– Igjennom det Eurovision representerer, hvor estetikk, energi, kropp, kjønn og kjærlighet kombineres, kan man kanskje forstå mer av noe så brutalt og vanskelig som krig og politikk. Det sier regissør av "Europavisjonar", Simen Formo Hay, om musikalstykket der Europa og litt av verdenshistorien siden 1989 og frem til i dag blir oppsummert på absurd vis. (Foto: Siren Høyland Sæter / Det Norske Teatret)
Den politiske sangkonkurransen
“Europavisjonar” er den høyst politiske sangkonkuransen, hvor det er verdensledere som står bak mikrofonen i spektakulære kostymer. Hvem får din stemme?
Det tankeeksperimentet kan man oppleve på Det Norske Teatret når det inviteres til Europavisjonar, som hadde premiere lørdag 1. mars. Europavisjonar er et stykke hvor Europa og litt av verdenshistorien siden 1989 og frem til i dag blir oppsummert på absurd vis.
– Først ser det kanskje ut som en slags Eurovision-musikal, hvor politikere synger og alt er ganske tullete, men vi går ganske dypt inn i politikken. Det blir en forestilling som er utrolig gøy, underholdende og fylt med glede, men med et heftig vendepunkt, lover Simen Formo Hay, som står for manus og regi sammen med Oda Radoor og Johan Hveem Maurud.
Europavisjonar utforsker både sangkonkurransen og det politiske Europa gjennom de siste tiårene. – Jeg tror nettopp det politiske aspektet er noe av det folk elsker ved Eurovision, sier regissør Simen Formo Hay. – Det er hovedfortellingen vår: Hvordan har Eurovision og Europa beveget seg sammen gjennom disse 35 årene? Hvordan havnet vi her vi er i dag, når alt en gang var så håpefullt? (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
Hånd i hånd på Brandenburger Tor
Hver kveld skal publikum få avgjøre hvem som har de beste visjonene for Europa.
I totalt 17 nummer skal blant annet Putin, Merkel og Erdogan innynde seg hos publikum for å få deres stemmer. I tillegg blir det Green Room-intervjuer, postkort, pauseinnslag og avstemming, ja, akkurat som i den ekte «upolitiske» sangkonkurransen.
I Europavisjonar er det publikum som hver kveld bestemmer hvilken versjon, og hvilke visjoner, av Europa man lander på. (Foto: Siren Høyland Sæter/Det Norske Teatret)
– Green Room fungerer som en FN-sal, hvor politikerne snakker om seg selv og trygler publikum om å stemme på dem. Mens ulike land eller aktører blir representert gjennom låtene. Italia har et nummer, Storbritannia har et nummer, men også NATO har et nummer, EU har et nummer, til og med Silicon Valley har et nummer, sier Formo Hay.
Europavisjonar «er så aktuelt at spyttet i munnviken til Donald Trump fra møtet med Zelenskyj i Det hvite hus, ikke har størknet ennå når de møtes på ny på Det Norske Teatret» skrev Dagsavisen etter premieren i helgen. (Foto: Siren Høyland Sæter/Det Norske Teatret)
Inspirasjon til forestillingen har trioen funnet i sin kjærlighet til nettopp Eurovision, men også i interessen for europeisk historie. For dem har sangkonkurransen og politikken alltid gått hånd i hånd. Et utgangspunkt for forestillingen har for eksempel vært Italias bidrag «Insieme: 1992», som vant i 1990.
– Den handler om at EU skal bli til. «Insieme» betyr «sammen», og de synger Unite, unite Europe! Men det interessante er at den vinner bare fem måneder etter murens fall. I den samme finalen sang Norge om Brandenburger Tor, Østerrike om Keine Mauern mehr («Ingen flere murer»), og Tyskland om Frei zu leben («Fri til å leve»). Finalen i Zagreb var fylt med håp for Europas fremtid, minnes han.
Kalkuner i fredstid
Men også helt ferske Eurovison-opplevelser har vært med på å forme showet de nå har laget. For eksempel å overvære finalen i Liverpool i 2023, da England tok over som vert for Ukraina, ga inspirasjon.
– Alt var preget av Ukraina-krigen. Finalen startet med militære trommer, mens Kalush Orchestra (vinnerne fra Ukraina, journ. anm.) kom ut på scenen. Det var veldig tydelig: Nå er vi i krig. Det fikk meg til å tenke på hvordan Eurovision har beveget seg gjennom tiårene. På 2000-tallet, da Europa var relativt fredelig, hadde vi kalkuner og pirater på scenen. Men i dag er alt mye tyngre, låtene skal mene noe på en helt annen måte enn for 10 eller 15 år siden.
Europavisjonar på Det Norske Teatret. (Foto: Siren Høyland Sæter/Det Norske Teatret)
Denne dreiningen, fra håp og forsoning via kalkuner og fred til en hyperpolitisert samtid, synes han er interessant som fortelling, og da ikke bare om Eurovision, men om Europa.
Ledige stillinger
– Det er hovedfortellingen vår: Hvordan har Eurovision og Europa beveget seg sammen gjennom disse 35 årene? Og kanskje det viktigste spørsmålet: Hvordan havnet vi her vi er i dag, når alt en gang var så håpefullt?
Samme drøm
Sangene og dialogen er i stor grad basert på ekte sitater fra politikere teamet har funnet i avisarkiver og bøker. Fra Balkan-krigen til Euro-krisen.
– Den europeiske kringkastingsunionen EBU insisterer fortsatt på at Eurovision er en upolitisk sangkonkurranse. Hva tenker du om det?
