Har anmeldt 100 norske klassiske plater – her er Ola Nordals nyeste favoritter

På to år har Ola Nordal skrevet om 100 aktuelle utgivelser innen kunstmusikk . (Foto: privat)

«Hvem er din favorittutøver?» ble det spurt i en poll på Instagram forleden. Jeg klarte ikke bestemme meg, og svarte – litt feigt kanskje – at det er som med øl: «Den beste ølen er den jeg har i hånda akkurat nå». Nå er det litt over to år siden jeg startet Ballade klassisk, den bredeste dekning av nye kunstmusikkplater i Norge. 100 anmeldelser har det blitt. Det er mange klassiske favoritter. 

Og her kommer de klassiske platene jeg har i hånda akkurat nå:

Marianne Beate Kielland og Nils Anders Mortensen som tolker Sigurd Lies romanser, Kenneth Karlsson og Ewa Jacobsson som skaper lydkunst på Sentralen, Marion Walker som arbeider for å redde utrydningstruede oboister, og Ola Asdahl Rokkones og Mathias Schultz Nielsen som de forteller historier fra nord med saksofon og slagverk. 

– Nyt statusen mens dere kan! Om en måned er det noen andre. 

MARIANNE BEATE KIELLAND og NILS ANDERS MORTENSEN: Sigurd Lie: Songs, Vol 1 & Vol 2 (Lawo)

Sigurd Lie er blant komponistene som har blitt liggende litt bortgjemt i den norske musikkhistorien. Han ble født i Drammen i 1871, og var fremst blant sin tids unge og lovende. Han kunne gjerne blitt den virkelig store komponisten i generasjonen etter Grieg og Svendsen, hadde han ikke dødd allerede i 1904, bare 33 år gammel.  På denne korte tiden rakk han likevel å skrive en god del musikk, blant annet en symfoni i a-moll, en 8 minutter lang fiolinkonsert, og til sammen nesten 80 romanser der han tonesetter en rekke av de norske poetene som var aktive i tiden rundt århundreskiftet. Av disse er det imidlertid bare én – «Sne» – som har gått inn i det norske standardrepertoaret. Det er synd, for Lie var en romansekomponist av rang. Han var teknisk ypperlig, og skrev avansert polyfoni og imitasjon. Han krevde dessuten det ytterste fra musikerne, og de fleste av romansene var nok ment for profesjonelle utøvere, og var ikke bare leilighetsstykker for hjemmemusisering.

Marianne Beate Kielland synger romanser av norske Sigurd Lie. (Foto: David Dawson)

Man føler meningen, selv om hun ikke gjør teater av det.
– Ola Nordal om Marianne Beate Kielland

Marianne Beate Kielland er en av de norske sangerne som jeg setter aller størst pris på. Med sin varme, fyldige stemme har hun en sterk kroppslighet i det dype registret, og synger med en forholdsvis stor, men kontrollert vibrato. Hun foredrar teksten på en ypperlig måte. Man føler meningen, selv om hun ikke gjør teater av det. Mortensen er en solid følgesvenn på reisen. Han lar stort sett Keilland føre, og bygger fint opp rundt henne. Men han stjeler tidvis også litt oppmerksomheten til seg selv i noen av de villere stykkene. Det er varmt spilt, med mykt og fint anslag – og bra med eksplosivitet der det trengs. 

71 romanser har de fått med seg, på til sammen over 150 minutter. Dette er jo en aldri så liten overdose med Sigurd Lie, men stykkevis og delt byr de to albumene på veldig mange gode lytteopplevelser. Uttrykket i Lies stykker spenner vidt; fra den impresjonistiske «Sne» til den Wagnerske sangsyklusen «Wartburg». Sistnevnte er min definitive favoritt. Syklusen er skrevet til tekster av høyfjellspoeten Theodor Caspari, som har latt seg inspirere av borgen Wartburg i Thüringen, hvor blant annet Martin Luther søkte tilflukt under reformasjonen. Goethe har også skrevet om samme sted, så det tydeligvis en borg som har satt mange romantiske drømmesinn i sving.

