Når bildene av Diana treffer
Kultbandet Ulver overrasket alle da de lagde pop. Nå gjør de det igjen. Og igjen graver de i menneskehetens mørkeste øyeblikk.
Når Ulver er i gang med nye låter, da må vi snakke historie. Historie og menneskenes grusomhet.
– Vi satt akkurat og jobbet med tekster til den neste plata vår, Jørn og jeg.
– Det skal komme en slags oppfølger til Cæsar-plata utpå våren, sier Rygg. Ballade er invitert inn foran et salongbord og en svart sofa. Synther og keyboards, en mac, et Geni-spørrespill, små gamle møbler og en stor, sprikende plante rundt oss. To av fire bandmedlemmer, de to som skriver tekstene, sitter midt imot i en enkel toseter. De to har kjent hverandre siden tidlig 90-tall. Mens Rygg altså har vært en av ulvene siden første plate i 1992, kom Sværen med i bandet i 2000, og har en dikter- og forleggerkarriere ved siden av.
Kristoffer Rygg og Jørn H. Sværen (Foto: Siri Narverud Moen)
– Det var litt overraskende, og gøy, at folk løftet fram tekstene på Cæsar-plata. Vi har alltid jobbet mye med tekstene. Men det har ikke blitt diskutert så mye tidligere. Det har kanskje noe med formatet å gjøre? Pop-formelen, diskuterer Sværen med seg sjøl:
– Det var første gang vi skreiv vers og refreng. Når du jobber med refreng, som jo gjentas, har du muligheten til å banke inn det du vil si på en annen måte. Men det er de samme kjepphestene vi rir, som alltid, sier han, og tenker på den evige Ulver-stemninga.
– Men før har det kanskje gått mer på å etablere en stemning. Her ble ting plutselig veldig konkret, mener Rygg.
Hund og ulver: Hunden Thelma, Kristoffer Rygg, Tore Ylwizaker, Ole Alexander Halstensgård, Jørn H. Sværen. Foto: Ingrid Aas (Foto: )
– Ta kræsjet i Paris. Altså prinsessen av Wales, hvordan hun dør. Hva har det med den gamle Diana-kulten å gjøre? Utenfor Napoli fantes et tempel for den førkristne jakt- og fruktbarhetsgudinnen Diana, romernes motstykke til greske Artemis. I myten om Diana ender jegeren Aktaion, han som ser henne naken, som vilt for sine egne hunder. Han dør som straff for å ha åpnet munnen …
Stop dead under the river / In the Capitol of Love
The most hunted / body of the modern age
Flowers crown her head / Ancient goddess of the moon
Og etter at Ulver i 2017 altså sang om prinsessen av Wales’ bråstopp i tunnelen under Kjærlighetens hovedstad … Kom det to år seinere et bejublet rapalbum på norsk som tematiserer samme fascinasjon. Ballade peker på parallellen på Karpes nye konseptalbum:
«Som Dodi og Diana i den bilen /
Dør vi dør vi dør vi i neste sving» (Karpe «SAS PLUS / SAS PUSSY», 2019).
– Å ja! Hehe. Det var jeg ikke klar over. De er jo veldig populære, og åpenbart flinke. Men de er også en helt annen generasjon enn oss. Og … ja, jeg er ikke så kjent med det de driver med, sier Rygg.
– Vi lever jo i vår egen lille verden. Vi bryr oss ikke så mye om hva andre mener eller tenker, eller gjør. Eller du kan si vi ikke er så flinke til å følge med. Holder oss til vår verden, sier dikter Sværen.
– Kanskje det er lurt?
– Kanskje.
Ulvenes rebus til deg
– Når Kristoffer har sendt meg en lenke, for eksempel til et nettsted som beskrev hvordan Aktaion ble revet i filler av sine egne hunder [som man også kan se som hans følgere, red. anm] og jeg begynner å assosiere og lese videre … «Dét der kan vi bruke til noe!» Det holder. Sværen forteller om forløsningene underveis i tospannsarbeidet; som når de lenker sammen den urgamle gudinnen for jakt – jakt på mennesker – forfølgelse – paparazzienes jakt.– Og så har dere litt flaks, med at de begge heter Diana …
– Det er ikke flaks, slår Rygg fast.– Heller mye research, snarere?
– Masse! Du starter med ett bilde du liker, en historie du liker, ikke sant, og så googler du, leser, kobler, og bygger videre.
– Og så finner vi en logikk. Et slags system i strømmen av assosiasjoner. Det ligner på arbeidet når du skriver bøker og dikt. Du må slippe tøylene når du er inne på sporet, mener poeten Jørn.
– Denne snurrige leken med helt konkrete steder og datoer. Jeg tror det er noe av grunnen til at låtene spratt sånn ut av høyttaleren. Lytteren kan tenke: Hvorfor prater de om dén datoen, liksom? Så kan du gå på nettet og slå opp hva som skjedde, og få en hel historietime … sier Rygg. Som spor i en rebus, kaller han det.
Rygg: – Ja. Billedrikt.
Sværen: – Det er ikke den vanlige pop-koppen te. Altså, ikke åpenbar hjerte, smerte, eller I love rock’n’roll, liksom.
– Samtidig avslører de noen personlige oppheng, disse tekstene våre. Det ligger alltid ting mellom linjene, mener Rygg.
Ballades reporter har lenge hatt en egen plass i musikkhjertet for Ulver. Få norske artister kan vise til større spenn i uttrykket. Vi kunne snakka om tidlige plater, om tynn black metal med norrøne tekster, om svære prog- og space-eksperimenter og stemninger som nok etterstreber noe poeter har gjort siden før Sigurd Obstfelder. En fascinasjon for engelsk litteratur er åpenbar hos dem. Men denne pop-plata deres var en åpenbaring da den kom i 2017. I motsetning til hva de to tror når vi møtes, hadde ikke pressekampanjen rundt plata noe å si for hva som slo meg så i bakken da den kom: Plata lå plutselig bare der som nyutgivelse i strømmetjenesten på mobiltelefonen min. Jeg var på ferie, hadde slått av alt og ikke lest e-posten, den som åpnet med beskrivelsen av kræsjet.
«Diana-låta» er ikke skrevet med jeg-perspektiv, påpeker vokalist Kristoffer. Men Cæsar-plata avslutter med en jeg-stemme. Om det er ham selv, eller Julius Cæsar, eller en annen som synger ut sin fortvilelse til noen der hjemme, veit jeg ikke. Jeg kunne spurt, men tenker at i Ulver-sammenheng kan noe av mystikken bevares, og kunne det ikke vært hvemsomhelst av oss, når han synger:
My family
My children
My haven
My hope
What have I done
To leave you here
Også dette er kanskje betegnende: Nå blir det bok av bandet, forteller Jørn H. Sværen.
– Vi har holdt på siden 1992, min venn, retter Rygg.
– Det blir både en bok med tekstene våre, gamle bilder, og om hvordan det var å være ung i Oslo på 90-tallet. Og veien videre derfra, beskriver han.
– Vi har stått ved noen korsveier. Nå er en fin tid for å dokumentere det hele, sier Sværen.
Men det blir ingen bok-og-multimedia-boks. Ingen lyd eller video eller digital formidling. Kun ord og foto trykket på papir:
– Nei, ingen QR-kode eller noe sånt. Vi dropper det tullet der, sier Rygg.
– Vi skal skrive bok. Det har vi snakka om lenge, sier Sværen med antydninga av et smil.
– Det er den samme grunnstemninga ja, men på den plata vi jobber med nå blir det nok flere bilder fra moderne tid, forteller Sværen.
– Geografisk er vi litt andre steder også. Vi har nylig snakket om Portugal, som vi begge har tilknytning til. Men … Det kan jo fort hende vi ender i det gamle Romerriket igjen, sier Rygg og smiler, litt som for å ikke love noe før bjørnen er skutt.
– Ikke minst i denne selvpåførte pop-tvangstrøya, sier vokalisten.
– Da kan et hook bestemme hvilket ord som vinner.
Vi snakker en del om dette å klippe og lime fra nyhetsmeldinger, like så vel som fra historiske hendelser. Om sitering, som en tidligere instrumental som fikk tittelen «As Syrians pour in, Lebanon Grapples With Ghosts of a Bloody Past», direkte fra et nyhetsbyrå. Og at «den virkelig store tabloiden er Bibelen,» slik Kristoffer ordlegger seg.
– Bildene forteller en historie som går på kryss av tida, og blander gammel mytologi, moderne popkultur, og … ja, datidas popkultur, egentlig.
– Det er sterke bilder. Vakre. Altså, forferdelige, men samtidig vakre, beskriver Sværen, som også mener de går mer apokalyptisk til verks i det de holder på med nå. En forsterkning, da kanskje, med dette spørsmålet de kommer tilbake til:
– Har vi egentlig lært noe? Menneskene går i sirkler, alt gjentar seg, sier han. Det er som å høre ham sitere låta «So Falls the World»:
Tragedies repeat themselves
In a perfect circle
– Ja. Amazonas brenner. Isen smelter. Trump er president, svarer Kristoffer Rygg.
– Det er vårt utsyn over verden. Det ligger visst i blodet på oss, sier Jørn H. Sværen.
** Én anmeldelse som kobler poplyden med Ulvers litterære kvaliteter, finner du på The Quietus.
Bak ordene er Ballades serie om tekster i musikken. Første del var et intervju med Lars Lillo-Stenberg.
Flere saker
Ledige stillinger
Førsteamanuensis i akkompagnement
Norges musikkhøgskole (NMH) Søknadsfrist:05/01/2025
Produsent for NUSO
NUSO - Norsk Ungdomssymfoniorkester eies og driftes av De Unges Orkesterforbund (UNOF)Søknadsfrist:10/01/2025
Førsteamanuensis i musikkhistorie
Norges musikkhøgskole (NMH)Søknadsfrist:05/01/2025
Førsteamanuensis i låtskriving og musikkproduksjon
Norges musikkhøgskole (NMH)Søknadsfrist:05/01/2025
Tenortrombonist
Forsvarets musikkSøknadsfrist:20/12/2024