.
For samtidskunstmusikken er det mitt inntrykk at den balanserer på en ganske vass knivsegg, til og med i en spagat, om man utstyrer metaforen med ytterligere risiko.
Når Only Connect Stavanger er «festivalen som garantert gir deg det du ikke visste du vil ha», er det nettopp den umulige motsetningen mellom seriøsitet og underholdning som blottlegges. På den ene siden ligger det en viss garanti for kvalitet i dette utsagnet. På den andre er det dette du vil ha – det skal tilfredsstille et begjær. Det siste elementet i denne konstruksjonen er selve risikoen: Festivalen skal gi deg noe du ikke visste.
Om leseren nå syns at teksten så langt mest ligner en fiffig tekstanalyse, så er det ikke helt uten grunn. De berømte tilfeldighetene ville ha det til at jeg på vei til Stavanger hadde reiseselskap i Samuel Becketts roman Murphy. Et sitat herfra oppsummerer egentlig bedre min opplevelse av de konsertene jeg var på enn det jeg klarer å skrive sjøl, så la meg la sitatet utfolde seg underveis.
[Leseinstruksjon: I det følgende er «she» meg, og «he» festivalen. Les med omhu – og hold ut!]
She looked at him helplessly. He seemed serious. But he had seemed serious when he spoke of putting on his gems and lemon, etc. *
Only Connect synes seriøse, men de er også seriøse når de fyller Stavanger Konserthus med verket In Paradisum av Cathy van Eck.
“There is not much to say about this performance: I simply try to find the perfect sound for eating an apple.” (Dette kunne ikke Beckett sagt bedre). Det er altså i dette gode rommet mellom skjemt, alvor og det uvisse at jeg stadig befinner meg underveis i festivalen.
Cathy van Ecks verk In Paradisum ble fremført i Stavanger Konserthus under Only Connect. (Foto: Carlos H. Juica)
Her følger tre utvalgte festivalopplevelser, og eksempler:
Fredag 4. april, Skur 2:
Mark Knoop + Juliet Fraser
“Plans for Future Operas” av Øyvind Torvund (2023)
Juliet Fraser og Mark Knoop fremførte Øyvind Torvunds “Plans for Future Operas”. «Knoop og Fraser balanserer perfekt mellom musisering på høyt nivå og det plumpe og ironiske,» skriver Ballades anmelder. (Foto: Carlos H. Juica)
En av de seriøst underholdende tingene jeg ikke visste jeg ville ha var Øyvind Torvunds “Plans for Future Operas”.
Pianisten Mark Knoop og sopranen Juliet Fraser gir oss en Rema 1000-variant av et multimediashow der de urealiserbare, fremtidige operaene til Torvund (som i likhet med noen trekk i Becketts roman “trosser fysikkens og akustikkens lover”, som nyMusikk sier i omtalen av Torvunds verk) finnes bare på idéplanet: Det vi er vitne til er en lydsetting av selve idéarbeidet, ikke operaene slik de aldri vil bli realisert. Eller, sagt på en annen måte: Konsert for fullt orkester fremført på kassegitar.
Det som på en stor operascene ville vært forseggjorte kulisser og skiftende garderober er erstattet med kulepennhåndtegnede animasjoner projisert på lerret, og lydeffekter på gitarforsterker. Dessuten en god porsjon tekst som forklarer oss hva vi egentlig skulle sett.
Det hele er rett ut strålende, og hovedgevinsten er (igjen i likhet med Becketts roman) det seriøst komiske. Knoop og Fraser balanserer perfekt mellom musisering på høyt nivå og det plumpe og ironiske. Oftest utsettes det komiske poenget lenge nok til at man omtrent kan merke når publikum tar det. Hva med et stykke telepatisk opera, for eksempel?
Det er først i konsumpsjonen – som publikum – at den litt blodfattige programteksten gir en viss mening: «Uttrykket er ment å være åpent, uferdig, med skissen som hovedform, et grep som etterlater det endelige resultatet i publikums fantasi like mye som i konsertsalen.» Her altså, med minimale virkemidler, brettes min fantasi virkelig ut – der den annammer de idéene som kunne vært realisert på en stor scene.
Fredag 4. april, Stavanger Konserthus, Fartein Valen-salen:
Asimisamasa, Kitchen Orchestra, Insimul
Urfremføring av et orkesterverk av James Saunders (2025)
Asamisimasa, Kitchen Orchestra og Insimul fremførte den britiske komponisten James Saunders’ verk «having to carry out the repetitive, mind-numbingly boring but still very necessary tasks required to manage increasingly complicated processes of production». (Foto: Carlos H. Juica)
Som del av orgelnatt (som jeg skal komme tilbake til) er Saunders verk i motsatt ende av skalaen.
Her fylles den store scenen i Fartein Valen av musikere fra den nasjonale og lokale eliten av samtidsmusikkutøvere. Mens Torvund-konserten gjorde maksimalt ut av to musikere, gjør Saunders minimalt ut av 40. I et langstrakt og langsomt stykke uten utvikling, uten melodisk variasjon, og der fremdriften av marginal lydlig forandring bestemmes av at noen av musikerne kommer med stikkord av typen «change» og «continue», ligger det komiske potensialet nettopp i den manglende og meningsløse helheten.
Verket heter da også, tongue in cheek, for å si det internasjonalt, «having to carry out the repetitive, mind-numbingly boring but still very necessary tasks required to manage increasingly complicated processes of production». Og nettopp slik hørtes det ut. Mens Torvund-konserten var interessant nettopp i spenningen mellom utøvelsen og idéen, finnes denne spenningen ikke hos Saunders: Her er idé-planet sammenfallende med utførelsen (og jeg er fremdeles «she»).
She felt, as she felt so often with Murphy, spattered with words that went dead as soon as they sounded;*
Detalj fra notearket til Saunders’ verk. (Foto: Carlos H. Juica)
Lørdag 5. april, Tau Scene:
Anders Førisdal, Jennifer Torrence og Maren Sofie Nyland Johansen
Michelle Lou — Untitled Three Part Construction (2014)
Snirklete Linjer under Only Connect i Stavanger. Til venstre Jennifer Torrence, til høyre Anders Førisdal, og i midten Maren Sofie Nyland Johansen. (Foto: Carlos H. Juica)
Plassert på hver sin side av en stor arbeidsbenk utstyrt med metallsveiver, magneter, flerhastighets diktafoner, lydgeneratorer og bottleneck-rør sitter Anders Førisdal og Jennifer Torrence – overvåket av en opphøyd Maren Sofie Nyland Johansen på trekkspill.
På mange måter er verket en forlengelse, en slags Clas Ohlson-versjon av Saunders’ verk fra kvelden før. (Programteksten er til overmål som snytt ut av nesen på Beckett: ‘Tracing along a line coextensive with “pedestrian space,” one cannot find their location as being one or the other, inside or outside. With quiet lines, volume and mass are suggested, planes are defined, both discrete and transitory; negative and positive space are one. Experience as accretion.’)
Verket selv er en knitrende og knaskende lydinstallasjon der repetisjon brukes effektivt. De to arbeidsbenk-musikerne drar i knatrende sveiver, drar og slår ting i bordet, flytter objekter inn og ut av magnetiske felter, og bruker hver sin diktafon (med noen oppkoblingsproblemer) for å ta opptak av både seg selv og trekkspill-dronene.
Det spoles, repeteres, spilles av på nytt i ulike hastigheter, og kunne blitt beskrevet med tittelen til Saunders-verket kvelden før: Jeg ser to (tre) utøvere «having to carry out the repetitive, mind-numbingly boring but still very necessary tasks required to manage increasingly complicated processes of production».