Disse innspillingene er den definitive introduksjonen til Lies romanser, og gir et godt blikk inn i den norske sang- og poesi-tradisjonen i årene rundt 1900. De er rett og slett en åpenbaring.

Hør spesielt: Wartburg, nr 4, «Martin Luther»

Vol 1:

Vol 2:

EWA JACOBSSON og KENNETH KARLSSON: Hearbaricum Fields (Lawo)

Høsten 2019 stod den svenske komponisten og lydkunstneren Ewa Jacobsson og pianist Kenneth Karlsson bak to konserter i Marmorsalen, Sentralen, Oslo. innspillingen fra konserten er et av tre live-album som Lawo har sluppet fra Karlssons mangslungne virke i 2023 (jeg har også anmeldt Live in Bremen, et av fjorårets definitive høydepunkter). 

Albumet har to komposisjoner. Det første, Jarring Sounds, består av manipulerte pianolyder i dialog med klaver spilt av samtidsekspert Karlsson. Han dundrer løs i et uttrykk som både minner om Darmstadsskolens ekstreme rigiditet og Fluxusbevegelsens ekstreme frihet.

Lydsklptør Jacobsson har den samme sterke fascinasjonen for lydens stofflighet som man ofte finner i lydkunsten. Gradvis blir stykket en elektroakustisk komposisjon, og pianoet trer mer i bakgrunnen. Marmorsalen har en ganske lys og transparent klang, og pianolyden er direkte, men kan også kjennes litt hard.

Tittelen på stykke nr 2, Hearbaricum Fields, viser til herbarium: «en samling med tørkede og pressede planter, merket med navn på planten, hvor og når den er samlet, og navnet til den som plukket den» i følge Store norske leksikon. Og stykket er på samme måte en stor samling lyder; tørket, presset og katalogisert i Jacobssons mangfoldige klangverksted. Stykket veksler mellom elektroakustiske klanger spilt fra en «kuppel» med høyttalere plasser rundt og over lytterne, og mekaniske instrumenter spredt rundt i rommet. Igjen er det lydens stofflighet som står i sentrum, men i dette tilfellet oversettes det ikke helt godt til innspillingsformatet. Kontrasten blir rett og slett ikke stor nok mellom lydene mediert gjennom høyttalere og de som stammer fra Jacobsens oppfinnsomme små lydskulpturer. Det er likevel mye jeg liker – inspirasjonen fra svensk tekst-poesi-komposisjoner, og det assosiasjonsgivende uttrykket som trekker inn alt fra Macrons taler til gjensynsmøter i ankomsthallen på en flyplass, og et mylder av språk – norsk, svensk, finsk, italiensk. 

Begge stykkene har tidsfølelsen til lydkunsten, og inviterer egentlig til å gå inn i musikken og betrakte den heller enn å «lytte musikalsk» fra start til slutt. De ulike delene er tilstander mer enn forløp. Dette er nok ikke et album jeg vil gå tilbake til igjen og igjen, men det etterlater et inntrykk, ikke nødvendigvis «musikalsk» (hva nå enn det er), men litt som inntrykket etter en kunstopplevelse. Som en tur i et galleri, en estetisk erfaring.

Hør spesielt: Jarring Sounds: «III. Tiergestalt»

MARION WALKER: Fire Walker (Lawo)

Oboister er en utrydningstruet art, skal vi tro superoboist Marion Walker. Hun arbeider derfor spesielt med rekruttering og opplæring av unge musikere. Dette er noe jeg støtter hjelhjertet. Gi barna obo før idretten eller alkoholen tar dem!

