Kristine Tjøgersen komponerer naturens katedral. Lytteren er omgitt av et virvar av lyder som kravler og kryr, summer og skriker. Alle lydene fulle av løv, grønske og fuktig humus. (Foto: Anna Julia Granberg/Blunderbuss)

Ballade klassisk: Den nye hellighet

Natur, kirkerom, ord og klang. Ballade klassisk har lyttet til aktuell kunstmusikk som på ulikt vis utforsker hellighet.

Kalender

Västanå Sessions

02/08/2024 Kl. 18:00

Hopalong AKA i bakgården på Folk

03/08/2024 Kl. 19:00

Oslo

Féile Oslo 2024

15/08/2024 Kl. 19:00

Oslo

Féile Oslo 2024 åpningskonsert

15/08/2024 Kl. 19:00

Oslo

Ola Nordal er tilbake etter en liten pause. Med seg har han seks aktuelle klassiske utgivelser. (Foto: privat)

Hva er hellighet i dag? Flere av utgivelsene i denne utgaven av Ballade klassisk spør seg dette, på sitt vis.  

Borg Vokal har samlet tre norske messer og Nidaros Domkor presenterer verket Sårmerkt. Begge fornyer kirkemusikken. Kristine Tjøgersen har sitt hellige sted ute i naturen. Hos Jan Erik Vold ligger kraften i ordene, hos Bente Illevold i den vakre klangen

 

JAN ERIK VOLD og ELLEN BØDTKER: Bødtker – Vold – Wergeland (Lawo)

Normalt er Jan Erik Vold en jazza fyr. Stemmen hans har en egen rytme, en swing feel – som vel er definisjonen på jazz. Denne utgivelsen viser at han også kan jazze på klassisk vis. 

Musikken er komponert av soloharpisten Ellen Bødtker. Med seg har hun en strykekvartett fra Det norske kammerorkester og perkusjonisten Eirik Raude (må ikke forveksles med sagakongen med samme navn). Musikken er melodisk og ganske sweet og lett. Det er småsentimentalt her og der, men ikke så mye at jeg krymper meg. 

Tekstene er dikt av Henrik Wergeland, satt sammen med både gammel og ny Vold. Vi får både høre klassisk Kykelipi og noen nye dikt jeg ikke kjenner. Og jeg tror faktisk jeg har fått meg en ny favoritt-Vold: «Et tre er et tre». For tiden går jeg rundt og hvisker for meg selv: «Fuglen fløy / inn / i granskogmørket. Sitter / etsteds og er hubro».

Det er mange fine ting å hente fram, men en liten detalj i Wergeland-diktet «Smukke skyer» står tydeligst fram for meg. I diktet leser Vold om en gitar som henger på en vegg med sine stålstrenger. I musikken er det en solofiolin som «kommenterer» på teksten med hint til Erik Satie’s Gymnopédie nr 1. Et finurlig grep. 

Jeg har alltid likt kombinasjonen av lest tekst og musikk. Jeg synes det bringer noe helt eget. Når ord synges må de synkroniseres med det som skjer rundt. De må komme på slaget som tettsittende tights. På denne plata sitter Bødtkers musikk på Volds ord som en løs og flagrende sommerkjole.  

Hør spesielt: «Et tre er et tre»

 

KRISTINE TJØGERSEN: Between Trees (Aurora)

Jeg ser for meg Kristine Tjøgersen ligge på ryggen og lytte. I skogen, i jungelen, ved sjøen, i Botanisk hage på Tøyen. I naturens katedral. «Lying on forest floor, looking at treetops» heter ett av stykkene. For en passende tittel! Alt hun hører skriver hun ned på noter; nøyaktig og presist. 

Denne plata kom i grevens tid. Jeg hadde hørt et par Tjøgersen-stykker live, og må innrømme at jeg ikke helt skjønte hva hun holdt på med. Som et skeptisk pinnsvin hadde jeg piggene ut. En gammel gubbe i meg gryntet grettent: «hvis du ikke vil at klarinetten din skal høres ut som en klarinett, hvorfor spiller du klarinett da?». Og sånne ting. 

Tjøgersen presser på grensene for hva musikk-begrepet kan inneholde. Sånn sett er hun en gave til oss som er opptatt av estetisk teori. Jeg vil nok velge å omtale henne som en lydkunstner. Det er litt på samme måte som med John Cage. Det hun holder på med er liksom noe litt annet enn musikk. Vi kan si at hun abstraherer natur som lyd. Kanskje det var dette som sporet skepsisen min? Om jeg noen gang havner tilbake på universitetet, vil jeg dedikere en seminartime til dette spørsmålet. 

