DIVA: Mari Eriksmoen klukker og freser, og først og fremst en stor sanger. Ballade klassisk gir deg det heteste fra kunstmusikken. Dette er de norske utgivelsene innen klassisk, samtid og crossover som du ikke kan gå glipp av.   (Foto: Astrid Waller)

Eriksmoen med en av årets beste plater – hvisking, hvesing og brøling – og en oppsiktsvekkende debut

Ballade klassisk er her: Disse seks norske bør du få med deg.

Kalender

Fiolinist Sonoko Miriam Welde leverer en oppsiktsvekkende debut med Oslo-filharmonien. Frank Havrøy og Gunnar Flagstad framfører Schubert slik du aldri har hørt ham før. Bergen Filharmoniske Orkester og Mari Eriksmoen har gitt ut en fantastisk plate med sanger fra Benjamin Britten og Joseph Canteloube. Henning Sommero og Øyvind Gimse tolker Tor Jonsson, 70 år etter dikterens død. Euphonist Bente Illevold er først ute på en splitter ny label. Og Andreas Ihlebæk har skrevet en vakker liten hyllest til sørlandsperlen Skråvika.

SONOKO MIRIAM WELDE med OSLO-FILHARMONIEN (dirigent Tabita Berglund og Joshua Weilerstein): Bruch, Vaughan Williams, Barber (Lawo)

Sonoko Miriam Welde - Bruch / Vaughan Williams / Barber - Welde, Sonoko Miriam (violin) / Oslo Philharmonic Orchestra / Berglund, Tabita (conductor) / Weilerstein, Joshua (conductor)

En CD dumpet ned i postkassa mi, så oppsiktsvekkende bra at jeg bare måtte ha den med – selv om denne første utgaven av Ballade klassisk var ferdig skrevet og på vei ut på internett. Sonoko Miriam Welde er et av de virkelig store fiolintalentene i Norge, og nå debuterer hun på plate med selveste Oslo Filharmoniske Orkester. 

Det er et slags overgangsrite for fiolinsolister å spille inn en av «de fire store» tyske fiolinkonsertene i starten av karrieren (de fire er Beethoven, Mendelssohn, Bruch og Brahms). Welde har valgt seg Bruch, og hun får så til de grader vist fram at en stjerne er født.

Det er virtuost så det holder. Men Welde har også lagt seg på en tolkning som vektlegger det lyriske og poetiske, som viser at vi har med en stor kunstner å gjøre, og ikke bare en dyktig tekniker.

Dirigent Tabita Berglund henter i tillegg ut hele det episke potensialet som ligger i Oslo-filharmonien. Sammen får de fram en fylde og dybde i Bruchs konsert som jeg sjelden har hørt tidligere. Nå liker jeg virkelig denne litt slitne konserten igjen. 

Det er også verdt å merke seg at dette er Berglunds platedebut som dirigent. Jeg kan ta feil, men dette er så vidt jeg vet den første gang en norsk kvinne dirigerer et av våre store orkestre på plate. Et historisk øyeblikk, altså. Og det var jammenmeg på tide!

I tillegg til Bruch får vi nydelige tolkninger av Vaughan-Williams nydelige The Lark Ascending og Samuel Barbers fiolinkonsert (sistnevnte forøvrig dirigert av Joshua Weilerstein). 

Det er vanskelig å tenke seg en mer solid platedebut – både for Welde og Berglund. Hør spesielt: Vaughan Williams The Lark Ascending.

 

FRANKÅGUNNAR: Franz Schubert – Schwanengesang (Simax Classics)

Frankågunnar / Schubert Schwanengesang

Barytonen Frank Havrøy og pianisten Gunnar Flagstad er gjennomgangsfigurer i det norske klassiske musikklandskapet. Havrøy er kjent fra blant annet Nordic Voices og som operasanger. Flagstad er en av våre mest aktive akkompagører, og har vel spilt med det som kan krype og gå av norske musikere. 

I det milt sagt eiendommelige lied-prosjekt Frankågunnar tar de for seg Franz Schuberts liedsyklus Schwanengesang. Og her snakker vi virkelig friske tolkninger. Det brøles, hviskes, ropes, hveses og deklameres, mens sjelen vrenges. Det er som om Havrøy og Flagstad har lurt Schubert meg seg ned i en østerrisk ølbule. Det er blitt langt etter stengetid, men de sitter der enda og skråler av full hals. 

Det jeg virkelig liker med denne utgivelsen er at det er som om Havrøy og Flagstad har tatt Schubert på det ytterste alvor. Men i stedet for å holde seg til notene har de forsøkt å fange en eller annens slags indre essens ved hver sang. De presser ikke grensene. De utforsker heller hva som finnes i kjernen av sangene. De spør seg: hva handler de egentlig om?

Puristene blant oss vil kanskje krympe seg, men jeg mener man skal holde fanen høyt for slike radikale tolkninger. Ønsker man seg en levende musikktradisjon må det være rom for slikt. Hør spesielt: «In der ferne». 

 

MARI ERIKSMOEN med BERGEN FILHARMONISKE ORKESTER (dirigent Edward Gardner): Britten and Canteloube: Songs (Chandos)  

Benjamin Britten skrev Quatre chansons françaises mens han fortsatt var i tenårene, og tydeligvis forgudet Frankrike og Debussys harperike impresjonisme. Men stykket bærer også med seg et slags britisk mørke. Det er litt som Debussy har vært på besøk i det tåkefulle England.

