Klaus Mäkelä leder Oslo-Filharmonien i særedels inspirerte tolkninger av Sibelius' symfonier. (Foto: Marco Borggreve)

Tårevåte klagesanger, lysende improvisasjoner og i år kommer julekvelden i mars

Oslo-Filharmonien har flyttet julekvelden 2022 til 25. mars. Ballade har fått klemme på pakkene. Vi har også hørt tre andre glimrende plater i denne månedens Ballade klassisk.

Kalender

La Llorona, den gråtende klarinett

21/05/2022 Kl. 19:00

Oslo

Operapub på Røverstaden

25/05/2022 Kl. 19:00

Oslo

Lørdagsopera – DON PASQUALE (utdrag)

28/05/2022 Kl. 15:30

Oslo

Konsertforestillingen Klarinett & Foto

29/05/2022 Kl. 14

Viken

Ballade klassisk er tilbake!

Oslo Circles rører meg til tårer med sine klagesanger. Det lyser vårlig fra Ulf Nilsens Bach-tolknigner. Marcus Paus skriver nytt repertoar for alle slags instrumenter. Det gnistrer i messingen når Klaus Mäkelä tatt med seg Oslo-Filharmonien på tur i finske vinterskoger.

 

OSLO CIRCLES med MARIANNE BEATE KIELLAND: Lamento (Lawo)

Denne plata har alt jeg elsker med såkalt «tidligmusikk»: Den særegne og litt sprø klangen av tarmstrenger. Lange, slanke toner uten vibrato. Orgelpositivets duse sus. Kaskader med knipsetoner fra lutt og cembalo. Millimeterpresisjon i ornamentene.

Til tross for den ekstreme seriøsiteten som ligger bak slike barokk-spesialist-innspillinger, er Oslo Circles full av liv og edge. Plutselig drar førstefiolinist Astrid Kirschner på med bredbente portamenti og halsbrekkende løp (var det Yngwie Malmsteen som løp forbi?). Man var også rå og rocka i barokken.

Programmet på Lamento er usedvanlig fint sammensatt, både med god variasjon og god enhet. Det er er lamentoet – klagesangen som skal røre tilhørerne til tårer – som er fellesnevner for stykkene. Vi kjenner kanskje denne sangtypen best fra Purcells «Didos klage», med sin stegvis synkende bass-linje som repeteres og repeteres, mens melodien flyter oppå med overjordisk skjønnhet. Purcell er ikke med på denne plata, men Oslo Circles har gravd fram lamenti fra Frescobaldi, Monteverdi og andre italienske kollegaer fra 1600-tallet. De er minst like tåredryppende vakre som Purcells «klassiske favoritt».

Sopran Marianne Beate Kiellands trygge og jordaktige stemme er som alltid full av subtile små detaljer – med en fantastisk kontroll og smellvakker klang. Tekstene er også ufattelig sterke. Dette er en plate å både bli glad i, og å gråte litt til. 

Hør spesielt: Si dolce é’l tormento (Monteverdi)

 

MARCUS PAUS: Cabin Fever – Pandemic Works (Sheva Contemporary)

I en liten laftet hytte, lang der ute i skogen et sted, der sitter Marcus Paus med sin fjærpenn og fyller side etter side med vakkert utpenslede noter. Dobbelt-CDen Cabin Fever har fått navn etter brakkesyken som senket seg over landet for snart to år siden, men her det er lite utbrenthet og depresjon å spore. Paus trives tydeligvis godt i hytta si.

Første del består av et knippe «sosialt distanserte» småstykker og sonater. Disse er skrevet for noen av Paus’ musiker-venner som fikk livet snudd på hodet av pandemien. De fanger den melankolske tomheten som mange har følt på disse to årene. Og i mine ører, er det i disse ettertenksomme og «pustende» småstykkene at Paus’ melankolske melodiunivers fungere aller best.

Paus henter dessuten ut noe eget og spesielt fra alle instrumentene han skriver for. Hør for eksempel «The Wind» – første sats i sonaten for solo fløyte, «The Wounded Angel» – tredje sats i sonaten for solo fiolin, eller Cabin Fever for solo vibrafon. De er fulle av «nye» og uventede klanger, men er både svært spillbare og lyttbare.

CD to er et liveopptak fra Ishavskatedralen i Tromsø, og bringer to nye konserter; Voyage, en ensatsig fiolinkonsert skrevet for supertalentet Miriam Helms Ålien, og Decameron, en storslått gitarkonsert skrevet for Petter Richter – kanskje den fremste klassiske gitaristen i Norge akkurat nå. Siden jeg selv har spilt klassisk gitar en gang i tiden, blir gitarkonserten naturlig nok det store «stopp pressen-øyeblikket». Jeg biter meg spesielt merke i mellomspillene for solo gitar, som i seg selv er små perler som gjerne kan gå rett inn i reportoarsamlinger for instrumentet.

Og her er vi inne på det som gjør Cabin Fever til en aldri så liten maktdemonstrasjon: Paus tenker ikke bare på sine egne kunstneriske visjoner, han tenker også på musikerne som skal fremføre dem (og på publikum som skal lytte). Derfor blir dette musikk vi garantert kommer til å høre mye av rundt om i konsertsaler de kommende årene. Paus skriver ikke bare nye verk der inne i hytta. Han skaper nytt repertoar.