Etter å ha brukt litt tid med dette albumet, synes jeg det er snodig å tenke tilbake på da jeg ikke likte musikken hennes. For nå er jeg fan. Nå elsker jeg å liggende lyttende alene i et rom, omsluttet av virvaret av lyder som kravler og kryr, summer og skriker. Alle lydene fulle av løv, grønske og fuktig humus.

 

 

BERGEN FILHARMONISKE ORKESTER: Nielsen: Flute concerto; Symphony no. 3 ‘Sinfonia espansiva’; Pan and Syrinx (Chandos)
Dirigent: Edward Gardner. Fløyte: Adam Walker.

Carl Nielsen Det skjer ikke så ofte i disse spaltene, så derfor blir jeg ekstra glad når jeg for en gangs skyld får servert en stor og feit symfonisk biff.

Carl Nielsen er på en måte Danmarks Grieg, Sibelius og Vaughan-Williams i en og samme person. Bergen-filharmonien har fordypet seg i Nielsen den siste tiden, og dette er den andre utgivelsen de gjør med danskens symfoniske musikk på super-selskapet Chandos. Dirigent er Edward Gardner, og «Ed» er uten sammenligning den mest fenomenale dirigenten vi har i Norge akkurat nå. Måtte han bli boende her til evig tid.

Nielsens symfoni nr tre, ‘Sinfonia espansiva’, starter med noen hugg i orkesteret, som blir mer og mer intense. Så kommer det et dramatisk hovedtema i ¾ takt som er så pregnant at det kunne vært ledemotivet til superhelten i en film av Tim Burton. Eller kanskje for en arkeolog med hatt og skinnjakke? I det hele har musikken noe filmisk ved seg, og har du fantasien i orden er det bare å drømme seg bort. 

Plata inneholder også Pan og Syrinx, et tonemaleri med en tittel som hentyder til Debussy, men med en langt mer nordisk klang. Det er mange naturlyder, vi hører fugler som kvitrer i obo og fløyte og en liten stormscene som får orkestret til å buldre. Nielsens Fløytekonsert er nok også Debussy-inspirert. Fløyten spiller ofte i duett med de lyse blåserne, noe som gir et ganske særegent lydbilde som jeg ikke kan huske å ha hørt i noen annen fløytekonsert. Solostemmen blir ypperlig framført av Adam Walker, som spiller lett og med fin, ren tone.

Kombinasjonen av den åpne Chandos-lyden, Gardners energi og Bergen-filharmoniens klare og detaljerte spill, gjør dette til en utgivelse i verdensklasse. 

Hør spesielt: Symfoni nr 3: Første sats

 

NIDAROS DOMKOR: Mor (2L)

Sårmerkt er en samling med nye Maria-salmer. De sterke tekstene er skrevet av Ragnhild Jepsen – Norges mest språkmektige biskop. De sirkler inn Maria som den livgivende mor (med barnet ved brystet), den beskyttende mor (som flykter med barnet til et annet land), og den sørgende mor (ved foten av korset). 

Musikken er skrevet og arrangert av domkantor i Nidarosdomen, Petra Bjørkhaug. Rent teknisk er komposisjonene preget av et modalt og Olivier Messiaen-aktig tonespråk. Men Bjørkhaug har også tatt til seg noe annet i sine studier av den franske mester: hans dyptgripende innsikt i de kristne historiene og mysteriene. Selv om jeg verken tror på mirakler eller den gjenoppståtte Jesus, så rører fortellingene ved noe i meg. Bjørkhaug løfter ut Jepsens ord, og musikken hennes viser kraften i Marias historie. Sammen formidler de et budskap som føles gripende og aktuelt, langt over kirkerommet.  

Innimellom satsene i Sårmerkt synges Domenico Scarlattis Stabat Mater – et av senbarokkens polyfone mesterverk. Det er ikke snakk om to verk for prisen av én, men om to verk som løfter hverandre opp og utfyller hverandre. Det er et godt valg. Som så mange nye komposisjoner, er Sårmerkt tidvis teksttung og deklamerende. Stabat Mater flyter lett avgårde med sine snirklete barokklinjer. De to stykkene glir sømløst over i hverandre, og Scarlattis «rene» musikk danner god kontrast til den meningstunge Sårmerkt.

Nidaros Domkor synger så rent at det er en fryd. Solistene Ditte Marie Bræin (sopran) og Martin Vanberg (tenor) gir et ekstra lag til musikken, og igjen leverer Morten Lindberg og 2L en lydopplevelse i særklasse.

Hør spesielt: 13. «Til andletet»

 

BORG VOKAL: Norske messer: Nystedt, Hovland & Holm Foosnæs (Fabra)

Knut Nystedt og Egil Hovland var blant det sene 1900-tallets store fornyere i kirkemusikken. Jeg liker å tenke på dem som komponister som skrev for de nye modernistiske kirkebyggene som spratt opp over alt i denne perioden – musikk for firkantede kirkebygg i betong og rød murstein. 

Misforstå meg rett. Jeg synes mange av disse bygningene er vakre og og ofte langt mer givende, estetisk sett, enn flertallet av nygotiske kirker fra slutten av 1800-tallet. Disse finnes det jo minst tretten av på dusinet – om ikke flere. Slik er det også med musikken. Jeg synes for eksempel at Hovland er mer spennende enn for eksempel Halvorsen eller Sinding, og Missa Misericordia (‘Barmhjertighetens messe’) er et av hans beste verk. 

Selv om jeg liker både Nystedt og Hovland, så er det den nye messen skrevet av Eva Holm Foosnæs som er det aller mest spennende på plata. Foosnæs skriver en lettere og mer tilgjengelig stil enn sine to kollegaer, selv om også hun legger på med komplekse klanger. Stykket heter «Messe for flyktninger», og har i tillegg til de tradisjonelle messetekstene (Kyrie, Gloria og Agnus Dei) nyskrevet tekst med et aktuelt meningsinnhold. Teksten sentrerer rundt Alan Kurdi – den tre år gamle syriske båtflyktningen som ble fotografert liggende død på en strand, og som har blitt et slags symbol på hvor inhuman og grusom denne krisen er. Messen er direkte, både i musikk og meningsinnhold. 

Dette er et veldig fint prosjekt, som viser fram både ny og halvgammel kirkemusikk. Borg Vokal er et kor på høyt nivå, som synger med en homogen og tett klang. Det er tydelig at Tore Erik Mohn er en ypperlig korleder. Stemmene «sitter godt» sammen, selv i de mer utfordrende passasjene i Nysted og Hovlands komplekse musikk. 

Hør spesielt: Egil Hovland: Missa Misericordia: I. «Kyrie»

 

BENTE ILLEVOLD: Baut. Stig Nordhagen. Musikk for eufonium (AT recordings)

Bente Illevold er ute med sitt tredje soloalbum – og det tredje kapittel i hennes utrettelige arbeid med å løfte fram eufonium som et soloinstrument. 

Denne gangen har Illevold samlet Stig Nordhagens komposisjoner for instrumentet. Nordhagen er i første rekke kjent som komponist for blåseensembler, og har blant annet skrevet en del for elitedivisjonen av norske musikkorps. Det er kanskje derfor enkelte av stykkene på plata har et snev av «konkurransepreg». Stilen er en slags forsiktig samtidsmusikk. Den har de rare melodiene, men mangler kanskje de skarpe kantene. 

De mest vellykkede sporene på albumet, er serien med lettere Divertimento-stykker. Jeg liker også konserten for eufonium, piano og perkusjon – med glimrende medspill fra Gunnar Flagstad på piano og Anders Kregnes Hansen på slagverk. Særlig andre sats er spennende. Stykket driver godt, og er litt jazzete i vendingene. Det er kanskje instrumentasjonen som gjør det. De raske løpene for vibrafon og myk messing får meg til å tenke på Frank Zappa. Jeg tror det kan ligge noe her for de som liker The Yellow Shark

I strømmen av norsk musikk står Bente Illevold for noe som jeg setter pris på. Hun har et slags ettertenksomt løft når hun spiller. Det er nok ikke i raske løp at eufonium klinger best. Men når det får en luftig melodi med lengre toner, så gjør Illevold virkelig ære på navnet eufonium – som jo betyr «vakker klang». 

 Hør spesielt: Euphonium Concerto, pt. 2.

Ballade klassisk er en av fire faste musikkspalter på ballade.no. Én onsdag i måneden bringer Ola Nordal nyheter, anmeldelser og anbefalinger innen klassisk musikk.

De andre faste spaltene er Ballade elektronisk og Ballade assosierer (månedlig) og Ballade video (ukentlig).

Les mer her.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.