Jenny Marie Konradsen – person og prosjekt

For å få snakket ordentlig om musikken til personen Jenny Marie Konradsen er det nødvendig å forholde seg til prosjektet Jenny Konradsen, det vil si til både sanger-låtskriveren og til hennes musikkmakker Eirik Vildgren.

Derfor endte vi rundt et spisebord i sistnevntes kollektiv. I rommet ved siden av ser jeg en banjo, et piano, en Mac og en mik. Det er der låtene i prosjektet Jenny Konradsen får form, etter at Jenny selv har kommet med låtidé og tekst.

Nylig stod de, Konradsen (21) og Vildgren (23) med band på en Bylarm-scene og leverte en konsert som, i følge dem selv, er mye tettere opp mot slik prosjektet trolig kommer til å låte på platen som er under planlegging enn tidligere liveopptredender.

– Prosjektet fikk mitt navn, men jeg ser på det som et fellesskapsprosjekt. Det er jeg som kommer med nytt materiale og styrer det meste av utformingen, men når jeg kommer med noe, så sitter vi jo og jobber med dem sammen.

Befriet
Å ha et prosjekt, og ikke bare sin egen musikerperson, å forholde seg til, er i følge Konradsen en befrielse kunstnerisk, om kanskje ikke personlig.

– Til gjengjeld vet jeg ikke om jeg som person kan fortsette å hete Jenny Konradsen etter hvert som musikkprosjektet utvikler seg, sier hun med et smil.

Man kan lure på hvilket grunnlag Bylarm hadde for å booke prosjektet Jenny Konradsen. De hadde minimalt med dokumentasjon å sende til festivalen – en ferdig innspilt låt og et mer tilfeldig amatøropptak.

– Vi sendte dem link til låta Dices (som var lagt ut på Soundcloud, red. anm) og et elendig iPhone-opptak fra en øving, sier hun, før latteren slipper løst over kjøkkenbordet.

Hverken Konradsen eller Vildgren føler seg sikre på at telefonopptaket i det hele tatt ble vurdert.

– Jeg tror kanskje at de ikke hørte på det opptaket. Det ble sendt fordi vi visste at man måtte sende mer enn en ting. Jeg var helt sikker på at vi ikke skulle slippe gjennom, sier hun beskjedent.

Men det er mer enn beskjedenhet rundt bordet. Det blir snart klart for meg at jeg dessuten har å gjøre med et alvor og en dyp besluttsomhet. Både på vegne av musikken som fag og uttrykksmiddel generelt, og ikke minst på vegne av deres felles prosjekt.

Nedpå
Besluttsomheten kommer frem flere ganger i samtalen. Ikke minst i vurderingen av de to settene de spilte i løpet av Bylarm.

– Tidligere har vi tenkt at energien i konserten skal komme spontant. Vi har tenkt at magien skal oppstå når vi greier å skape kjemi på scenen. Noen låter har vært basert på å måtte utvikles mer der og da, sier Konradsen.

Vildgren legger til at de kanskje har hatt et behov for å gjøre mer på scenen enn det materialet egentlig innbyr til, nettopp for å skape spontan live-magi.

– Nå turte vi å ta det mye mer ned i retning av Dices. Vi kom oss nedpå, i et landskap som jeg tror vi begge liker godt å være i, sier han, før Jenny fullfører beskrivelsen av noe som ble “mer gjennomarbeidet og mer fokusert på formidling. Det skjedde mye mindre. Ofte er det enkle det beste”.

Dices er gjennomarbeidet som både låt og produksjon. En mildt svingende 6/8-dels låt med et dust lydbilde med et anstrøk av nordisk jazz, drevet frem av Jenny Konradsens varme og særdeles avslappende stemme, som noen ganger grenser til noe dypt, og godt uartikulert.

Helt på slutten av låta kan man høre Vildgrens bror ta ut av oppvaskmaskinen i kjøkkenet vegg i vegg med innspillingsrommet. Han kunne jo ikke vite at broren var i ferd med å finne den beste løsningen på pianosporet. (Deres førstinnskytelse var å kaste opptaket, men heldigvis valgte de til slutt å beholde det.)

Hør her:

I tillegg til å skaffe jobb på Bylarm, innbrakte Dices også NOPAs stipend ”for unge lovende låtskrivere”

Juryen skrev at gjennom ”…låten Dices gir Jenny Konradsen et personlig bilde av en relasjon mellom to mennesker, et bilde som gir et inntrykk av at man som lytter kommer tett på en artist med et stort formidlingspotensial. Melodi og akkorder er smakfulle og fengende på en nesten hemmelig måte, og den tar tak i deg på den måten som er vanskelig å forklare med ord.”

