Ulver: Underverdenens mellommenn

Med bilder og stemninger maler bandet en underverden av spill, lidelse og mørke skjebner som de inviterer deg inn i med en tilsvarende musikalsk motpart, med popens lette og tilgjengelige lyd.

Selv om tekstuniverset kanskje kunne tilsi det, ønsker de verken å være provokative eller spille djevelens advokat. Tvert om er Ulver mellommenn som tillater deg å fly på Merkurs vinger til du slippes av i en nøye utformet underverden hvor du kan se inn i ditt eget mørke. Likt platene som spilles om og om igjen i nest siste låt («Nostalgia»), gjentar historien seg med seierherren som står igjen i historiebøkene uten stemmene til ofrene.

Foruten om at de med albumet Flowers of Evil skildrer menneskets iboende ondskap og fantastiske evne til destruksjon, ønsker bandet fra et rent opplysningsperspektiv å peke på historiens mange blindsoner.

Jeg tok en prat med Kristoffer Rygg, Jørn H. Sværen og Ole Alexander (Sander) Halstensgård om albumet deres som kom ut i august. I denne samtalen snakker vi om den sterke kvinnesymbolikken, bruken av film noir-motiver og spillbegreper, det kontrastfylte forholdet mellom lyd og bilde og fremtiden til Ulver som en musikkgruppe.

Platecoveret til Ulvers «Flowers of Evil», som ble gitt ut i august 2020. Bildet er et still fra danske Carl Th. Dreyers ikoniske film «Jeanne d’Arc» fra 1928. (Foto: Carl Th. Dreyer)

Mytologiens kvinner rommer både skjønnhet og smerte
Albumets relativt avkledde lydbilde får meg til å hekte meg på vokalene og gå bak ordene. Ikke ukjent for Ulver-tilhengeren, og som på forrige plate (The Assassination of Julius Caesar), kan man her finne et slags plutarkisk* og bibelsk kunnskapsregister bestående av referansetunge og effektive bilder. Særlig var det kvinnesymbolikken som slo meg som mest fremtredende, og som ble utgangspunktet for mitt intervju med dem.

Kvinnen finnes på albumcoveret til Flowers of Evil som en skamklipt Jeanne d’Arc, i «Russian Doll» som babusjkadukken, i «Little Boy» som en Salome-figur og i «A Thousand Cuts» som den musikalske parallellen til albumcoverets billedmotiv. Den dikotomiske portretteringen av kvinnen som farlig forførerske og som idealisert jomfrutype er en gjenganger i litteraturen og musikken, og fungerer i vår tid ofte ikke mer enn som en klisjé, et effektivt bilde på noe større enn seg selv.

Musikkvideoen til «Russian Doll», som ble sluppet på Valentinerdagen, 14. februar, 2020:

Jeg spør om kvinner har en spesiell plass i Ulver-universet, ikke nødvendigvis som et kjønnet vesen, men som en bærer av eller representant for forgjengeren til ondskap, nemlig fristelsen. På mange måter kan hun virke å være tett knyttet opp mot det ellers tydelige blomstermotivet i albumet, ondskapens blomster.

Jørn H. Sværen: – Det handler om figurer eller bilder som er potente på en eller annen måte. Og de er ofte sammensatte, dikotomiske – de rommer både skjønnhet og smerte. Sånn som bildet på coveret, det er både vondt og vakkert. Vi er interessert i store, åpne bilder, det handler ikke om menn eller kvinner. Historien er en skraphaug, men også en skattkiste, med mange bortgjemte og interessante ting. Hos de kvinnelige helgenene, for eksempel, er det mye å hente. Tekstene deres forteller om et mye mer inderlig og personlig forhold til gud enn det du finner hos de mannlige mystikerne.

– Det handler om figurer eller bilder som er potente på en eller annen måte. Og de er ofte sammensatte, dikotomiske – de rommer både skjønnhet og smerte. Sånn som bildet på coveret, det er både vondt og vakkert. Vi er interessert i store, åpne bilder, det handler ikke om menn eller kvinner. Historien er en skraphaug, men også en skattkiste, sier Jørn H. Sværen i Ulver. (Foto: Brian Cliff Olguin)

Gambling, film noir og den bunnløse ondskapen
Begjærsobjektet som er i sentrum for låten «Russian Doll» har tidligere blitt omtalt som et offer for menneskehandel eller en mørk kjærlighet. Tittelen henspiller på den russiske babusjkadukken, som har et nærmest endeløst sett med dukker plassert inni seg selv. «Little red rose», som den kvinnelige tredjepersonen blir omtalt som, får jeg vite er et bilde på Rødhette.

