Platecoveret til Det Norske Jentekor - The Beauty That Still Remains (Foto: Art work: Ingun Myrstad / Foto: Erik Børset)

Sepiatoner og sanglek

Det er all grunn til å bruke noen karantene-timer på dette mesterverket av en innspilling, skriver Ballades anmelder om Det Norske Jentekors «The Beauty That Still Remains».

Kalender

BYOHP: Numinous Beginnings

28/11/2020 Kl. 12.00

Vestland

Kampenjazz Lyder Røed kvintett

29/11/2020 Kl. 20:00

Viken

Kim, alle klokker

06/12/2020 Kl. 18.00

Oslo

Cikada – Ultima 2020

19/09/2929 Kl. 16.00

Oslo

Denne anmeldelsen ble i all hovedsak skrevet før koronasituasjonen oppstod. Kritiker og redaktør har vært i dialog om nødvendige oppdateringer som er gjort (red.anm.).

Det Norske Jentekor: The Beauty That Still Remains. 2L, 2020
Dirigent: Anne Karin Sundal-Ask
Akkordeon: Frode Haltli; mezzo-sopran: Marianne Beate Kielland; sopran: Nora Aleksandra Lindeman Katla
Gregoriansk sang: Schola Sanctae Sunnivae; kormester Anne Kleivset


Fredag 27. mars skulle det ha vært lanseringskonsert for Det Norske Jentekors nye plate, The Beauty That Still Remains. Det er all grunn til å bruke noen karantene-timer på dette mesterverket av en innspilling.

—-

Vi lever i en tid der den genuine kunsten er under press fra mange hold: fra budsjettkutt til mental fragmentering, kynisme og generelle følelser av maktesløshet. The Beauty That Still Remains er ei plate som krever full konsentrasjon og oppmerksomhet. Dette gjør nok innspillingen «smal» og blottet for markedsappell og streamingtekke, men her ligger det altså en stor kunstnerisk opplevelse.

Norge har en sterk kortradisjon og mange kor i særklasse. I dette innholdsrike bedet står Det Norske Jentekor klart fram som en av de vakreste og mest spennende vekstene. Under Anne Karin Sundal-Asks ledelse har koret markert seg på et ekstremt høyt musikalsk nivå. Det taler også til korets ære at de har bestilt en lang rekke nye verk fra norske komponister, og står bak flere svært oppsiktsvekkende utgivelser. Dette er én av dem.

«The Beauty That Still Remains» ble spilt inn i Uranienborg kirke i Oslo (Foto: Morten Lindberg)

The Beauty That Still Remains finner vi to alvorlige og ambisiøse verk som begge står helt sentralt i norsk samtidsmusikk fra det siste tiåret. Det er skrevet av Norges for øyeblikket fremste samtidskomponister: Marcus Paus og Maja S.K. Ratkje. I tillegg til Jentekoret viser verkene fram to av Norges fremste virtuoser: akkordeonist Frode Haltli i Paus’ verk, og mezzo-sopranen Marianne Beate Kielland i Ratkjes. Sistnevnte benytter også tidligmusikkspesialistene i Schola Sanctae Sunnivae.

Fra hver sin ytterlighet
Ratkje og Paus kan ved første øyekast synes å komme fra hver sin ytterlighet i dagens samtidsmusikk. Ratkje er trygt plassert hos de eksperimentelle og utforskende, og innehar godt brukte klippekort til Ultima-festivalen og andre tilsvarende tilstelninger. Paus har med sine smellvakre melodier og smektende romantiske gester ertet på seg det meste av Norges ytterliggående musikkmiljø (inkludert sin egen komposisjonslærer her i Ballades spalter). Men han elskes av symfoniorkestrene og musikerne, og finner et stadig større publikum.

Til tross for sine forskjellige utgangspunkt passer de to verkene likevel finurlig godt sammen. Begge reflekterer opphavspersonenes humanistiske idealer, og den generelle vendingen mot en mer alvorlig samfunnssamtale som vi har sett nå i løpet av de siste årene. Begge verkene er musikk om mennesker, eller «samfunnsmusikk», om du vil.

Nostalgiens sepiatoner
Marcus Paus’ The Beauty That Still Remains, som har gitt albumet navn, ble skrevet til en minnekonsert om nazismens ofre i forbindelse med frigjøringsjubileet i 2015. Verket er bygget over tekstutdrag fra Anne Franks dagbok, og ligger hele tiden tett på de store følelsene.

