Mathias Halvorsen: Piano, Peaches og pandemi

Red. mrk.: Intervjuet med pianist Mathias Halvorsen ble gjort i november – før Omikron-varianten av koronaviruset var kjent, og det var andre muligheter for reising og gjennomføring av planlagte prosjekter.

Halvorsen tror ikke det er så mange som kjenner til han i Norge.
– Prosjektene jeg har gjort har som regel vært i Tyskland eller Nederland, så det har aldri vært noen kontekst for å snakke om dem i Norge, forteller pianisten, som bor i Reykjavik.

Vi møtes i konserthuset Harpa. Halvorsen har spilt her en rekke ganger, og det føles naturlig å møtes innenfor Olafur Eliassons fascinerende glasspaneler når man skal snakke med en klassisk musiker. Kaffen bestiller han på klingende islandsk.

– Neida, jeg snakker det ikke flytende, ler han.

– Det er egentlig en koronagreie, jeg har plukket opp litt under pandemien. Før var jeg ute og reiste så mye, så selv om jeg har bodd her i 6-7 år har det vært lite kontakt med Island utover kona og familien. Men pandemien endret på det. Tidligere måtte jeg takke nei til nesten all jobb her fordi jeg ikke var tilgjengelig, forteller Halvorsen, som i høst både har gjort kurs og spillejobber i Reykjavik.

Halvorsen har jobbet mest i Tyskland etter studiene i Leipzig. Under pandemien ble det derimot mindre reising og mer jobb på Island. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)

Han begynte å spille piano i 7-årsalderen, gikk på musikklinja i Haugesund og Barratt Due i Oslo før han dro utenlands. Som for Edvard Grieg og Johan Halvorsen var Leipzig målet, og nettverket han opparbeidet seg gjennom studietiden ble en uvurderlig plattform for hans videre karriere.

Kurs i anti-jante
– Islendingene er veldig kule, det er et lite musikkmiljø hvor man er opptatt av å ta vare på hverandre. Jeg opplever dem også som veldig modige, og de kaster seg ut i prosjekter uten frykt og er heller ikke redd for å eksponerer seg selv. Det finnes absolutt ingen jantelov her.

Halvorsen hadde allerede et kurs i anti-jante fra Berlin med i kofferten til Island. Et spesielt samarbeid skulle stake en ny kurs i pianistens karriere.

«Hi it’s Peaches!», sto det i en epost som tikket inn under studietiden i Leipzig for snart ti år siden.

Hun var på utkikk etter en pianist og hadde fått nyss om nordmannen via en kontakt som hadde jobbet med Halvorsen.

– Det var utrolig gøy. Jeg hadde sett henne opptre i en operaforestilling, men kjente henne ikke som Peaches-Peaches, ler Halvorsen.

Den kanadiske electropunkeren, som egentlig heter Merrill Nisker, har bodd en årrekke i Berlin og er mest kjent for sine elleville show. Og ikke minst hitten «Fuck The Pain Away», som blant annet har blitt viral  i høst på grunn av den nye sesongen av Sex Education. Men Peaches har også bevist at hun er en allsidig kunstner som behersker et vell av sjangre, fra techno til opera og musikal.

På den tiden skulle hun turnere med sin egen versjon av Andrew Lloyd Webbers rockeopera «Jesus Christ Superstar». Som et one-woman-show, hvor hun fremfører alle rollene selv, flankert av en pianist.

Etter en hektisk høst hvor alle corona-utsatte forestillinger skulle spilles mer eller mindre samtidig kan Halvorsen endelig ta en pust i bakken hjemme i Reykjavik. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)

– Jeg spiller nesten utelukkende klassisk i dag, men på ungdomsskolen prøvde jeg meg på flere ulike sjangere, blant annet musikalteater. Med den bakgrunnen følte jeg at jeg kunne hoppe på Peaches prosjekt, forteller Halvorsen.

Det å være utsatt for en sjanger som ikke har noe fokus på det å prestere i klassisk sammenheng, hvor ting handler om uttrykk (…), det var nesten litt sjokkerende sterkt for meg.

Etter at hun tok kontakt dro han på sitt første Peaches-show.

– Jeg har aldri sett noen med så høyt energinivå på scenen. Det var en stor kontrast til den klassiske verdenen jeg kommer fra, hvor vi ofte sitter og oppleves som innadvendte. Spesielt som pianist, hvor man jobber sidelengs. Det å være utsatt for en sjanger som ikke har noe fokus på det å prestere i klassisk sammenheng, hvor ting handler om uttrykk, hvor utrykket blir det alt hviler på, det var nesten litt sjokkerende sterkt for meg.

– Måten hun står på scenen og identifiserer seg med det hun gjør er noe som ble en liten personlighetskrise for meg. Som klassisk musiker har jeg vært veldig vant til å gå på scenen og gjøre noen andre sitt stykke, du kan påvirke detaljer som timing og klangbehandling, men det er en mye større avstand mellom din identitet og det du presenterer, enn det du har i et tilfelle som Peaches.

Halvorsen har klart seg greit økonomisk under pandemien, men syns det gikk hardest utover psyken. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)

Mer personlighet i prosjektene
Noen år senere fikk Halvorsen mulighet til å kombinere sin egen personlighet i klassiske settinger. I #BeBeethoven, programmet som skulle markere Beethovens 250-årsjubileum, fikk han et treårig stipend av Kulturstiftung des Bundes. Her ble komponister, utøvere, regissører med flere oppfordret til å tolke gamle komposisjoner , ikke bare av Beethoven, men i Beethovens ånd, på helt nye måter. For Halvorsen resulterte det blant annet i plateutgivelsene On Goldberg, The Well Prepared Piano vol. 1 og On Palestrina. Samt flere konsertproduksjoner av samme prosjekter, i tillegg til operaprosjektene La Boheme og Tosca.

Vi spiller alltid på store steder, og vi spiller høyt. Det er veldig gøy å få lov til å ha det skikkelig gøy.

– Det handlet mye om å utvikle et personlig prosjekt, noe som er mye mer meg. Det gjorde også at jeg følte at jeg risikerte mye mer når jeg gikk på scenen.

– Hadde du vært en annen kunstner i dag hvis du ikke hadde jobbet med Peaches?

– Det tror jeg nok. Jeg ville ha valgt andre retninger. Og det er ikke sikkert jeg hadde hatt det samme behovet for å markere meg, eller hatt den mangelen på respekt til den klassiske sjangeren, og måten vi forholder oss til våre komponister, verk og konsertritualer, om jeg ikke hadde jobbet med henne.  Prosjektet kom på et bra tidspunkt, og det føltes ikke som noe brudd i forhold til min identitet. Det er et kjempegøy prosjekt å gjøre fordi det bare er Peaches og meg. Vi spiller alltid på store steder, og vi spiller høyt. Det er veldig gøy å få lov til å ha det skikkelig gøy. Som klassisk musiker forventes det ikke at du har lov til å ha det så gøy, ler Halvorsen.

Peaches i sitt rette element under en vanlig Peaches-konsert i Royal Festival Hall i London. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)

Han har spilt forestillingen over hele verden, fra London til Tasmania. Og til og med her i Harpa i Reykjavik. Flere forestillinger er planlagt, forteller Halvorsen.

Strenge systemer
Akkurat nå har han avsluttet en hektisk høst, hvor alt som var korona-utsatt skulle tas igjen på noen få uker. Og snart kommer en ny plate som springer ut av Kulturstiftung des Bundes-stipendet. Her jobber Halvorsen, Jan Martin Gismervik og Inga Margrete Aas med strenge systemer som skal utforske kjente komposisjoner på nye måter.

– Det handler om ulike måter å lese notene på. Et veldig enkelt system kan for eksempel være, om vi tar Bach, hvordan høres det ut om vi tar ut alle toner bortsett fra D, forteller han, og demonstrerer med å lage lyder som høres ut som morsekode.

– Hvordan blir det om man tar alle toner på tredje og fjerde slag og plasserer de på sjuende-sekstende del i hver takt?

Resultatet av denne «dekodingen» kan man høre på platene On Goldberg med Gismervik og den kommende On Palestrina, med Gismervik og Aas. Planen er å fremføre dem live i Norge i februar.

Fornøyd med pandemistøtte
For Halvorsen har det denne høsten vært full rulle igjen etter et stille pandemiår.

Ifølge pianisten er det generelt mindre kulturpenger fra det offentlige på Island sammenlignet med Norge. Pandemien har vært vanskelig for alle, men Halvorsen føler seg likevel godt tatt vare på av det islandske systemet.

– Finansielt føler jeg at støtten har vært helt fin. Musikere har søkt dagpenger som «arbeidsløs kunstner» via Islands svar på Nav. Og nesten alle jobbene jeg hadde planlagt har blitt utsatt, ikke kansellert.

Men han har hørt fra venner som har slitt i både Norge og Tyskland. Han har inntrykk av at Tyskland var raskere på ballen enn Norge, som betalte ut støtte til frilansere bare noen uker etter at pandemien var et faktum.

Halvorsen forholder seg først og fremt til norske og tyske ordninger.

