Internasjonale musikere fra Norge

Frode Larsen – programleder i NRKs Klassisk Vorspiel – retter stadig på meg: –Det heter ikke norske musikere, sier han om jeg trekker fram at en musiker med norsk pass har gjort det bra utenfor landets grenser. –Det heter internasjonale musikere fra Norge. I denne månedens Ballade klassisk tar vi Larsen på ordet. Vi trekker fram fire utgivelser der utøverne på en eller annen måte er internasjonale – óg fra Norge.

Lise Davidsen og Leif Ove Andsnes leverer et Grieg-album som står som en påle – både internasjonalt og nasjonalt. Cathrine Winnes feirer 100 år med stemmerett for kvinner i Sverige. I Parvat stiller Harpreet Bansal opp store spørsmål om kulturell identiet. Al Andaluz ser fra kalde Oslo mot det solrike Andalucía.

LISE DAVIDSEN og LEIF OVE ANDSNES: Edvard Grieg (Decca)

De står på de største scenene over hele den klassiske musikkverden, de pryder forsidene av de største magasinene, og mottar det som finnes av priser. Det er rett og slett en gave til oss musikkelskere når to så storslagne og komplette kunstnere som Lise Davidsen og Leif Ove Andsnes tar for seg Griegs hjertemelodier og tonesatte poesi.

Omdreiningspunktet på denne plata er Haugtussa – Griegs «take» på Garborgs diktsyklus om den tankefulle Veslemøy. Hun som finner kjærligheten og mister den igjen i et Jærlandskap så frodig at det er som det skulle malt av I.C. Dahl eller Hans Gude.

Det finnes et stort antall innspillinger av Haugtussa – med et utall stemmetyper og tilnærmingsmåter. Hun kan være en sky ungjente (Solveig Kringlebotn), en moden og trygg kvinne (Marianne Beate Kielland), eller en tysk turist med tilnærmet perfekt diksjon (Anne Sofie von Otter). Hos Lise & Leif er Haugtussa et drama av Wagnerske dimensjoner – og Veslemøy en valkyrje.

Davidsen har et uttrykk som er større i alle retninger enn andre sangere. Det er 2 knepp mykere, det er 2 knepp mer følsomt – og minst 10 knepp mer storslagent når hun klemmer på. Det er naturligvis ikke slik at alle liker denne syngemåten. Jeg gir meg imidlertid ende over, skrur volumet opp til maks, og virkelig fråtser i Davidsens gedigne stemmeprakt.

Og om Davidsen er den perfekt stekte biff, er Andsnes den mest utsøkte og raffinerte vinparing. Han spiller artikulert og nyansert, og alltid med enorme mengder verdighet og kunstnerisk overskudd.

Denne plata ble lansert for bare to uker siden, men den er allerede en klassiker – både i og utenfor landets grenser.
Hør spesielt: «Ved Gjætle-Bekken».

CATHRINE WINNES (dir.) og SWEDISH WIND ENSEMBLE: Breaking Waves (Nilento)

Cathrine Winnes er et av de mest spennende navn blant norske dirigenter for tiden. Ikke bare er hun en knalldyktig musiker, men hun har også lagt ned et stort arbeid i å løfte fram musikk som ufortjent har falt ut av konsertprogrammene.

Bakgrunnen for denne platen er at det i 2021 var 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Sverige. Winnes og de svenske Blåsarsymfonikerna – som Winnes er sjefsdirigent for – feirer jubileet med å presentere arrangementer av verk fra et knippe fremragende kvinnelige komponister. Albumet følger med andre ord opp tematikken som Winnes tok opp i den prisbelønnede TV-serien «She Composes Like a Man» som gikk på svensk TV i 2019 (sjekk ut programmet her).

Ikke alle stykkene fungerer like godt i denne besetningen. De er opprinnelig skrevet for piano eller symfoniorkester, og her og der har noe blitt borte på veien. I Clara Schumanns subtile Ballade synes jeg for eksempel av uttrykket blir for «hardt». Ethel Smyths naturstudie On the Cliffs of Cornwall på den andre siden, klarer seg helt fint uten strykere, og låter riktig så smellvakker i hendene til de glimrende svenske musikerne (unnskyld, Frode – de internasjonale musikerne fra Sverige).

Men det er helt klart Lili Boulangers mystiske klangverden som gjør seg aller best i denne orkesterdrakten. Jeg hører en helt annen Boulanger enn det jeg er vant med. Som regel behandles hun som en impresjonist – litt som en sen Debussy. Blåsearrangementene får imidlertid musikken hennes til å peke framover mot den mer analytiske og kantete neoklassisismen. De vektlegger med andre ord mer hvor banebrytende hun var. Komposisjonene hennes er også helt i en annen liga enn de andre på plata. Det slår meg igjen hvor annerledes 1900-tallets musikkhistorie kunne ha vært om dette geniet hadde fått lov til å bli mer enn 24 år gammel. Winnes gjør det i hvert fall tydelig med sine engasjerte og klare tolkninger at hun må regnes med blant de virkelig store komponistene.
Hør spesielt: Lili Boulangers D’un matin de printemps.