– Det er det jo ikke. Men jeg tror nettopp det politiske aspektet er noe av det folk elsker.
Han har leste Chris Wests bok, Eurovision! Her belyses konkurransen og Europas historie fra 1956 til 2020.
– Han skriver om hvordan både Eurovision og EU springer ut av den samme drømmen: At vi skal legge nasjonalismen bak oss og bli én europeisk kultur, med felles musikk, felles referanser, en vei til fred. Men de siste 20 årene har vi sett en annen utvikling.
Patroner og paljetter. Krig og glamour. Europavisjonar skal ta publikum med på en berg-og-dal-bane. Om man ender opp i himmel eller helvete kommer an på hvilken visjon publikum stemmer på til slutt. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
– Eurovision er fortsatt samlende, men nasjonalismen er sterkere til stede enn noensinne. Grunnen til at vi har fått til denne mangfoldige Eurovision-festen – med unntak av de to siste årene – handler om to ting: Vi er sammen, og vi får lov til å være forskjellige, mener Formo Hay.
Derfor synes han også at det er trist at Tyrkia og Ungarn har trukket seg og begrunnet det med at Eurovision er for «woke».
– Jeg tenkte på det i fjor, da Nemo vant og Bambie Thug deltok. Begge frontet en ikkebinær identitet. Hvis Eurovision går i samme retning som andre offentlige arenaer, der det bare er plass til ett bestemt verdensbilde, vil vi miste noe viktig.
Europavisjonar. (Foto: Siren Høyland Sæter/Det Norske Teatret)
– Den kulturelle friksjonen, som for eksempel Polens puppedamer, er jo en del av det som gjør Eurovision fascinerende. Mange skeive elsker nettopp den siden av konkurransen, selv om den kommer fra en annen virkelighet enn vår egen.
Formo Hay tror vi er i et skifte nå.
– I den vestlige, liberale offentligheten ser man en slags reality-check. Det er viktig å kjempe for verdiene sine, men også å finne en måte å tåle folk man er uenig med, ellers eskalerer konfliktene, og vi ender i skyttergraver.
110 prosent skeiv
Selv om forestillingen handler om politikk, og «artistene» på scenen driver historisk valgkamp, er dette først og fremst et ellevillt show. Og som konkurransen de kopierer, blir det, til Tyrkia og Ungarns fortvilelse, ganske så skeivt.
Koreograf Simen Gloppen var med i Subwoolfer og har jobbet mye med Eurovision. Kostyme- og maskedesigner Cårejånni Enderud har lang erfaring fra den ekte sangkonkurransen, der han blant annet har hatt ansvar for de norske kostymebidragene i flere internasjonale finaler.
– I denne forestillingen leker vi med alt. Vi har liksom ikke satt oss noen grenser. Så om Gorbatsjov kommer i skjørt, eller om Reagan danser rundt i hotpants, det får du vente og se. Vi baserer oss på at det skal være 20 prosent alvor og 80 prosent galskap. Her kan alt skje, ler Enderud.
Cårejånni Enderud har laget kostymer til både nasjonale og internasjonale Eurovision-konkurranser tidligere. Nå skal han blant annet passe på at Yasir Arafats uniform får nok glitrende edelstener, og at Ronald Reagans hotpants sitter som de skal. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
– Hvor skeivt mener du at showet blir?
– Jeg vil si 100 prosent. Nei, 110 prosent!
Låter som nyheter, med paljetter
Og låtene, det er ekte Eurovision-låter som de har skrevet om. Som Formo Hay sier: en blanding av det velkjente og noen litt mer obskure innslag.
– Vi har for eksempel Montenegros «Euro Neuro» fra 2012. Den røk ut i semifinalen, men det er en fantastisk låt. Vi har også med «Vampires Are Alive» av DJ Bobo fra Tyskland. Derimot valgte vi bort Alexander Rybaks «Fairytale» til fordel for «That’s How You Write a Song», hehe.
På tampen av intervjuet kommer Simen Formo Hays kollega Oda Radoor forbi. Hun har fått tilbakemelding fra teateret om prøvene til forestillingen.
– De sa at showet klarer å underholde, samtidig som man blir redd. Og det er det vi har gått for, forteller Radoor.
– Så samme følelsen man får når man ser nyhetene på tv?
– Ja, det blir det samme, bare at det blir med paljetter!
Hun ler, og legger til at det er viktig at forestillingen blir et sted hvor alle føler seg inkludert.
– Et sted hvor du kan drømme deg bort og bli med på et eventyr, samtidig som den speiler verden rundt oss akkurat nå. Vi ønsker å engasjere folk i aktuelle hendelser.
Ingen sangkonkurranse uten mange klesskift! Regissør Simen Formo Hay lover at Europavisjonar blir en fest, ikke bare for ørene, men også øynene, og lar Blikk og Ballade få en smugtitt i kostymeverkstedet. Her er han sammen med
kostymemaker Tove Svartsund på Det Norske Teatret. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
Formo Hay tilføyer:
– Igjennom det Eurovision representerer, hvor estetikk, energi, kropp, kjønn og kjærlighet kombineres, kan man kanskje forstå mer av noe så brutalt og vanskelig som krig og politikk.
– Men Simen, klarer dere å løse verdens problemer med en sangkonkurranse?
– Det går til helvete. Selvfølgelig.
Artikkelen er bestilt og produsert i et samarbeid mellom Magasinet Blikk og Ballade, og publisert begge steder.