Dernest kommer en syklus med folketoneinspirerte sanger fra Joseph Canteloubes hjemtrakter i Auvergne i Midt-Frankrike. Det blir tidvis kanskje litt vel mye føggel og tralling i Chants d’Auvergne, men Mari Eriksmoen takler dette snodige partituret på en eksemplarisk måte.

Den siste syklusen på plata er også fransk i vendingene: Brittens sangsyklus Les illuminations skrevet over Arthur Rimbauds symbolistiske dikt – et av den britiske komponistens virkelig store mesterverk. 

Mari Eriksmoen låter slik en skikkelig diva skal låte i disse stykkene. Hun har den lyshet og letthet som denne musikken krever, samtidig som hun har en fyldig klang. Men først og fremst er hun en stor sanger – med en eksepsjonell personlighet som hun får vist fram i sin fulle bredde. Eriksmoen gutser på med drama og teater. Hun freser som en katt og klukker som en høne – alt etter behov. 

Både Britten og Canteloubes stykker har en helt eksepsjonell harmonisering og orkestrering, og Edward Gardner henter fra Bergen-filharmonien fram en frankofil luftighet, sensualitet og eleganse som er både raffinert og utsøkt.

Resultatet er helt villt bra. Dette er rett og slett en av 2021s aller beste plater! Hør spesielt: «Villles» og «Antique» fra Benjamin Brittens Les illuminations. 

 

HENNING SOMMERO og ØYVIND GIMSE: Å Dikte (Øra Fonogram)

Henning Sommero / Øyvind Gimse: Å dikteHenning Sommero og Øyvind Gimse presenterer på denne korte CD-en ti sanger til tekster av Tor Jonsson. Utgivelsen er i følge presseskrivet en «minne-CD» som er sluppet i forbindelse med at det i år er 70 år siden Jonsson tok livet sitt. 

Sommero har jobbet med Jonssons tekster siden 1970-tallet, men dette er første gang sangene er samlet på samme utgivelse. Det er også skrevet flere nye sanger spesielt til dette prosjektet.

Å dikte er en «live-aktig» innspilling som klinger nært og spontant. Henning Sommero synger sårt og nært med sin rustne stremme – i nydelig samspill med Øyvind Gimse på cello. Tankene går hos meg tidvis til Stein Torleif Bjella, som opererer i det samme estetiske landskap med sine inderlige og «vonde visu».

Det beste med dette prosjektet er at Sommeros sterke og gode melodier virkelig løfter fram Jonssons tekster, og får meg til å se dem på en helt ny måte. Etter å ha hørt plata måtte jeg til bokhylla og finne fram det jeg har av Jonssons dikt. Jeg hadde ikke tenkt på det før, men de gjør seg virkelig godt som sanger. 

Plata ble lansert 19. november på et møte i Jonsson-laget i Lom. 28. november er det lanseringsfest i Oslo. Hør spesielt: «Norsk kjærleikssong».

 

Les også: Framoverlente tolkninger

BENTE ILLEVOLD: Alene (AT-Recordings Authentic Sound)

Bente Illevold: AleneEn hel innspilling kun med solo euphonium! Denne plata har nok et ganske smalt nedslagsfelt, men Bente Illevolds Alene har noe tidløst og meditativt ved seg som gjør den til en spennende utgivelse. 

Tittelen Alene spiller på ensomheten og tomheten under koronaen. Albumet inneholder transkripsjoner av kjente og ukjente verk, fra Bach, via Telemann til Paganini. Disse settes opp mot helt nye verk fra Keith Elliot Robson, Andrea Hobson, den allestedsnærværende Marcus Paus – og Illevold selv. Alle de nye verkene er skrevet spesielt for Illevold, som står fram som en eksepsjonell virtuos på instrumentet.

Alene er første utgivelsen på selskapet AT-Recordings Authentic Sound. Bak det lange navnet skjuler det seg idé om å dyrke naturlige klangrom. Instrumentet er tatt opp i ulike klangomgivelser, uten manipulering i etterkant. Barokkstykkene er tatt opp i et stort klangrom, mens for eksempel den halsbrekkende Caprice nr. 24 er tatt opp i et rom som er lite og tørre – antagelig for å gi bedre definisjon til de raske løpene. 

Ikke alt imponerer like mye, men spesielt Bach-stykkene og Paus sin Notturno gjør at albumet er verdt å lytte til. Hør spesielt: Marcus Paus’ Notturno (Lockdown Lullaby).



Hele albumet er tilgjengelig fra AT-Recordings hjemmeside.

 

ANDREAS IHLEBÆK: Skraavika (NXN Records)

Andreas Ihlebæk: SkraavikaTil sist vil jeg trekke fram en nydelig liten singel fra pianisten Andreas Ihlebæk. Stykket er en hyllest til Skråvika, en perle ved kysten utenfor Stavern.

Og stykket er like vakkert som Skråvika på en varm sommerdag – i en hengekøye ikke langt fra sjøen, med en kald øl i umiddelbar nærhet. Jeg vet hva jeg snakker om. 

Dette er musikk fra grenselandet mellom den klassiske komponerte musikken og den mer intuitive populærmusikken. I den tysktalende verden kalles denne musikkformen gjerne for «Neoklassik». Hva sjangeren skal hete på norsk har vi nok ikke blitt helt enige om enda. Uansett hva slags merkelapp som brukes – dette er direkte og tilgjengelig musikk som rører ved hjerterota.

Og med Skraavika på øret går jeg inn i novembernatten, og takker alle for oppmerksomheten i denne første utgaven av Ballade klassisk. Tilbake om en måned!

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this