HARPREET BANSAL: Parvat (Lawo)

Komponist og fiolinist Harpreet Bansal ble født i Oslo, med indiske foreldre. Hun er opplært både i vestlig og nord-indisk kunstmusikk, og spiller gjerne aktivt på denne dobbeltheten. Parvat er sanskrit, og betyr ‘fjell’. Stykket er basert på rundt indiske ragaer, men «landskapet» Bansal står foran på omslaget, det er et fjell av moderne norsk arkitektur.

Stykket kombinerer melodi, rytme og formelle strukturer fra indisk kunstmusikk med klanger fra et vestlig symfoniorkester. Inne i det kulturelle flettverket finner vi også en harmonium-spiller fra Tsjekkia, en tablaspiller fra Nepal, to norske orkesterarrangører (Jon Øyvind Ness og Jan Martin Smørdal), og det hyperfleksible KORK som har bestilt stykket. (Red.anm.: Bestillingen av Parvat er tidligere blitt omtalt i Ballade her.)

Det er de indiske sidene ved Bansal som står klarest – men hva slags India er det egentlig snakk om? Uten at jeg er en ekspert på regionale variasjoner i indisk kunstmusikk – det kan godt være viktige poeng jeg har gått glipp av her – det jeg hører i Parvat er et India som ligger langt langt bort, på den andre siden av kloden. Den indiske opprinnelsen er farget av en lang rekke ankomster. Disse har smeltet sammen til noe nytt. Kall det gjerne en «tredjekultur»; en kultur som er litt av alt man har møtt og levd i, men som også er ingen av kulturene fullt og helt.

Parvat er en oppsiktsvekkende komposisjon. 50 minutter lang, over tre satser – alt bygget opp rundt Bansals rolige og klare fiolinstemme. Og jeg liker virkelig hvordan Bansal spiller musikken sin på en litt distansert og «fortellende» måte. Det er som hun observerer fra litt avstand de store spørsmålene som stykket reiser – som om de er noe hun holder i hendene og undersøker fra forskjellige vinkler.
Albumet Parvat har lansering 11. februar, men stykket kan ses framført live i Store Studio i NRKs nettspiller.

AL ANDALUZ: Al Andaluz Oslo (Grappa/Pro Musica)

I en av middelalderens få fredelige perioder – før muslimene og jødene ble kastet ut av den iberiske halvøya på 1400-tallet – levde arabiske, jødiske og kristne kulturer tett på hverandre i Andalucía i det sørlige Spania. Den spansk-arabiske musikken fra det som araberne kalte Al Andaluz var «hot stuff» i den europeiske hoffkulturen. Derfor sitter vi i dag på et relativt rikt kildemateriale til hvordan denne musikken hørtes ut. Flere hundre sanger ble nedskrevet på noter, og det finnes detaljerte tegninger av instrumenter som var vanlige på denne tiden.

Disse kildene har multimusikeren, forskeren og instrumentmakeren Sverre Jensen fordypet seg i. Jensen har i mange år vært en forkjemper for praksisbasert tilnærming til musikkhistorien, og han har bygget en imponerende mengde instrumenter basert på historiske og arkeologiske kilder. I disse dager gir han ut en bok om middelalderinstrumenter, og stykkene på Al Andaluz Oslo er spilt på flere av disse rekonstruksjonene.

Dette er imidlertid ikke en tørr akademisk avhandling på plate. Den er en levende og virtuos framføring, med én fot i kildene fra middelalderen og den andre plantet i hvordan denne musikken har levd videre i nord-afrikansk kultur fram til i dag.

Musikken er bygget opp rundt Jensens stødige luttspill. Soundet er åpent og luftig, med livfulle fløyter, trommer og strengeinstrumenter. Over det hele flyter folkesanger Liv Ullviks krystallklare stemme, der hver minste ornamentering og avvik fra den tempererte skalaen er nøye kontrollert. Det hele er gjort med tidligmusikkbevegelsens karakteristiske kombinasjon av respekt for detaljer med frisk energi.

Produksjonen er like krystallklar og transparent som Ullviks stemme. Beretningen om det solvarme Al Andaluz kommer til liv i det klare blå lyset en iskald januarmorgen i Oslo.
Hør spesielt: «Quen vai contre Santa Maria» fra Cantiga de Santa Maria.