«In spite of everything, I still believe that people are truly good at heart», synges det med en engleaktig vektløshet. Dette er kanskje Franks mest håpefulle linjer, men det er også de som står i grellest kontrast til hennes forferdelige skjebne. At Jentekoret består av sangere som er omtrent på samme alder som det Frank var da hun skrev disse ordene, gir det hele en hjerteskjærende troverdighet. Dette er så sterkt, så grusomt og så vakkert.

Korpartiene er rammet inn av Frode Haltlis akkordeonspill, som veksler mellom det gnistrende virtuose og enkle nostalgiske melodier med en sepiafarget filmatisk kvalitet. Verket er i det hele tatt ekstremt assosiativt. Mine tanker går kanskje like mye til den franske Amélie-regissøren Jean Pierre Jeunets forskrudde sentimentalitet fra tidlig på 2000-tallet som til Hollywoods gullalder.

Utdrag fra Marcus Paus’ manuskript (Foto: Morten Lindberg)

Marcus Paus virker tidvis å gjøre et poeng ut av å ha tatt til seg all den kritikk som noen gang har blitt slengt mot «den vanskelige» samtidsmusikken. Han har internert dette i en melodiøs stil som vakler mellom det genuint vakre og det banale. Til tross for mange avanserte tekniske krumspring faller han alltid ned på tonale kandanser og nærmest provoserende vakre durakkorder.

At jentekoret består av sangere som er omtrent på samme alder som det Frank var da hun skrev disse ordene, gir det hele en hjerteskjærende troverdighet.

Det skal mye kunstnerisk mot til for å ta opp så alvorlig tematikk på en så melodiøs måte – og klissete sentimentalitet og føleri ligger alltid faretruende nært. Men Paus takler de store følelsene med en genuinitet og oppriktighet som gjør at det i mine ører aldri tipper over i det banale. Det hjelper også at verket er gjennomsyret av godt kompositorisk håndverk – og naturligvis at det er så ypperlig godt framført, både fra kor, sangsolister og fra Haltli.

Livets stollek
Fra Paus’ sepiatonede filmlerret går vi så rett ned i avantgardens eksperimentelle teaterkjeller. Maja S.K. Ratkjes Asylos er nærmest en slags hendelseskunst spilt inn på plate. «Ethvert menneske skriker i taushet etter å bli lest, å bli lest, å bli lest» synger Marianne Beate Kielland i starten av verket, og dette er et av albumets mest potente øyeblikk – med perfeksjon i hver minste lille detalj når det gjelder intonasjon, frasering og vibrato. Etter en halv time med nærmest vektløse stemmer står Kielland fram som ekstremt kroppslig med sin dype og fyldige mezzosopran. Ordene er poeten Aasne Linnestås omskrivinger av utsagn fra den franske filosofen Simone Weil.

Ved første gjennomhøring virker Ratkjes verk å være litt episodisk, noe som faktisk blir litt påfallende etter Paus’ filmatiske helhet i albumets første halvdel. Jeg måtte gi verket litt tid og la det gå gjennom noen runder med tolkning, før jeg følte at jeg helt fikk grep om hva Ratkje ønsket å si.

«Ethvert menneske skriker i taushet etter å bli lest, å bli lest, å bli lest»

Hvis man griper til det fyldige tekstheftet i CD-en kan man lære at asylos er gresk og betyr «ukrenkelig», og er det samme ordet som har dannet stammen i asyl. Verket handler om menneskeverd for folk på reise – fra pilgrimsfarerne som vandret mot middelalderens katedralbyer (verket ble skrevet til Olavsfestdagene i 2013), til de som nå søker moderne asylos. Når Ratkje i et av verkets sentrale øyeblikk lar koret støyende leke stolleken mens Schola Sanctae Sunnivae synger fra middelalderens latinske messer i bakgrunnen, spilles det altså på samfunnets nådeløse stollek. Dette fungerer som en brutal påminning om at verden ikke gjorde seg ferdig med grufulle menneskeskjebner på 1940-tallet.

Med andre ord: også dette er et verk som tar i bruk sterke virkemidler, og også Ratkje må på sin måte balansere mellom det oppriktig alvorlige og det banale – særlig i de mer løst improviserte eller talte partiene. I mindre kyndige hender, kunne omskrivingene av «Bjørnen sover» og «Ta den ring og la den vandre» lett glidd over i det latterlige. Det sier noe både om Ratkjes og Jentekorets dyktighet at dette ikke skjer. Denne følelsen av å leve kunstnerisk farlig, gjør verket i mine ører ekstra spennende.

