Lyden av et gammelt beist

– Det er jo natt ennå. Men det er mer fokus på rytmer, og da forholdsvis – tidvis – dansbare rytmer, og vokalmelodier. Det er i hvert fall mer pop enn noe vi har gjort før, sier vokalist Kristoffer Rygg i Ulver. 

I april slipper bandet han senere skal kalle et gammelt beist sin 14. utgivelse. Ulvers pop-album heter det i forhåndsomtalen, en såkalt foregripelse av den forventede kommende kritikken for å låte noe som likner tilgjengelig. Industriell, sent 80-tidlig 90-tallsinspirert elektro-avantgarde-teatral-rock kunne like gjerne være betegnelsen. 

Bandet som på tidlig 90-tall startet ut på svartmetallscenen har uansett skiftet sjanger, igjen. I mellomtiden har de vært innom eksperimentell elektronika, filmmusikk, messer for orkester og psykedelisk rock, for å nevne noe. 

Men hvordan blir – og ble – lyden av Ulver til, det var det Ballade satte seg ned med bandet i studio på Grønland i Oslo, for å få noen svar på.

Monsterplate
Det hele startet med trilogien kalt ”The Black Metal Trilogie”, som strengt tatt kun er to metalalbum, med en akustisk utgivelse i midten. Ideen til en trilogi kom ifølge Rygg fordi de tidlig skjønte at de kom til å forlate den musikkformen ”ganske fort”. 

– I 1995 dro trommeslageren vår på den tiden i militæret. Da fikk vi ideen om å i mellomtiden rendyrke det akustiske, folke-naturmystiske aspektet av førstealbumet. Når trommisen så kom tilbake, så kjørte vi gjennom alt vi hadde skrevet dobbelt så fort og dobbelt så hardt og alt det der. ”Vi spiller inn en monsterplate, og så gir vi oss.” Det var vel egentlig tanken. 

Slik ble det som kjent ikke. Rygg møtte Tore Ylwizaker, og bandet som knapt hadde holdt konserter ble fort et rent studioband. En stund bodde Rygg også i studioet, bokstavelig talt. Ylwizaker holdt hus tre etasjer over. 

– I metalårene, da var vi et band som leide øvingslokale i Skippergata og booket studio i 10–14 dager og spilte inn og mikset i en fei. Vi hadde en åttespors kassett-tracker, det var alt vi hadde av studiofasiliteter på den tiden. Så bestemte vi oss i stedet for å bruke 100 000, som var omtrent de pengene vi fikk for å leie studio, på å kjøpe en mikser, noen mikrofoner og ADAT-recordere.  

– Så formes musikken deretter. Med eget utstyr har man flere muligheter, og mer tid, ikke minst. Jeg var veldig interessert i å sample ting, rytmer og looper, men ikke så flink. Tore var derimot i stand til å gjøre ganske mye. Etter at han kom inn ble det helt logisk at man laget en helt annen type musikk. 

Rare lyder
I studio var det eksperimentell elektronika som ble dyrket frem. De var interesserte i eksotiske lyder, jo rarere desto bedre. Og ekstra interessant var det om det var umulig å høre hva lyden faktisk var.  

–  Vi var nok i overmåte opptatt av lyden, mer enn vi var fokusert på en god melodi eller en mer konvensjonell måte å tenke musikk på, som i klassisk låtskriverkunst. Vi brydde oss aldri særlig om låtskriving. Vi fant noen lyder vi syntes var kule, for eksempel fra en dokumentarfilm om natur, og så prosesserte vi det. Det er ganske vanskelig å plukke opp et instrument for så å spille en forvrengt lyd av dyr i jungelen. Det funker dårlig. 

– Denne tilnærmingen må ha endret måten dere tenkte rundt musikken på?

– Ikke sånn fundamentalt. Men formspråket var et helt annet. Tilnærmingen var den samme: legge inn det man synes var stemningsfullt med de midlene man hadde til å gjøre det. Et par år tidligere var det trommer, to gitarer og bass. Nå var det plutselig samplere, synther og et studiokollektiv med mange kreative folk.

– Vi begynte å tenke enda mer konseptuelt på ting. Den innstillingen til bandet eksisterer i aller høyeste grad ennå, det med at Ulver er et slags kollektiv. Og hvem som gjør hva er ikke så viktig. Det handler om den overordnede estetikken. Det ligger i navnet Ulver, det er det som er signaturen, ikke sant. 

Teknisk uspillbart
Ulvers signatur har på mange måter blitt denne nevnte foranderligheten. I mange år lå også et særpreg i fraværet av live-spilling. Dette fraværet hadde innvirkninger på mer enn bare innspillingsprosessen. Det gjorde også noe med hvordan bandet tenkte rundt selve lyden. I bandet tenkte man ikke at lyden skulle spilles på andre instrumenter enn maskinene. 

– Du hører det også. Spesielt hvis du hører på et album som Blood Inside. Det er jo en helt egen type musikk, fordi vi aldri tenkte på at det skulle fremføres eller spilles. Det å spille de sangene live har sine utfordringer. 

– For eksempel la vi to og tre trommesett oppå hverandre. Vi la til og med flere mikser oppå hverandre. Vi miksa noe i Los Angeles, dro hjem og var ikke helt fornøyde, mikset det på nytt her, og ble ikke helt fornøyd da heller. Da tenkte vi at vi legger bare miksene oppå hverandre, drit i faseproblemene liksom. Det er et ganske snodig album på mange måter. Også i forhold til måten instrumentene ble programmert på. Det er teknisk uspillbart. Det er temmelig progressivt, i ordets rette forstand. 

Motivasjonen fant Ulver i en felles fascinasjon for lyd og stemning, snarere enn fascinasjonen for sjanger eller noe satt formspråk. 

– Vi hørte på alt mulig egentlig. Vi har alltid vært ganske eklektiske sånn sett. Og jeg har alltid følt på et utenforskap i forhold til musikkmiljøet, og bransjen. Vi har på en måte holdt oss bevisst litt på siden og observert, og tatt tak i det vi har syntes har vært interessant. Vi har vært litt ensomme observatører. Kanskje fordi vi ikke spilte live eller gjorde ting på den måten det vanligvis blir gjort.

Rocken tilbake på scenen
Den avdøde forfatteren Stig Sæterbakken var mannen som fikk Ulver tilbake, eller rettere, opp på scenen etter drøye 10 år i studio. Han inviterte dem til litteraturfestivalen på Lillehammer. Det ble begynnelsen på en turné som endte med en konsert på Operaen, som ble spilt inn og gitt ut, samt et bestillingsverk med Tromsø Kammerorkester. Sistnevnte under navnet Messe I.X–VI.X. 

– Hva skjedde med musikken når dere begynte å spille live?

– Det var første gang på mange år vi var en større gruppe. Da var vi plutselig tilbake i en standard øvingssituasjon med elektronikk og trommesett og gitarer om hverandre, og måtte pønske ut en måte å spille mye av dette materialet på, som vi aldri hadde sett for oss at skulle spilles live. 

Hadde lyden fra de rene elektroniske utgivelsene skulle blitt spilt som de originalt låt, ville Ulver ha trengt et helt orkester. Og det gjaldt altså bare for de lydene som var spillbare. Det måtte låte annerledes. Det ble mer strukturert, mer sakralt, mer orgel, der det gled mot det mer tilgjengelige. Bevart var imidlertid filmatiske referanser, og som Rygg selv sier; sensibiliteten, hvordan man spiller, tenker kordprogresjoner, måten man synger på. Den er hørbar gjennom alle hamskiftene. 

–  Så laget vi plata Wars of the Roses som studioproduksjonsmessig egentlig er den forrige Ulver-plata. Den ble laget på en veldig annen måte, nettopp fordi da hadde vi vært ute og spilt sammen, seks-syv stykker av oss. Ikke at den er rock and roll, akkurat, men den har et mer rock-aktig set-up, som nå har fulgt oss i noen år. 

