Sentralbadet er et tilbakevendende tema i den bergenske kulturpolitikken. Etter at svømmehallen ble erstattet med en splitter ny på andre siden av sentrum, ønsker aktører som Carte Blanche, BIT Teatergarasjen og Den Nationale Scene å bruke bygget til scene og øvingslokaler.
Dessverre kom ikke opprustningen av Sentralbadet på statsbudsjettet. Men enkeltprosjekter i kulturlivet får enn så lenge bruke bassenget. Jo flere som gjør noe interessant ut av ventetiden, jo vanskeligere blir det for kommunen å forsvare et salg til for eksempel private boligaktører. Derfor var det gledelig da Bergen Assembly inntok svømmehallen i hele september.
Sekstitallsbygget på Engen, midt i Bergens såkalte kulturakse, har nemlig stort potensial, og sammen med en haug samarbeidspartnere, viste Tarek Atoui bassengets muligheter for utforsking av lyd. Studenter fra Bergen Arkitekthøgskole hadde utformet gelender rundt bassengkantene og en publikumstribune. Nye instrumenter var utviklet, sammen med elever fra Nordahl Grieg videregående skole. Komponistene Pauline Oliveros, Gerhard Stäbler, Mats Lindström, Kari Telstad Sundet og Espen Sommer Eide hadde skrevet verk spesielt for disse nye instrumentene.
Å bade i barndomsminner
For meg som innfødt bergenser er det mye følelser knyttet til å vende tilbake til Sentralbadet. På åpningskonserten, WITHIN I, blir det tydelig at mange har det på samme måte: Som badende barn beveger de seg planløst i lokalet og titter rundt seg mens de peker ivrig. Rommet er perfekt egnet til å bade i lyd.
Det som tidligere kunne ses som ulemper, er snudd til fordeler i lydsammenheng: At bassenget har en overflate av stål og ikke er flislagt, skaper et unikt grunnlag for vibrasjoner. De bulkete veggplatene og rillene i taket er også i metall: Hele rommet dirrer. Løse tredører skjelver i rammene sine, metallet i lampene synger med.
WITHIN I er godt besøkt og spenningen hos publikum er nesten like følbar som lyden fra alle subwooferne. Musikerne beveger seg i bassenget og veksler mellom instrumenter. Klangene er varierte og det er ikke alltid lett å oppfatte hvor de kommer fra. Glidende fløyting, ru gnissing, pulserende dunking, stønnende rumling og distortion-aktig skraping går opp i en høyere enhet og kan bli overveldende. Til tross for alt metallet og elektronikken, er det noe organisk ved opplevelsen. Små gisp går gjennom publikum og et spontant ”wow!” høres fra like under stupetårnet.
De visuelle inntrykkene bidrar også til stemningen. Sekundklokken ved bassenget ser ut som om den skal falle ned når som helst. Bortsett fra ordet TAKK viser resultattavlen på veggen bare rot, mens klokken ved siden av for lengst har stoppet ved fem på halv fire. Gjennom de store vinduene kan en se Hurtigruteterminalen og Byfjorden, og jeg aner ikke lenger om det er den lokalpatriotiske nostalgien eller den lavfrekvente lyden som gir mest sug i magen.
Alt etter første konsert føles det naturlig å applaudere slik tradisjonen er blant døve, ved å løfte underarmene opp langs siden av kroppen og vifte med hendene heller enn å klappe dem mot hverandre. Det kjennes nødvendig å riste løs etter alle vibrasjonene som har trengt seg inn i kroppen i løpet av fremføringen.
Kroppen som lydmedium
Under WITHIN II gjør Kari Telstad Sundets musikk sterkest inntrykk. Komponisten spiller og dirigerer samtidig. Sammen med utøverne beveger hun seg mellom instrumentene i et verk som begynner som forsiktig risling, går via boblende og bølgende uttrykk til insisterende hvalsang-liknende klanger før det igjen roes ned i stillferdige strømmer. Lekenheten i lyden gir sterke assosiasjoner til vannet og barndomsminnene som en gang har fylt bassenget.
BIT20 er et slags husorkester under triennalen. Musikerne kombinerer nye instrumenter med sine egne og spiller sammen med amatører. Under WITHIN III får hørselshemmete barn fra Nattland skole fremføre resultatet fra BIT20s skoleprosjekt Vi komponerer!
Føles lyden forskjellig i de ulike kroppene som sammen utgjør publikum?
At barn og ungdommer har fått bidra både i utforming, utvikling og utøvelse, tilfører noe til prosjektet: Den barnlige undringen i møtet med det store rommet og de nye instrumentene blir liksom legitimert. Også voksne hørselshemmete deltar som utøvere og en døvetolk er med når Atoui snakker. Det er en åpen og inkluderende stemning i Sentralbadet. Utenom konsertene kan besøkende til enhver tid få demonstrert og prøvd instrumentene i bassenget.