Fire Walker starter med en helt herlig tolkning av Prokofjevs kvintett, et kammerstykke for den litt uvanlige – men veldig interessante – kombinasjonen fiolin, bratsj, klarinett, obo og kontrabass.  Stykket er fra 1924. Komponisten bodde da i Paris, og var en del av det neoklassiske chic’e miljøet, som også bestod av Stravinsky og Les Six, og en rekke innovative ballettensembler. Mange av de beste neoklassiske stykkene ble komponert for ballettscenen, så også dette. Det består av seks korte, handlingsmettede satser. De er kantete og snodige, med rytmisk og tonal lekenhet, skarpe dissonanser og gjennomsiktig tekstur. Det er en fest av et stykke. Jeg liker aller best tredje sats, med sine blendende raske løp for klarinett og obo. 

Plata har også to nye stykker av Jon Øyvind Ness, som nok krever noen flere gjennomlyttinger for å komme inn i. Bælþræk er skrevet for en kvartett bestående av fiolin, bratsj, cello og obo. Referansene som trekkes fram i omslagsteksten er interessante: krautrockerne Neu! og Tangerine Dream. Det gir mening. Stykket består av lange flater med spartansk tekstur og toner som gjentas. Etter om lag 20 minutter glir det over til en Steve Reich-inspirert rytmisk minimalisme, med langsomme bølger av akkorder som flyter avgårde. Stykket er litt langdrygt, og jeg liker obo-konserten Bælsip langt bedre. Her spiller Ness ut hele sitt repertoar av klanglig rikdom og oppfinnsom orkestrering, med store og illevarslende akkorder som rommer en roman full av mysterier med oboen flytende lett opp. Dette er en av de mer givende moderne obo-konsertene jeg har hørt.

Walker har en selvsikker og fleksibel tone. Den er ren og kvikk hos Prokofjev, og fleksibel i møte med Ness mikrotonale intonering og skjærende breketoner. Albumet supert spilt av musikere fra Ensemble Ernst, og er gjennomsyret av en positiv energi, som gjør den til en veldig god lytteopplevelse.

Hør spesielt: Prokofjev: Kvintett, op 39: «III. Allegro sostenuto, ma con brio»

OLA ASDAHL ROKKONES og MATHIAS SCHULTZ NILSEN: Stories from the North (Finito Bacalao Records)

Jeg er ganske sikker på at dette er den eneste plata jeg har hørt noen sinne for duettypen saksofon+slagverk. Albumet består av to stykker av den rutinerte komponisten Bodvar Drotninghaug Moe fra Mo i Rana. De er bestilt av Ola Asdahl Rokkones, som gjennom mange år har lagt ned et stort arbeid i å få skapt nytt repertoar for klassisk saksofon. Han er også ganske så hyperaktiv på platefronten for tiden, og har blitt en liten gjenganger i Ballade klassiskspaltene (les anmeldelsen av Arctic saxophone her). 

Selv om det er Rokkones som står bak, er dette en plate som i første rekke viser fram duettpartner Mathias Schultz Nilsen, som en ung og fremragende melodisk slagverker. 

Tittelverket Stories from the North begynner med en trommeslått og en tromsøsk folkevise som gradvis jazzes opp, før den går over i en mer malende «arktisk» midtdel – med den illevarslende tittelen «Walking on Thin Ice». Vi merker at musikerne beveger seg forsiktig over det islagte vannet, før det spretter mer til igjen i avslutningssatsen «Happy Ending». Every Creature has a Song bringer tankene mot amerikansk minimalisme a la Steve Reich med sine jevne marimbarytmer, og er deilig å høre på.

Begge stykkene er gode, men jeg må innrømme at jeg synes instrumenteringen er i overkant tynn. Den mangler litt bunn, og det er vanskelig å bygge opp de helt store toppene. Rokkones spiller uanstrengt, med en tone som er ren og fin gjennom hele registeret. Det er godt samspill, men det blir også noe høflig og respektfullt. Jeg savner litt mer ild og svette. Plata henvender seg nok til en ganske liten lyttegruppe utenfor den dedikerte sax-fansen og perk-fansen. En smal plate, dog fint spilt og det gir god lytting.