Demonstrativt mot laptop
Rocken ble med dem videre med coveralbumet Childhood’s End. Rygg kaller det et klassisk rockeprosjekt, som igjen var med på å inspirere neste turné.

– Da var vi nesten blitt litt for trygge på dette sceneformatet. Vi gikk ut på scenen med noen ganske løse ideer som vi tenkte vi skulle improvisere rundt, og spille inn, som vi gjorde, hvor alt råmaterialet kom fra en sånn semi-improvisert livesituasjon og senere ble raffinert litt i studio. 

Platen Rygg snakker om er fjorårets, den man for enkelhets skyld kan kalle nummer 12, men som altså har navnet ATGCLVLSSCAP.

– På disse tre albumene er Ulver tilbake i et løst definert rockespråk. Det ble nesten litt demonstrativt. Det er så enkelt å lage musikk på laptopen nå. Det å være et stort band med trommer og gitarer, det ble plutselig mer interessant igjen. 

– Har du et rastløst forhold til musikk? 

– Ja, det har jeg. Har du brukt et år på å lage orkestral, sakral musikk, er det i mitt hode ganske logisk at du har lyst til å lage disco etterpå. Mange band hadde sikkert hatt lyst til å være sånn, altså gjøre opprør mot seg selv, men de gjør det ikke, av forskjellige grunner. Kanskje fordi man tenker at hvis man har et navn og en merkevare, så må man være tro mot den merkevaren. 

– Nå har det på en eller annen snodig måte blitt sånn at Ulvers varemerke har blitt å ikke være en sånn spesifikk merkevare. Det er ganske takknemlig, egentlig. 

Et gammelt beist
Det har ikke alltid vært slik. Økonomisk var det tidvis utfordringer. Rygg hevder at bandet er talentløse til å sende søknader om ulike former for støtte, og manglende søknadsarbeid springer derfor ikke bare ut av den ideologiske tanken om å klare seg på egen hånd. 

– Det ligger en slags sær stolthet i det å gjøre alt selv. Ser du på bransjen nå, så er det mye TV og Idol, mange sangtalenter. Og så har du en helt annen fraksjon som sitter og lager låter til disse folkene. Det er blitt en veldig stueren og akseptert form. Det er litt den amerikanske modellen som er importert til Norge. 

– Men den modellen der er vi nok for gamle til. Vi begynner som regel med ett piano-riff, eller en beat eller en sample, og lager maten vår fra bunnen av. Det er vår måte, og sånn har det vært fra starten. Det er selvfølgelig en helt annen virkelighet å lage popmusikk i Norge i 2017. Selv om vi også føler at vi har laget popmusikk nå, så er Ulver et gammelt beist, som ruller og går, uavhengig av hvem eller hva som preger mediebildet.  

Alltid en visjon
Årets album begynt imidlertid ikke bare med lyd. Det begynte med tekst. Nærmere bestemt tittelen på albumet; The Assassination of Julius Caesar. 

– Vi bestemte oss for å forholde oss til det bildet der. Da snakker jeg mest tekst, ikke så mye musikk. Alt vi skrev etterpå, det beveger seg langt bort, men havner fort tilbake i det gamle Romerriket, hos de gamle grekerne, tilbake i historien. Tittelen i seg selv ble en slags førende fetisj, om du kan kalle det det. 

– Musikalsk så hadde vi også noen oppheng som har vært med på å definere prosessen, og holde grepet på hva som hørte hjemme på albumet eller ikke. Man har alltid en visjon, og så prøver man på sett og vis å peile seg inn mot den visjonen. Det er ikke dermed sagt at det man ender opp med, er det man så for seg i utgangspunktet. Man navigerer alltid mot en slags ledestjerne, vil jeg si, som i dette tilfellet var tittelen på plata. Det høres sikkert helt kokkelimonke ut.