Hos Saunders er bruken av instrumenter ennå konvensjonell: Strykerne, blåserne, perkusjonistene spiller fremdeles på musikkinstrumenter og produserer musikk (for det er fremdeles musikk, den er bare redusert til sitt minimum). Hos Lou er instrumentene i kontrast instrumenter, slik vi tenker på det i en håndverksmessig betydning. Så selv om selve prosessen her på mange måter er enda mer meningsløs enn hos Saunders, så er det lydlige produktet desto mer interessant. Her sniker det seg inn lyder fra verden som brytes av, omformes, gjentas, slik at jeg, som lytteren i Beckett, hører (og jeg er fremdeles «she»)
each word obliterated, before it had time to make sense, by the word that came next; so that in the end she did not know what had been said. *
Meningsmettet meningsløshet
Det er denne halsende og samtidig slentrende veien gjennom den ene meningsløse fantasien (i tilfellet Torvund)/handlingen (i tilfellet Saunders)/lyden (i tilfellet Lou) etter den andre jeg tar med meg fra Only Connect.
I motsetning til fascismen er det ikke samtidskunstmusikkens gebet å bare produsere mer og mer handlingsmettet mening, i stedet tar den modig på seg oppdraget med å produsere nytteløs meningsmettet meningsløshet.
It was like difficult music heard for the first time.*
* Sitatet er i sin helhet slik:
«She looked at him helplessly. He seemed serious. But he had seemed serious when he spoke of putting on his gems and lemon, etc. She felt, as she felt so often with Murphy, spattered with words that went dead as soon as they sounded; each word obliterated, before it had time to make sense, by the word that came next; so that in the end she did not know what had been said. It was like difficult music heard for the first time.»
Fra Samuel Beckett, Murphy
Og på norsk, oversatt av Jan Erik Vold:
«Hun så hjelpeløst på ham. Han så ut til å mene det alvorlig. Men han hadde sett alvorlig ut da han snakket om å ta på seg sine juveler og sitrongult, osv. Hun følte seg slik hun ofte følte seg sammen med Murphy, tilsølt av ord som falt døde om så snart de var uttalt; hvert ord utslettet, før det fikk tid til å bety noe, av neste ord, slik at hun til slutt ikke visste hva som var blitt sagt. Det var lik vanskelig musikk hørt for første gang.»
Fra Samuel Beckett, Murphy, Aschehoug 1991
Følg med på andre del av kritiker Kjetil Vikenes anmeldelse fra Only Connect i Stavanger, som publiseres på Ballade mandag 5. mai.
Vossa Jazz-sjefen slutter
Daglig leder i Vossa Jazz, Roger Urhaug, har sagt opp etter knapt et år.
Hvor brenner det, Egon Holstad og Sigurd Elgenes?
Hvor er musikkjournalistikken på vei? Hvordan imøtekommer vi en stadig mer uforutsigbar fremtid? Hva kjennetegner god anmelderkunst? Her er spalten for deg som vil høre mer om de store spørsmålene i musikkbransjen.
Fest i klangfargerike med forstyrrande ubehag og lågfrekvent stille
Ballade jazz: Superspreder har naila det på si andre plate, Geir Sundstøl feirer ti år som soloartist, vi får klangleg skulptur frå Sofa, og orkestrert stille frå Bristol.
Norsk premiere på "Elja" med Kronos Quartet og Benedicte Maurseth
Verdenskjente Kronos Quartet inntar Oslo for norsk premiere på verket "Elja" under årets Ultima.
Jazzfest Trondheim: Festivalens høydepunkt og alltid overraskende
– Det som særpreger Trondheim Jazzorkester, er at du aldri vet hva du får. Og det er jo det jazz handler om, å bli overrasket, skriver Trygve Lundemo etter siste ukes Jazzfest i Trondheim.
Færre søkere til estetiske linjer på videregående: – Det oppleves for usikkert å velge den retningen
Flere fylker og kommuner legger ned estetiske linjer på videregående, og i takt med dette går søkertallene til disse linjene ned. Periskop og Ballade har forsøkt å finne ut av årsaken til hvorfor færre ungdommer søker seg til estetiske fag.