Kristoffer Rygg: – Rødhette og ulven er en del av ulvemytologien, og rosen er en blomst, selvsagt, som peker på albumtittelen. Der er det også et lag. Historier inni historier. Det er også et noir gambling-språk som blir brukt mot slutten av låta, som vel ingen har påpekt så langt. Vi bruker noen spillbegreper for å sette denne film noir-stemningen. «A dead man’s hand» er et pokerbegrep. «Two of hearts» er et kort, og også viktig i tarotkortstokken. Mange har lurt på om det er to personer, og det kan det jo være, men for oss er det først og fremst et spillbegrep. Kortspill er en klisjé fra underverdenen, ikke sant – nattklubb, skumle karer med sigarer i mørke, røykfylte rom. Bildene kom derfra.

Utover de etablerte bildene som aktiverer noen kjente narrativ (Rødhette er et offer for forfølgelse, og kommer nær døden som følge av ulvens forkledning og listighet), evner den større tekstuelle konteksten å løfte meningsinnholdet opp fra de veldig konkrete, gjerne politisk eller religiøst ladede bildene, slik at bildene benyttes som metodiske grep.

Lagene med bilder og assosiasjoner blir en slags komposisjonsteknikk for å formidle ikke ondskapens karakter men dens intensitet, eller kanskje snarere dens innviklethet. Begynner du å nøste i trådene i den assosiasjonsrekken bandet setter i gang med symbolbruken sin, vil du kanskje oppdage at du ikke blir helt ferdig. Ikke bare finnes det ondskap, men Ulver vil sette fingeren på at ondskapen inngår i et komplekst, endeløst narrativ, og at den er like potent som bildene som blir brukt til å fargelegge den og formidle dens tektoniske kraft til ødeleggelse – av mennesker og planeten. Spillet er i sentrum, hvilket ofte involverer to parter, hvor begge kan tape.

Kristoffer Rygg: – «Russian Doll» er også et uttrykk, et annet navn på den dukka som har mange lag. Og så tenker man jo fort menneskehandel og den slags, som du er inne på. Det er en tittel som rommer flere ting.

Jørn H. Sværen: – Folk vil jo gjerne plassere ting i båser, men det er ikke så enkelt. Vår tid er preget av en voldsom polarisering, og seksualisering for den saks skyld. Vi trykker på noen ømme punkter, og håper at folk kan klare å ha to tanker i hodet samtidig. Vi driver ikke med politikk. Vi lager ikke «shock rock».

Byr inn til det uhyggelige med popen
Albumet utforsker menneskets mørke uten å være provoserende eller gi følelsen av det, og er snarere fengslende i prosessen. Lydbildet er ofte lett og dansbart der musikken berører en tung tematikk rent lyrisk. For eksempel har «Machine Guns and Peacock Feathers» en rik krigssymbolikk, som kanskje kunne tematisere masseødeleggelse. Samtidig er det utvilsomt den mest dansbare låten på albumet, og som gjør at man får lyst til å feire undergangen. Jeg spør dem om det kontrastfylte forholdet mellom lyd og innhold er motivert.

Kristoffer Rygg (Foto: Tomáš Vlk)

Jørn H. Sværen: – Popen er jo gjerne et sted hvor man synger om kjærlighet, med en masse klisjeer, og musikken innbyr til dansing, eskapisme. Vi ville lage popmusikk, samtidig som tekstuniverset vårt er det samme. Det kan jo forstyrre den symbolske ordenen som finnes i formen, og det er en god ting.

Kristoffer Rygg: – Det er en kommunikativ, innbydende musikkform, hvor mange ikke nødvendigvis forholder seg stort til tekstene. Men her er det en kontrast mellom det behagelige og det uhyggelige, du kan digge en låt som ikke nødvendigvis snakker om diggbare ting.

Jørn H. Sværen: Ja, ta refrenget i «Machine Guns and Peacock Feathers», med sverd og maskingevær og psykiske lidelser, det er ikke akkurat streit pop.