Instrumentene er svært forskjellige: Noen er utformet som bord, med forskjellige overflater, som vakkert rillete plater, fjærer eller et paukeskinn dekket av klinkekuler, der lyden føles i utøverens hender før den høres av øret. Det elektroniske 33 soft cells appellerer også til det taktile: Under 33 paneler kledd i ulike tekstilmaterialer gjemmer det seg 33 samplete lyder, av alt fra innsiden av en mobiltelefon til en fontene som treffer en paraply. Lyden som går mest gjennom marg og bein kommer fra de tre instrumentene som kalles 0,9. Akkurat disse står ikke nede i bassenget, men er plassert rundt i hallen, og lager ultralavfrekvent lyd gjennom subwoofere som utøveren står oppå mens små sensorer på toppen av et stativ reagerer på utøverens fine håndbevegelser.
Kanskje virker ulike frekvenser på ulike måter i ulike kropper, men at lyd påvirker oss på en annen måte når den så åpenbart oppfattes gjennom mer enn bare øret, er sikkert
Jeg prøver ut forskjellige steder å lytte fra i løpet av konsertene: tribunen, enmeteren, bassengkanten, grunnen av bassenget. Mest intens er opplevelsen når en sitter på dypet, helt nederst i tretrappene. Lyden strømmer gjennom plankene inn i rumpen og underlivet. Fra bassengbunnen ledes lyden gjennom føttene oppover i beina. Lenger oppe i bassenget lener jeg meg mot bassengveggen og får lyden rett inn i hodeskallen, skulderen og armen. Føles lyden forskjellig i de ulike kroppene som sammen utgjør publikum? Jeg lukker øynene, holder meg for ørene, prøver å gjøre kroppen mottakelig for vibrasjonene, mens jeg funderer over hvordan visse frekvenser kan utløse reaksjoner, som bæsjetrengthet, kåthet eller fluktinstinkt. Kanskje virker ulike frekvenser på ulike måter i ulike kropper, men at lyd påvirker oss på en annen måte når den så åpenbart oppfattes gjennom mer enn bare øret, er sikkert. Og Bergen Assembly har skapt et rom for å kjenne etter hvordan lyd påvirker hele mennesket. Dessuten: Når blir lyden til musikk? Kanskje er opplevelsen av det like individuelt betinget som de mottakende kroppene? Mine musikkanalytiske evner føltes tilsidesatt av at kroppen min i så stor grad ble en sensor – som om intellektet ble satt på lydløs modus og ikke slapp til.
Mine musikkanalytiske evner føltes tilsidesatt av at kroppen min i så stor grad ble en sensor – som om intellektet ble satt på lydløs modus og ikke slapp til.
I WITHIN IV får BIT20 virkelig vist hva de duger til. Et par dager før konserten holder de en åpen øving, der publikum kan stille spørsmål. Slikt arbeid kunne det gjerne finnes mer av i samtidsmusikken. Musikere på sokkelesten som demonstrerer hvordan de jobber, gjør det lettere å nærme seg ny musikk.
Under konserten legges det opp til mye publikumsdeltakelse: Stäbler deler oss inn i grupper hvor alle skal bruke sin egne kropper som instrument, ved å daske, knipse eller rope. Resultatet blir komisk og rørende på én gang.
Bergen Assemblys publikasjoner er imidlertid et trist kapittel. Både de norske og de engelske tekstene i de tjukke heftene synes tilgjort akademiske og virker til tider avskrekkende snarere enn informative. Denne språklige utilgjengeligheten står i sterk kontrast til stemningen i Sentralbadet, der de dyktige medarbeiderne bidrar til å skape en åpen og inkluderende vibb.
Denne nye lyden av Sentralbadet er ingen svanesang, det lyder mer som et rumlende varsel: Huset er fortsatt til å regne med.
Når terskelen er lav og bygget skal gis tilbake til byens innbyggere, blir det også mye inn og ut. Selv om publikum aksepterer å bevege seg i løpet av fremføringene og musikkens bruk av rommet nærmest innbyr til det, er WITHIN lagt opp som konserter, med en begynnelse og en slutt. Dermed kan det bli forstyrrende at publikum kommer og går som de vil mens de velter ølbokser og prater. Kanskje må en prøve å se lyden av menneskelig aktivitet i rommet som en del av et utvidet musikalsk verk? Hver gang 0.9-ene setter i gang og hele bygget brummer, er det uansett som om stemmene stilner og publikum finner sammen i en kroppslig refleks der en ikke kan annet enn å gi seg hen og slutte seg til den intense, lavfrekvente dirringen som fyller hallen. Denne nye lyden av Sentralbadet er ingen svanesang, det lyder mer som et rumlende varsel: Huset er fortsatt til å regne med.