– I Norge har jeg vært involvert i prosjekter som knytter seg opp mot Kulturrådet. Men det er andre som tar seg av søknadene, siden jeg ikke er bosatt der. Men PODIUMfestivalen får støtte av Kulturrådet og fylkeskommunen, forteller han. (Red. mrk.: PODIUMfestivalen er en årlig kammermusikkfestival i Haugesund, og Halvorsen er kunstnerisk leder sammen med Nikolai Matthews.)

Jeg fikk angst og panikkanfall

Ekko av angst
Selv om det finansielt har gått greit å komme seg gjennom pandemien har den satt en støkk i psyken.
– Det er utrolig tungt å gå igjennom bølger med avlysninger, og det er veldig tungt når man skal ta alt igjen. På den første turen jeg gjorde i høst var jeg ikke lenger vant til adrenalinet. Det var flere store prosjekter som overlappet hverandre, og den første uka gikk det flere netter før jeg fikk sove. Jeg fikk angst og panikkanfall, forteller Halvorsen.

– Jeg var ikke nervøs på grunn av selve jobben. Jeg kunne gjennomføre konserter og plateopptak uten problemer, men det ble fulgt av et ekko av angst.

– Det høres ikke sunt ut…

– Nei, det skremte meg veldig. Jeg begynte å stille meg spørsmål om dette var noe jeg har lyst å gå tilbake til. Det var vanskelig å skulle gå inn i noen måneder som er helt overplanlagt etter ett år hvor det ikke har blitt noe av noen ting.

Fra Mathias Halvorsens første forestilling med «Peaches Christ Superstar» i Queen Elizabeth Hall i 2013. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)

Som resten av bransjen opplevde Halvorsen at så og si all jobb ble utsatt på ubestemt tid. Hva bruker man tiden på når man kanskje skal jobbe snart? Eller ikke?

– Jeg var veldig irritert på de som har vært sykt produktive. For det var ikke jeg. Man tenker at man kan lære seg masse stykker, og øve til planlagte konserter. Det kan man holde på med i noen uker, men etter hvert blir man litt lei, spesielt når konsertene ikke blir noe av likevel. Jeg renoverte leiligheten. La nytt gulv og malte vegger istedenfor.

Selv har jeg ingen glede av å se på strømmede konserter, så jeg syns det er vanskelig å argumentere for hvorfor andre skal se på min konsert på nett.

– Tenker du at du vil jobbe annerledes fremover?

– Ja, men det handler mer om klimaet enn pandemi. Når man bor på Island er man avhengig av å fly, så man føler et press på at man må utnytte turene maksimalt og planlegger så mange ting at de havner oppå hverandre. Slik situasjonen også har blitt når man skal ta igjen alle de flyttede arrangementene i høst. Men kanskje man heller skal bruke mer tid på at hver produksjon er godt nok finansiert, og heller gjøre færre men bedre produserte prosjekter?

– Det kan kanskje være bra både for miljøet og helsa?

– Ja. Jeg tror også det blir bedre kunst av det.

I februar og mars kommer Halvorsen til Norge for å gjøre konserter med blant andre Jan Martin Gismervik, Inga Margrete Aas, Ensemble Allegria og KORK. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)

Publikumet tilbake på plass
– Er det ting som ikke blir som før pandemien?

– For meg er ting mer eller mindre tilbake til slik de var. Men et spørsmål som ofte kommer opp i forbindelse med søknadsskriving er strømming. Selv har jeg ingen glede av å se på strømmede konserter, så jeg syns det er vanskelig å argumentere for hvorfor andre skal se på min konsert på nett.

Halvorsen opplever at publikum stort sett uttrykker at de er glade for at det er mulig å gå på konsert igjen, Men han har ikke merket noen store endringer i billettsalg.

– Da vi holdt PODIUMfestivalen i september var ting som forventet. Det var en stor økning fra  2020, men tilbake på 2018-nivå. 2019 var bedre. Men jeg opplever ikke at folk holder seg unna, folk er ganske slitne av å tenke pandemi og ønsker å gå på konserter og prøve å glemme pandemien litt.

På nyåret kommer Halvorsen etter planen flere ganger til Norge. I tillegg til de allerede nevnte konsertene med Jan Martin Gismervik og Inga Margrete Aas skal han også fremføre et nyskrevet bestillingsverk av Håkon Thelin med Ensemble Allegria. Stykket, «Malted Earth», er en trippelkonsert for fiolin (Magnus Boye Hansen), kontrabass (Nikolai Matthews), piano og strykeorkester.

I mars gjør han et prosjekt med KORK og dirigent Otto Tausk.

– Det er en klaverkonsert for venstrehånd og orkester av Maurice Ravel og Erich Wolfgang Korngold. Musikken er skrevet for en pianist som mistet høyrehånd i 1. verdenskrig, av en komponist som deltok i samme krig men på motsatt side. Så mildt sagt intense saker, avslutter Halvorsen.