Dices er også en slags hyldest til norsk, høyere musikkutdannelse. Den ble nemlig til som en lekse, det vil si en oppgave i produksjon som Vildgren skulle levere i sitt første år på musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo våren 2016.

Gjennom band til duosamarbeid
Både Konradsen og Vildgren har røtter i Troms, selv om det ikke høres sånn ut.

– Jeg er vokst opp i Storfjord, øst for Tromsø, men begge mine foreldre er fra Oslo, sier hun.

Konradsen gikk et par år under Vildgren på videregående i Tromsø.

Rett etter videregående flyttet hun sørover, og da en felles bekjent i Tromsø spurte om de begge ville spille i hans band i Oslo, kom Vildgren etter. Så ble det til at de to startet sitt samarbeid utenfor bandet.

Begge kommer fra musikalske familier. Vildgrens far er musiker og tekniker.

Også i hennes barndomshjem var det mye musikk. Opphavet hennes er preget av aktivt kristenliv i flere generasjoner tilbake. Besteforeldrene hennes hørte til i Frelsesarmeen, som jo er velkjent kjent for å dyrke store mengder løssluppen musisering.

Med sin nesten daglige nærkontakt med Konradsens låter er Vildgren overbevist om at det religiøse spiller en rolle i musikken hennes.

Kall det en evne, en gave eller et talent som må forvaltes fordi det er kilden til lykke og livskvalitet.

– Det er ikke nødvendigvis noe konkret og ikke på noen måte noe misjonerende. Det er du for mild til. Men jeg tror det religiøse er med å gi form til hvordan du ser verden, hvordan du ser deg selv i forhold til andre mennesker og hva du tenker at vi er for hverandre på en flott måte. Dessuten er jo ikke kommersiell suksess noe mål for deg. Det som betyr noe er å lage noe som kommuniserer og som kanskje kan ha en positiv betydning for andre, sier han.

Selv vet hun ikke hvor relevant religionen er for musikken hennes. “Kanskje litt”, som hun sier.

– Jeg skriver ikke om religion, men jeg tror det preger meg og mine tanker om hvem vi er. Og hva vi er blitt.

Hvorfor driver hun med musikk? Har hun noen intensjon med det hun gjør? Hun sier hun har en intensjon ”både for min egen del og utad”.

– For min egen del gir det meg veldig mye å holde på med dette. Jeg tror alle mennesker er gitt ett eller annet. Kall det en evne, en gave eller et talent som må forvaltes fordi det er kilden til lykke og livskvalitet. Vi trenger egentlig ikke flere hverken jurister eller musikere. Men jeg tror alle kan bidra. Musikk hjelper meg mye og gir meg så mye glede, og hvis jeg kan gi noe av denne gleden videre til noen, så syns jeg det er fint. Vi musikere får jo taletid. Får muligheten til å uttrykke noe.

Konkretiserer
Dessuten finnes det også mer konkrete intensjoner i prosjekt Konradsen. De handler ikke om å gjøre en masse spillejobber, men først og fremst om den forestående innspillingen av debutalbumet.

– Vi skal jobbe med innspilling i løpet av året, parallelt med at vi prøver å få finansieringen på plass for å kunne realisere selve utgivelsen. Aller først gleder jeg meg til å prøve ut samarbeidet med en veldig flink produsent som vi dessverre ikke kan gå ut med navnet på ennå.

Etter en liten opptelling over bordet blir de to enige om at det foreligger cirka åtte låter som det kan være aktuelt å ha med på albumet. Før de kommer så langt som til studiodøra skal så mange demoer som mulig spilles inn i “øvestudioet” til Vildgren på Grønland.

En god grunn
Ballade fikk høre en av de som allerede er festet på harddisken. Låta heter “Give Me a Reason” og er nesten himmelsk, velprodusert, fint sunget og, i mine ører, på alle måter fiks ferdig for utgivelse. Men, som mange Ballade-lesere vet, en god produsent vil som regel ha gode synspunkter på hva som kan gjøre den enda bedre. Det er mye knyttet til låtvalg, sound og uttrykk som kan forandres seg i løpet av en innspillingsprosess.

At det kommende albumet i det minste vil inneholde låtene “Dices” og “Give Me A Reason” er jeg likevel villig til å vedde på.

I prosjekt Jenny Konradsens verden finnes det foreløpig lite innspilt og enda mindre publisert, og Konradsen selv kan virke forsiktig på vegne av egne ambisjoner. Likevel ligger det en fremdrift i både det som finnes av musikk og i trangen til å holde ut.

Det er dessuten ikke vanskelig å oppfatte en klar sammenheng mellom det lille jeg har hørt, det som ble sagt over den brune bordplaten i Grønlandsleiret og ikke minst hvordan ordene falt. Da er i grunnen mye på plass. Det går i hvert fall an å håpe, selv om musikkbransjen kan være tøff.