Isklar perfeksjon
Siden denne plata er gitt ut på Morten Lindberg plateselskap 2L, er dette en god anledning til å ta en ekstra lytt til Lindbergs lydfilosofi, som ledet til hele 36 Grammy-nominasjoner før han i februar i år endelig stakk hjem med den gjeve prisen.

Kort fortalt handler 2Ls «immersive audio» i hovedsak om to ting. For det første skapes det store lydrom spesialdesignet for flerkanals avspilling. Dette gjøres blant annet ved at utøverne omslutter mikrofonene fra mange sider. Videre brukes det naturlige rom med stor klang, der mikrofonene er plassert relativt lang unna lydkildene, slik at det gis mye plass til selve klangen fra rommet.

Fra opptak i Uranienborg kirke, Oslo (Foto: Morten Lindberg)

Dette betyr ikke at det lages en naturtro gjengivelse av en konsertsituasjon. Det lages heller en slags hypervirkelighet – et forstørret klangrom der lytteren plasseres på scenen sammen med utøverne, heller enn i salen der de ville ha sittet under en konsert, noe som er det vanlige i normale stereoinnspillinger.

Det er naturligvis litt smak og behag om man liker denne typen store og vide klangrom. I dette tilfellet passer grepet bedre til Paus’ litt monokrome lydpalett enn til Ratkjes mangeslungne verk, hvor de mange korthugde utropene og lydfragmentene gjør at klangen fra Uranienborg kirke føles litt stor og påtrengende. Men i partier hvor det myldrer av menneskestemmer og den kompositoriske teksturen er kompleks, gir flerkanalslyden en åpenhet og klarhet som et vanlig stereobilde ikke klarer å prestere.

Fra opptak i Uranienborg kirke (Foto: Morten Lindberg)

Historisk sett er det mulig å trekke en del linjer tilbake til den berømte serien med innspillinger utgitt under merkenavnet Mercury Living Presence, som var blant hifi-fetisjistenes førstevalg på 50- og 60-tallet. I denne serien ble ideen om den utsøkte lytteopplevelse solgt inn som en sentral del av innspillingenes markedsappell. Noe av det samme blir gjort i 2Ls plater, som inneholder fyldige utlegninger om innspillingenes tekniske spissfindigheter og de akustiske kvalitetene til rommene som platene er spilt inn.

Det fyller meg med glede at det fortsatt gis ut slike CD-er, skriver Ballades anmelder (Foto: Morten Lindberg)

Selv om jeg ikke har et hjem som gir meg mulighet til å utforske all den auditive rikdom som ligger i en 2L-utgivelse (jeg har bare kunnet «teste» platen på et vanlig 5:1 hjemmekinoanlegg), gjør den ekstreme kjærligheten til detaljer, balanse og framføringens kvalitet disse albumene til helt spesielle lytteopplevelser – også for oss uten kringlydsanlegg i hundretusenkronersklassen. Som de fleste 2L-utgivelser bobler The Beauty That Still Remains av en helt egen glød og energi. Og det ligger en viss logikk bak dette. Om en stor del av gruppen man henvender seg til er de såkalt «audiofile», må jo kvaliteten på framføringen matche kvaliteten på lydgjengivelsen.

Det som er så spesielt – og kanskje paradoksalt – med 2Ls katalog er at det ikke handler om å utgi enda en ny versjon av 1812-ouverturen eller Beethovens femte for et teknofilt markedssegment som ikke egentlig bryr seg om musikk, men bare vil teste månedens kabler (og naboenes tålmodighet). Tvert imot gir de ut plater hvor det fremvises en genuin interesse for nye verk fra høyst levende komponister.

I skrivende stund inneholder 2L-katalogen 158 utgivelser – og svært mye av dette er musikk som ikke finnes innspilt noen andre steder. Jeg aner egentlig ikke hvordan det er mulig, sånn finansielt og organisatorisk, men det fyller meg med glede at det fortsatt gis ut slike CD-er som gjør at man kan ha en diskusjon om estetikk, kunst og mening, og ikke sportskommentarjournalistiske betraktninger rundt meritter i den klassiske musikkens verdenscup.

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.

Stillinger

Prosjekt-/medlemsansvarlig

Musikkforleggerne

Førsteamanuensis i musikkteori

Norges musikkhøgskole (NMH)

Førsteamanuensis II i obo og engelsk horn

Norges musikkhøgskole (NMH)

Førsteamanuensis II i eufonium

Norges musikkhøgskole (NMH)

Festivalprodusent

Oslo Jazzfestival

Produsent

Midtnorsk jazzsenter, Trondheim

Virksomhetsleder kultur

Eidsvoll kommune

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev