Musikken i «Døden på Oslo S» gir nytt liv til musikalen

Den brutale og tilsynelatende døde kolossen du får rett i fleisen når du går av t-banen linje 5 på Økern lyser TILLIT mot oss i det vi går opp mot inngangen til det som en gang var landets største og mest moderne kjøpesenter.

Økernsenteret som ramme for Nationaltheatrets oppsetning av Ingvar Ambjørnsens Pelle og Proffen-bok Døden på Oslo S virket i første omgang som en påtatt tilsmussing av et nasjonalt teaters egenproduksjon for å nå ut til et yngre og «annet» publikum.

Originale grafittikunstnere fra 90-tallet har bidratt til å utarbeide scenografien i Døden på Oslo S, der de fikk boltre seg en hel natt på Økernsenteret. (Foto: Guro Kleveland / Ballade)

I det glidedørene i ugjennomtrengelig transparent plast åpner seg må jeg trekke pusten dypt. Vi er med ett inne i, og del av, en total-scenografi; vi er i et slitent, skittent bysentrumsmiljø, med butikker, bar, sjappe med «jævla streit pizza», klesbutikk, en nedlagt Ali’s kiosk, sitte- og stå-og-henge-områder – og, selvsagt, en Burger King. Norsk rock fra 80- og 90-tallet over anlegget bidrar til å sette oss i stevne allerede lenge før forestillingen starter: vi er inne i atmosfæren, vi er del av dramatikken og scenografien, vi er inni stykket og del av det fra første skritt, vi er med på en heftig forestillingsåpning allerede før den er i gang.

Jeg så en kommentar i sosiale medier nettopp om at det kom til å bli et før og etter Døden på Oslo S i norsk teater. Jeg kan slutte meg til det.

Å sette stykket hit er et godt, smart og inspirerende grep, kunstnerisk og formidlingsmessig.

Oppe på mesaninen over «Oslo Sentralstasjon»-skiltet begynner «Lena»-karakteren å danse. Bandet som spiller gjennom hele forestillingen er godt integrert som både en scenisk størrelse og medspiller i handlingen.

Klokka er ennå ikke slagen til forestilling, men «Lena» er i gang, og publikum begynner å fokusere oppmerksomheten mot skuespillerne – men hvem er skuespillere, hvem og hva er del av scenografien og handlingen, og hvem er publikum?

Det er fascinerende bygd opp og regissert med Simen Formo Hay i førersetet, vi kjenner kanskje rammene for stykket, men vet ennå ikke hva slags oppsetning vi er med på.

Gjennom forestillingen tenker jeg flere ganger på musikalens kjennetegn, det at skuespillerne bryter ut i sang for å formidle karakter, plassere seg og andre i handlingen, eller fortelle oss hva de tenker og føler.

Det er selvsagt en gammel og kjent – og svært populær – form for scenekunst, men det er ikke en jeg alltid er fortrolig med. I Døden på Oslo S er jeg med på den formen og det grepet på en måte jeg sjeldent eller aldri har opplevd.

Selv om ikke alle skuespillerne er like drevne sangere som scenekunstnere, synes jeg sangsekvensene fungerer godt, de blir en naturlig, selvsagt del av forestillingen, og stadig mer sånn utover i stykket. Det er slik det skal være, det er det som er premisset, det er slik denne oppsetningen er.

Musikken (…) er en handlende kraft som løfter dramatikken, dramaturgien, scenografien, plottet og karakterene til et hele som beveger alle involverte.

Da jeg selv var 15 år og higet etter annen litteratur enn den noe enkle ungdomslitteraturen jeg hadde tilgjengelig, eller kjente til, spurte jeg moren min om hun kunne finne noe passende til meg i sin rikholdige bokhylle. Ta denne, sa hun, denne bør du lese. Det var Hvite niggere av Ingvar Ambjørnsen. Det er mulig hun hadde tenkt seg om en gang til om hun ante med hva slags kraft den romanen slo ned i meg. Eller så var det akkurat det hun visste.

Jeg leste derfor aldri selv Pelle og Proffen-bøkene, jeg var akkurat litt for – tja, moden? – selv om de kom midt i mine egne tenår. Filmen Døden på Oslo S så jeg da den kom på kino. Jeg var ung voksen, og synes det var en god film, og spesielt til å være norsk, som vi gjerne sa på den tida.

Jeg tenkte nok at teaterstykket, musikalen, Døden på Oslo S i 2023, 33 år etter at filmen kom, skulle være et slags fjortisteater for voksne.

Men det er det ikke.

Dramatiker Axel Hellstenius i den originale T-skjorta fra filmlanseringen i 1990. (Foto: Guro Kleveland / Ballade)

Dramatiker Axel Hellstenius skrev manus til filmen, og det er han som har skrevet manus til denne forestillingen. Han forteller at ideen til musikalen kom i 1995-96, da Harald Eia og Bård Tufte Johansen ville ha Klovner i kamp til å gjøre musikkversjonen av Ambjørnsens ungdomsroman. Den ideen ble aldri realisert (dog en fascinerende tanke, fortsatt!), men spiren til musikalen vi ser på Økern i dag var sådd.

Et grep Hellstenius har gjort, som skiller seg fra både Ambjørnsens bok og filmmanuset, er å gjøre bikarakteren «Nina» (spilt av Maria Kristine Hildonen) om til en av plottets sentrale og drivende krefter. «Lena» (spilt av Flo Fagerli) og «Nina» gjør enormt sterke prestasjoner.

De skildrer og formidler tydelig, rørende, intenst og engasjerende både den gnistrende gleden over heroinrusen og den tilsvarende infernalske smerten over å ville komme seg ut av narkonettet, over å ikke ville være med lenger.

Og vi kjenner smerten, men det er på samme tid usentimentalt i all sin store dramatikk og sorg. Det er gripende, engasjerende og rørende.

Kanskje er det minner om egne såre ungdomsopplevelser som settes i scene, kanskje er det tanken på hva våre egne unge kan komme til å møte og måtte hanskes med. Kanskje er det katarsis, og vår dyptgripende sympati for de unge som må gå gjennom smerten mens vi her, og heldigvis, kan være tilskuere til den.

Flo Fagerli spiller «Lena», Maria Kristina Hildonen er «Nina». Det er sterkt, rørende, fortvilende og gripende. (Foto: Erika Hebbert / Nationaltheatret)

Et annet særskilt godt grep Hellstenius tok var å knytte til seg komponist, sangdikter og musiker Frank Hammersland. Hellstenius tok først kontakt med komponisten fra filmversjonen, Kjartan Kristiansen fra DumDum Boys, som takket nei til å bli med på nytt.

Etter tips fra Håvard Bakke, filmenes originale «Pelle», kontaktet han låtskriveren Hammersland fra Bergen, kjent blant annet fra Pogo Pops. «Jeg har aldri sett en musikal, og kommer vel heller aldri til å gjøre det», sa Hammersland. Så dette var noe han ville være med på.

Med en grunntanke om å «lage et loppemarked fra hælvete» (originale grafittikunstnere fra 90-tallet fikk en hel natt til å utfolde seg inne på Økernsenteret), ga Hellstenius tekstskisser til Hammersland.

Og bergenseren gikk. Han gikk i byen, i Oslo, den stygge og den pene byen, i det mørke og skitne, i det glasspolerte og ryddige. Det var sånn han fant låtene, fortalte Hellstenius til et lite publikum i forbindelse med et arrangement om byplanlegging, kunst og identitet nylig.

Pelle leter etter Lena. (Foto: Erika Hebbert / Nationaltheatret)

Frank Hammerslands låter står som påler. «Uten rammer», «Siste stopp», «Ikke legg på». De aller fleste har en Hammerslandsk poptone i Beatles-tradisjonen i bunnen, med et røft tromme- og gitar-preget lydbilde som underbygger både handling, karakterer og tidskoloritt (ja, vi er på 80-tallet – her er Commodore 64, rulleskøyter og telefonkiosk med myntinnkast), nydelig tolket og spilt av forestillingens band, «Dårlig gjort»: Martin Miguel Almagro Tonne (kapellmester, gitarist – medlem av bandet Pom Poko), Martin Heggli Mellem (trommer) og Synnøve Gustavsen Ovrid (bass, vokal).

Døden på Oslo S er musikkteater, men det må understrekes at musikken og hele lydbildet oppleves som spesielt godt integrert i forestillingen. Det levende musikalske er en helt essensiell bærebjelke: Når vi blir bedt om å flytte oss, «for her skal det være konsert»; når andre akt starter med en minikonsert der teaterpublikummet blir et syngende konsertpublikum og vi ikke helt vet om det er en spesiell greie for denne kvelden eller del av regien og plottet.

Musikken beveger alle involverte. Og alle involverte, det er oss, tilskuerne, deltakerne. (Foto: Erika Hebbert / Nationaltheatret)

Jeg så en kommentar i sosiale medier nettopp om at det kom til å bli et før og etter Døden på Oslo S i norsk teater. Jeg kan slutte meg til det. Jeg mener det også gjelder musikkteatret.

Her rammer musikken inn forestillingen, men den er også en drivende del av den, en integrert, handlende kraft som løfter dramatikken, dramaturgien, scenografien, plottet og karakterene til et hele som beveger alle involverte. Og alle involverte, det er oss, tilskuerne, deltakerne.

Frank Hammersland kom aldri til å se en musikal. Heller ikke sin egen. Han gikk bort i januar i år.

Da forestillingen var over tok regissør Simen Formo Hay ordet. Etter å ha takket for en solid gjennomført premiere nevnte han den ene som ikke kunne være med denne premierekvelden.

Det var mange av oss som brast da de spilte av opptaket med Frank Hammersland på akustisk gitar mens han synger den første låten i forestillingen, «Tigern er løs».

For denne bergenseren skulle ha vært til stede på premieren til akkurat dette, manifestasjonen av en ungdomsoppvekst i musikalformat, fra storbyen der mørket og farene griner mot deg i storby-østkantens tilsmussede skjønnhet og begjær:

Er så lur at jeg er dum / Så stinn av prat at jeg er stum / Er så fri at jeg har rømt / Er så full at jeg er tømt / Dra meg ut. Dytt meg inn / Riv meg vekk. Kall meg din / Dop meg ned. Gi meg opp / Kjør meg helt. Til siste stopp / Kjør meg helt. Til siste stopp

Døden på Oslo S spilles på Økernsenteret i Oslo til og med 10. juni 2023. Se Nationaltheatrets hjemmesider for mer info og billettmuligheter.