Samtidsmusikk er ikke samtidsmusikk

Improvisasjonsduoen Vilde&Inga debuterte med et brak med ECM-utgivelsen Makrofauna i 2014. Det var oppsiktsvekkende nok i seg selv – to temmelig nyutdannede, klassisk skolerte strykere med improvisasjonsbehov. Det er langt mellom slike, og enda lenger mellom dem som faktisk når ut.

Siden den gang har de vunnet De unges Lindemanpris, etablert trioen Azkadenya med ingen ringere enn Sidsel Endresen, og spilt på festivaler over hele landet. I oktober slapp de sin tredje plate, How Forests Think, på Sofa Music. Med den videreutvikler de økoperspektivene fra Makrofauna og oppfølgeren Silfr (Sofa 2017). Her tas skrittet helt ut, og sammen med lydkunstner Benjamin Maumus gjør de naturen til den tredje utøveren. En klingende, skapende medspiller i improvisasjonen.

Resultatet er et uhyre sensitivt stykke musikk som virkelig åpner ører og sinn for hvordan mennesker kan eksistere som en likeverdig del av livet på jorda. Det er godt gjennomført, gripende og vakkert – kort sagt en svært vellykket plate.

Indre bilder
Albumet består av 15 spor over to CD-er. Alle er tatt opp på ett av fire steder i osloområdet: Emmanuel Vigeland-mausoleet, Newtone Studio, en dam i Oslomarka og et sted ved havnen. Stedene er tydelige tilstedeværelser i musikken. Alle inviterer lytteren til å skape sine indre bilder av stedet.

Noe er lett gjenkjennelig. Den eviglange etterklangen i Vigeland-mausoleet setter rammen for den skimrende «II», der strykerne lager spinnende lydringer som omslutter lytteren. Den susete «VII» tar oss nærmere resonanskassene med luftige, pustende vinder som blåser gjennom rommet. Andre stykker har blanke felt man kan fylle inn selv: Den knitrete, bålaktige «V», for eksempel. Avslutningssporet på den første CD-en bygger bro fra inne til ute. Her starter musikken som frittflyvende toner inne i mausoleet, før vi til slutt følger musikerne ut på trappen, komplett med fuglesang, bilmotorer og knasende grus.

Musikalsk-poetisk
Dermed er vi ute i det fri. Siste halvdel av albumet gir rom til kvitrende fuglesymfonier, silende regnvær og bølger som slår mot land. Her er de to strykerne stillere enn de er innendørs, og det kan gå mange sekunder mellom hver gang de drister seg til å flette inn en tone, en rytme eller en annen lyd som måtte oppstå.

Kanskje kunne de vært mer frempå, men jeg må si at effekten er slående. Å bruke strykerne som støtteapparat for naturen, og ikke omvendt, viser frem hvilken ydmykhet som ligger i hele prosjektet.

Så kan man spørre: Må man høre dette på CD? Kan man ikke like gjerne bare gå ut i skogen og lytte? Jo, kanskje, for den som klarer det alene. Men å sette naturens lyder i en musikalsk-poetisk setting krever, for de aller fleste, gode kunstnere som åpner døren for oss. Det gjør Vilde&Inga med How Forests Think.

Ingen sjablonger
I et ganske annet hjørne av samtidsmusikken finner vi komponist Marcus Paus. Skjønt, hjørne er for enkelt. I en helt annen avdeling av den nærmest uendelige labyrinten som er dagens samtidsmusikk, er mer riktig. For dette er virkelig noe ganske annet.

Med sans for sangbare melodier, klassiske former og tradisjonell instrumentering bruker Paus velprøvde og velfungerende teknikker til å lage lieder av Jens Bjørneboes dikt. Julie Kleive synger og Joachim Kwetzinsky spiller piano, slik de også gjorde med Paus’ tonesetting av André Bjerkes tekster på albumet En hellig alminnelig lek fra 2018.

Det er spennende å høre de to platene mot hverandre. De viser at Paus, på tross av de konvensjonelle virkemidlene, ikke er en sjablongkomponist. Bjerkes rytmiske, humørfylte vers får svevende melodier og klangfullt akkompagnement. Bjørneboe – som også var Bjerkes fetter, og en nær venn av Paus’ far – er mer direkte, mørkere og mer tildekket i språk og innhold. Musikken likeså: Den høyst åndelige «Natten» lar melodien bevege seg langsomt mellom åpne kvinter i en enkel rytme, med intensitet og klang som viktigste fremdriftsmidler. «Dødssangen (Hommage á Hanns Eisler)» bruker et lignende rytmisk motiv i både melodi og piano, som en ubønnhørlig banking på døren.

Borgerlig radikalisme
Men det ligger humor i Bjørneboe også. «Vise om bøndene på Capri ø» har fått et dansbart, polonaiseaktig akkompagnement, mens «Dukkens sang» er en sjeldent nostalgisk berceuse – bare harmoniske justeringer avslører at den er av i dag. Et par sanger er dessuten ordentlig minneverdige: «Elegi for en hengt soper» og «Mitt hjerte» kan fort feste seg i det indre øret.

Julie Kleives stil kler Bjørneboes ord slik de også kledde Bjerke. Hun synger enkelt og rett frem, med hurtig vibrato og masse luft – klassisk, men helt uten operatisk pompøsitet – og Kwetzinsky er en oppmerksom følgesvenn uten å bli sentimental eller overromantisk.

Samtidig ligger det en borgerlighet i formatet som jeg synes er vanskelig å forene med forestillingen om den radikale Bjørneboe. Det er noe ved platen som får meg til å tenke på stuer på rad et sted på Frogner på 50-tallet – en setting som liksom ikke er stor nok til å romme Bjørneboes verden. Jeg klarer ikke la være å tenke at det radikale potensialet i Bjørneboe kan komme bedre frem på andre måter.

Likevel fremstår Dypt i forledelsen som en helstøpt, moderne sangsyklus som viser frem noen av fargene som ligger i Bjørneboes mangefasetterte forfatterskap. Musikken er spillevennlig og konsertvennlig, og gir mer av å bli lyttet til flere ganger.