Jeg legger til at lydbildet kan dra lytteren inn, for så at denne kommer tettere på det som blir sagt og innser at hen er dratt inn i en underverden. Kanskje fungerer en slik dragning på tilsvarende måte som veien inn i ondskap. Synergien mellom tekst og lyd kan fungere som en slags meta-kommentar på at ondskapsfulle handlinger er noe man blir forført inn i – noe man gjerne ikke er klar over i handlingens øyeblikk, men i ettertid.

Ole Alexander (Sander) Halstensgård: – Jeg leste en interessant kommentar om det for litt siden, og det handler om både Caesar-plata og det nye albumet: Du står og danser, og plutselig hører du om kristne som henger på kors og blir brukt som fakler i Roma for to tusen år siden. I «Apocalypse 1993» handler det om David Koresh som brant i hjel med sine tilhengere live på amerikansk tv. Folk får kanskje også teksten bedre med seg, den synker inn og treffer hardere, fordi det er en kontrast der, mellom musikk og tekst. Det har en umiddelbar effekt, og kanskje enda mer enn hvis musikken hadde vært «doomy» og mørk.

En siste dans med Ulver?
I intervjuet deres med Klassekampen tidligere i høst hadde jeg lest et sitat på forsiden som sa: «Fremtiden er usikker for alle – og kanskje er ikke musikk engang så viktig i den store sammenhengen.» Som Siri Narverud Moen i Ballade også presiserte i sin anmeldelse av Flowers of Evil, omtaler bandet seg selv i fortid («Ulver var …») i den avsluttende notisen på platecoveret. Jeg spør om dette er Ulvers siste album, en tolkning introduksjonslåtens tittel, «One Last Dance», også kan synes å tale i favør for.

Kristoffer Rygg: Å omtale oss selv i fortid har vi gjort lenge. Vi sier at denne gangen var Ulver disse folka, fordi konstellasjonen av medlemmer alltid har endret seg. Det er en formulering som har stått på plater i ti år.

Ole Alexander (Sander) Halstensgård: Folk har nok lagt merke til det nå fordi de har lett etter ting som henger sammen med det som synges i åpningslåta – at det er slutt, at dette er den siste dansen.

Om dette er deres siste album kan de imidlertid ikke fastslå helt sikkert.

Kristoffer Rygg: Det skal jo sies at «One Last Dance» er skrevet litt med det i bakhodet. Men de tekstlinjene kan jo bety flere ting, ikke sant. Som at ting forandrer seg, for eksempel. Kanskje er dette den siste runden i dette formatet. Vi får se.

Lytter du til tekstene og kan dra ut visse tolkninger – mørk kjærlighet, menneskehandel, voldtekt, en krigspåført PTSD eller nevrose, en kultleders blinde følgerskare, endetid – er det vel og bra. Går du for nært inn på detaljene, derimot, risikerer du å forville deg inn i et øde landskap. Du kan gå glipp av å være vitne til et impresjonistisk verk som forsøker å være betraktende og prøvende mer enn å være prekende.

Ulver på Skur 13 under Red Bull Music Festival 2018 (Foto: Aslaug Olette Klausen)

Assosiasjonsmosaikken er til for at du kan hekte deg på og være deltaker mer enn å være mottaker. Det innfløkte tekstuniverset er et spill med språket: De ofte veldig konkrete og ladede bildene stilles til side for funksjonen de i sum danner. En assosiasjon vil kunne åpenbares etter en annen, og slik viker Ulver unna å postulere hva som karakteriserer ondskap for heller å gi en pekepinn og å si at den er evigvarende og kompleks.

Noe som kan slås fast er at jeg får bli med inn i en verden som henger et sted mellom jorda og en ventet fortapelse; i et gap av en forførende og samtidig foruroligende nonchalanse. Prospektet av en undergang blir vakkert levert slik at mellommennene effektivt kan ta deg med inn til sin underverden – med din hånd i deres.

* Plutarkisk er et begrep som henspiller på det å bruke gresk og romersk kildemateriell i kunstnerisk virksomhet, utledet fra det engelske «plutarchan»

På selveste allehelgensaften, lørdag 31. oktober, spiller Ulver filmkonsert på Frogner kino i Oslo til skrekk-klassikeren Halloween av John Carpenter. Ulver tolker John Carpenters musikk fra filmen og fremfører et nytt live score på scenen samtidig med filmvisningen. Les mer på Frogner kinos hjemmesider.