I tillegg til WITHIN huser Sentralbadet kafeen White Cat, en lydbar der hørende og hørselshemmete jobber. Her kan en bestille såvel hørbare som ikke-hørbare lyder som en lytter til via elektroniske puter festet i ryggen på en benk. I menyen er det oversikt over drikkevarer og innspilte lydspor, og personalet anbefaler hvilke lyder som passer til hvilken drikke. Flere opptak er gjort med avanserte spesialmikrofoner, og sensorene i ryggen forsterker nærheten til lydene. På den måten kan lyd tatt opp inne i et menneskes strupehode høres og kjennes like intenst som lyden av en vulkan. Fra barbenkene har en utsikt over svømmehallen og gjennom vinduene, og kan sitte lenge og bare nyte for eksempel pulseringen av en tropisk flaggermus sin sonar mot ryggen.
Enkelte dager er det mulig å bestille lydmassasje. Bordet en ligger på under den tjue minutter lange seansen er skapt av Thierry Madiot. Ørene tettes godt igjen og jeg får bind for øynene – her skal alle inntrykk mottas gjennom kroppen. De to ”massørene” berører meg ikke i det hele tatt, alt skjer via det store bordet, fullt av fjærer og stenger ment for å skape svingninger. Langs veggen står esker med redskaper som brukes på, under og langs bordplaten for å frembringe følbar lyd. I begynnelsen er det lett å henge seg opp i hva det er som faktisk skjer og hvordan. Men når jeg klarer å slippe kontrollbehovet og gi meg hen til vibrasjonene i bordet, oppstår utenommusikalske assosiasjoner som minner om en nattlig drømmetilstand.
I Sentralbadet i september fikk jeg en kollektiv utvidet lytteopplevelse, men opplevde samtidig en individuell kroppsliggjøring av lyd.
De aller heldigste får også plass på såkalt sonic therapy, et en-til-en-møte med en av kunstnerne fra kollektivet La Piscine. Ideen er at et spørsmål fra ens liv behandles lydlig. Min engangsterapeut tar meg i armen og leder meg utendørs rundt Sentralbadet, der jeg går med lukkete øyne og lar lydene skape assosiasjoner jeg kan bruke for å besvare mitt eget personlige spørsmål. Iblant får jeg åpne øynene og se små glimt av livet rundt meg før jeg vandrer videre i blinde. Slik blindebukklek har vel de fleste prøvd før, men ideen å sette lydene i sammenheng med et konkret spørsmål som opptar tankene mine for tiden, tilfører mer enn jeg hadde trodd. Nok en gang utløser den kroppslige opplevelsen av lyd ute i smauene et vell av nye tanker og følelser som forsterkes idet synssansen tas fra meg.
I Sentralbadet i september fikk jeg en kollektiv utvidet lytteopplevelse, men opplevde samtidig en individuell kroppsliggjøring av lyd. I ettertid tar jeg meg selv i å se potensial for kjennbare lyder og svingninger rundt meg i hverdagen i større grad: på kjøkkenet, i byrommet, i andre menneskers kropper. Jeg sitter igjen med en følelse av at noe har slått an en streng inne i kroppen – en streng som kommer til å klinge i lang tid fremover.
Jørgen Karlstrøm til svenske Bonus Copyright Access
Karlstrøm blir administrerende direktør i svensk opphavsrettsorganisasjon.
Salt i Oslo kan bli nødt til å stenge dørene
Myndighetene varsler full stopp av aktivitet innen 1. juli.
Derfor bør vi lære norsk folkemusikk og folkedans på voksenopplæringen
Det burde være flere arenaer for formidling av norsk folkemusikk og -dans i voksenopplæringen. Det er en super inngang til å lære språk, historie, kroppsspråk og sosiale koder – samtidig som det bygger fellesskap, skriver Ely Navarro i Stiftinga Hilmar Alexandersen.
Ballade video: Pyramider på Månen
Vi har det greit med Beharie, BLKSTD, Mayflower Madame, Din Våte Drøm, Vidar Furholt, Paulin Voss, Roar Dons og Naeon Teardrops.
Hvordan løfte kunstnerisk forskning fra marginalisering til vitenskapsdiskurs?
Er kunstnerisk forskning moden og klar for å tre inn i en vitenskapelig diskurs? Hvis ikke, er jeg redd den er på vei inn i en (muligens noe selvforskyldt) marginaliseringsprosess, skriver Henrik Holm.
Storsatsing på kultur i hele Norge: – Har du en god idé, vil vi høre fra deg, sier daglig leder i Kulturrom
Regjeringen styrker Kulturrom med hele 21 millioner kroner – det største tilskuddet siden oppstarten.
