Ulver og droner mot publikumspjatt

Synthens pågående, gjennomgående puls støter mot kroppen, tilsynelatende av en helt annen, truende verden enn EDM-sjangerens lefling med liknende basslinjer. På det glisne skurgulvet er det én ensom sjel som danser.

Det er lørdag kveld. Leskedrikkprodusenten Red Bull har for første gang tatt sitt festivalkonsept til Norge og Oslo. Red Bull Music Festival satser på lokale talenter, og ofte artister og band som befinner seg utenfor popens hovedstrømmer.

Så mens øvrige scener samme kveld byr på så vel reaggaton, dancehall, som impro-maraton har jeg tatt turen til Skur 13 ved Tjuvholmen. I det store rommet er det duket for konsertserien Drone Activity; i forhåndsomtalen presentert som «krysningen mellom støy, drone, metal og elektronisk eksperimentell musikk.»

De siste månedene har en rekke medier tatt for seg en helt annen type støy. Den som kommer fra nedenfor scenen. Sjelden har jeg opplevd det som så lite av et problem som denne kvelden. Det var nemlig ikke annen ørenslyd enn musikk å høre, av flere grunner.

Jeg kommer inn like etter at den danske duoen Damien Dubrovnik har startet sine synth-angrep på ørene. Vokalens elektronisk fordreide skrik topper og utvider de industrielle, brutte, og forkrøplede harmoniene; skrudd til volum som trenger gjennom en hver hørselsbeskyttelse. Det samme gjør de påfølgende dronene. Ambienten er så mørk at selv lysshowet forsterker fornemmelsen av svarteste natt. Men det er ikke bare vondt, snarere er det noe følelsesmessig forløsende. En renselse; like spirituell som den er fysisk krevende.

Det skjer et scenebytte, ikke skifte. Lokalet vrir seg 90 grader og fra siden slår Ulver seg inn, og begynner omtrent på samme neo-folk tone som den foregående støyen fadet ut i.

Sannsynligvis er det Ulver de som har møtt opp, fortsatt relativt få i tallet, har kommet for å se. De neste 50 minuttene skal bandet levere sitt bestillingsverk til festivalen.

Der Damien Dubrovniks lydbilder var ugjennomtrengelige og pågående, er Ulvers begynnelse en langsom invitasjon inn i uhyggen. Bevegelsene er små, nesten umerkelige. Lag på lag smyger seg inn under huden, og vokser. Et forvrengt gitarriff her, en drone som vender om der. Så vrenges også volumet opp.

Referansene er mindre støy, mer eksperimentell elektronika. Lydene er, om ikke akkurat rene, så i hvert fall langt unna det tilgrisede, til tross for alle sine dissonanser. Ekko fra Deathprods produksjoner klinger i maskinduren, mens miksen av det organiske og elektroniske finner referanser i blant annet Nicholas Jaars produksjoner. Samtidig svever Ulvers egne metalliske- og folkemusikkorienterte verk i de etter hvert seige overbygningene.

Visuelt er gitaristens cowboyhatt et stilbrudd. Et pek mot forventningene, og uttrykket, forsterket av hvordan han bruker fiolinbuen på elgitaren, som om det var en fele eller over-skulderen holdt cello, hadde noe slikt fantes. Som for å understreke Ulvers preg av kunstmusikk og samtidsånd.

Effekten av buespillet mot rytmene som etteraper mer dansevennlige sjangrers heftighet snakker samme tvetydige språk. Dette er alvorlig kunst, som likevel aldri snubler ut i det pretensiøse. Til det er det også for mye deilig skittenhet i basskantene der de tar seg opp igjen etter en liten dupp i repetisjonsøvelsene i laget bortenfor. I tillegg til perkusjonistens evne til å kombinere det sensuelt bevrende med behersket villskap. Da er det lite som er forestilt og mye som er virkelig godt, på ekte.

Kompleksiteten er så tilsynelatende enkel, og motsatt. Tillater man seg det er det rom for henførelse. Men i hele lydbildets bredde blir disse bare lommer eller som hull å regne. I lengden rører det meg ikke riktig inn til benet, til magen eller hjertet. Hjernen derimot får musikalsk føde. Interessen holdes fast i de langstrakte strukturenes bølgemønster.

Det ville være misvisende å snakke om låtstruktur. For dette er egentlig ikke låter, men et sammenhengende stykke, både befriende fremstående som en helhetlig organisme, og nesten utmattende fri for pusterom. Det veies nesten opp av verkets evne til å forsterke sine egne troper, legge til og trekke fra, stanse og sette opp tempo, men kanskje kom også det siste temposkiftet for sent.

Det lå et primalskrik og lurte et sted i dronene, men det tok tid å få det frem. Når det omsider sprengte seg ut var det med nødvendighetens tyngde. Kanskje var det også der, etter den drøye time av verket, det hele burde ha stoppet, eller strammet seg opp, for før den siste sterke styrkeprøven var det i overkant med fyllmasse. Riktignok gjorde det ikke så mye å få hvile pulsen litt, men kanskje fratok langsomheten også det siste lysende glansnummeret noe av dets massive strobekraft. Samtidig kan store deler av denne saktegående oppbygningen også tilskrives æren for at summen av settet ble deilig utholdelig.

I forkant gikk Ulver ut og sa at dette skulle kjennes på kroppen i etterkant. Kanskje lå forventningene dermed lenger unna det konvensjonelle enn hva det faktisk ble. Men det at så mange av verkets komponenter var sjangerkjente gjorde også det som var av ubehag, til noe å behage.