Hør spesielt: «The Wind» fra Sonata for solo flute on Paintings by Félix Vallotton

Premieren på Marcus Paus’ gitarkonsert Decameron kan også ses her:

 

ULF NILSEN: Bach Composing – Ulf Improvising (Fabra)

Som klassisk musikkanmelder får jeg tilsendt et forholdsvis stort antall plater med musikk for orgel. Organister er tydeligvis ekstra ivrige på å gjøre innspillinger. Mye er bra, men jeg må innrømme at det også dukker opp ting som setter selv min godt utviklede musikalske tålmodighet på prøve. 

Bach Composing – Ulf improvising derimot, er ikke noen vanlig orgelplate, og vil nok vekke interesse langt utenfor den lille kretsen av orgelnerder og barokk-purister. På plata veksles det mellom komposisjoner av Fader Bach og improviserte stykker fra Ulf Nilsen selv – spilt på både orgel og piano.

Nilsen innehar en musikalitet som sprenger de fleste rammer. I sine egne stykker spenner han opp en bro mellom det tidlige 1700-tallets måte å improvisere på, og dagens friere improvisasjonsideal. Vi kjenner igjen referanser til Brahms, folkemusikk, og ymse populærmusikk. Kirkemusikken er imidlertid aldri langt unna. Spennet er stort. Bossa noBach er en sjarmerende liten pianofantasi med Bach-motiver i bossa nova-drakt. Når han henter fram salmen «Vår Gud han er så fast en borg» i Toccata Norvegienne blir det virkelig storslått og majestetisk.

Som helhet får jeg ikke helt grep om plata; jeg synes det spriker litt vel mye mellom Nilsen og Der alte Meister. Men det er mange av enkeltsporene som står fram som glitrende juveler. Det jeg liker aller best er når Bach spilles på piano, for Nilsen er nemlig en Bach-tolker av rang.

Spesielt «Rondo» fra Partita i c-moll (BWV 826) og «Sarabande» fra Partita i a-moll (BWV 827) er eksepsjonelt vakre. Anslaget er lett, tempoet er friskt, og det oppløftende lyset fra Bachs musikk stråler som solen på en varm vårdag. Nilsen framviser en leken glede over Bachs storhet. «Jeg liker virkelig Bach!» skriver han i coveret. Når det spilles slik, er det lett å være enig.

Hør spesielt: «Rondeau» fra Partita i c-moll, BWV 826. 

 

OSLO-FILHARMONIEN, dir.: KLAUS MÄKELÄ: Sibelius (Decca)

For klassiske musikkelskere faller julekvelden 2022 på den 25. mars. Da slipper nemlig Oslo-Filharmonien en komplett syklus med Sibeilus’ symfonier, dirigert av orkesterets pur unge sjefsdirigent (han er fortsatt bare 26 år), Klaus Mäkelä. Det har lenge vært klart at Mäkelä har en stor framtid foran seg, og det er litt av en verdensbegivenhet når haninnleder sin innspillingskarriere på den internasjonale storlabelen Decca.

Det er fortsatt noen uker igjen til platene slippes, men her i den søte adventstid får vi jevnlig servert små adventsgaver i form av digitale singler. I skrivende stund har vi åpnet den energiske tredjesatsen fra symfoni nr. 6, samt det vindfulle og vinterkalde tonediktet Tapiola.

Man kan selvsagt spørre seg om verden trenger enda et sett med Sibelius-innspillinger – det er jo ganske mange av dem. Men disse er noe helt spesielt. Mäkelä kjenner tydeligvis den finske naturen og det finske sinnelaget ut og inn. Om vi bare ser på metronomen, ser vi at han dirigerer gjennomgående langsomt. Han klarer likevel å skape en framdrift og inspirert energi som jeg sjelden har hørt i Sibelius.

Det er et tydelig nordisk åndsfellesskap mellom Finland og Norge på disse innspillingene. Lydbildet er like stort og mektig som de finske skogene. Strykeklangen er tung av skogbunn og råttent løv. Messingen gnistrer kaldt i høyttalerne. Det er en lang og mørk vinterkveld, strømmen har gått, internett er nede og vinden piper om hushjørnet.

Mäkelä har en dyp forståelse for hva slags musikalsk fortelling Sibelius ville fange med partiturene sine. Det er vanskelig å sette fingeren på nøyaktig hva det er, men det ligger i kombinasjonen av slike ulne musikalske parametre som timing, puls og feeling. Det er flere steder som jeg kjenner godt fra andre innspillinger, hvor jeg nå tenker «Ja, selvsagt – sånn må det jo være».

Jeg har fått lov til å klemme litt på resten av pakkene hos Decca, og jeg kan rapportere at de aller gjeveste gavene fortsatt ligger under treet. Det er bare å glede seg. 

 

 

Ballade klassisk er en av fire faste musikkspalter på ballade.no. Én onsdag i måneden bringer Ola Nordal nyheter og anbefalinger innen klassisk musikk.

De andre faste spaltene er Ballade elektronisk og Ballade assosierer (månedlig) og Ballade video (ukentlig).

Les mer her.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.

Stillinger

Universitetslektor i akkompagnement

UiT Musikkonservatoriet (MK)

Nettredaktør

Norges musikkhøgskole (NMH)

Kantor/organist

Larvik kirkelige fellesråd

Markedsansvarlig

Musikk i Nordland

Universitetslektor i fagdidaktikk i musikk

Norges musikkhøgskole (NMH)

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev