Tidlig krøking

Bergen internasjonale kultursenter er et godt lokale for familieprogrammet Konsertsirkus. Her kan barn løpe opp og ned trapper og utforske små rom i alle fem etasjer av den gamle bygården. Mens den voksne prøver å få oversikt over hvilke konserter som spilles hvor og når, fanger små telt i mange farger, ballonger og vimpler barnas oppmerksomhet og skaper umiddelbar stemning. De tre verkene på programmet fremføres minst tre ganger hver, og ingen varer i mer enn en halvtime. Man trenger ikke bekymre seg for å gå glipp av noe.
Fargerikt uten fakter
Ensemble Pamplemousse har laget en tredelt forestilling. De to kvinnelige ensemblemedlemmene åpner med en slags rytmisk pantomime ved et skrivebord. Til å begynne med lager de enkle rytmer med hendene mens de stirrer vekselvis på hverandre og publikum. De er kledd i sort, med røde og blå hansker, parykker og luer som de bytter på innimellom. Etter å ha sett en konsert med ensemblet kvelden før, blir jeg først litt nervøs når jeg ser hvor enkelt det hele er lagt opp: Blir dette samtidsmusikk på de voksnes premisser, ispedd litt farger i detaljene for å tekkes barna? Vet disse seriøse komponistene noe om hva barn liker?

Etter hvert syns jeg imidlertid at det nedstrippete og enkle er ganske forfriskende. Barna henger godt med, akkurat passe spente og akkurat passe avslappete der de sitter, ligger eller halvveis står på puter på gulvet. Der jeg et øyeblikk bekymret meg for om dette ble tilpasset nok, er barna helt fortrolige med situasjonen fra første stund. De kan assosiere til sine egne klappeleker, mens fargekontrastene er enkle og kjente for dem.
Etter hvert tar utøverne inn stadig flere små rytmeelementer og farger idet de finner frem kopper, tekanner og elektronikk. Rytmen og bevegelsesmønstret intensiveres samtidig som tøysefaktoren økes, men innimellom opphører den mekaniske rytmikken, og skrivebordslampen slukkes for å skape stillhet og forventning. Jeg innser med ett at jeg ønsker meg mer stillhet i barnekulturen.

Jeg innser med ett at jeg ønsker meg mer stillhet i barnekulturen.

Kult uten klovneri
Oppmerksomheten flyttes til den andre siden av rommet, der scenen er, og de tre mannlige ensemblemedlemmene overtar. To av dem spiller snurrige boblelyder fra miksepulten på gulvet, mens den tredje tripper fra side til side som en figur i et dataspill oppe langs scenekanten og stikker hull på fargerike ballonger som henger fra en snor. Det er komisk, men aldri hysterisk. Forventningen før smellene utnyttes: Tar han den nærmeste eller tripper han helt over på den andre siden igjen? Det bobler blant barna på gulvet.
Men det er den siste delen av konserten som virkelig gir dem latterkrampe: Et febrilsk nummer for to personer og én gitar, der det veksles mellom hvem som klimprer på strengene og hvem som legger fingrene over gripebrettet. Som i resten av forestillingen er bevegelsene i dette stykket hele tiden stiliserte, men aldri brå eller tilfeldige. Ensemble Pamplemousse lager en gjennomkoreografert performance for barn uten å ty til overdrevent klovneri. Når de musikalske inntrykkene er interessante nok, trengs det ikke mer for å engasjere barna.

”Vi fant den på kjøkkenet”
Barna får også være utøvere på BIKS. I et samarbeid mellom komponistene Knut Vaage og Ole André Farstad, medlemmer av BIT20 Ensemble og elever ved Vadmyra skole, får de hverdagslige lydene fra elevenes liv tre frem og tillegges samme verdi som lydene de profesjonelle musikerne skaper. Samarbeidet er en del av BIT20s skoleprosjekt Vi komponerer. Elevene har funnet frem forskjellige gjenstander i sine omgivelser og utforsket hvor mange ulike klanger de kan få ut av dem. Verket har fått navnet Jeg fant, jeg fant.
Her spiller vaskebøtter, ovnsrister, vinglass og neglefiler en like viktig rolle i lydbildet som BIT20s cello, fagott, fløyte og perkusjon. På speilet i den lille dansesalen har elevene tegnet et slags partitur som publikum kan følge med på, der stykket er delt inn i sytten bolker.
I hver bolk introduseres nye instrumenter eller spilleteknikker, og både elevene og BIT20-musikerne improviserer. En elev fungerer som dirigent og gir tegn når det er på tide å gå videre til neste bolk. De ulike delene av verket har svært ulik karakter: fra forsiktig prøvende skraping på noen få instrumenter av gangen til store klaseklanger fra hele ensemblet på en gang. Til slutt kulminerer det hele i en siste, ekstra fri improvisasjonsbit, der en elev kommer frem og peker på en og en av sine medelever. Disse må da etter tur spille en liten solo.
Et gledelig moment er at elevene også utforsker klanger som ikke er typisk vakre – prosjektet har kanskje gitt dem en bredere oppfatning av hva musikk kan være. Elektronikken fungerer godt, alle utøvere får like mye plass i det lille orkesteret. Elevene har fått være delaktige i hvert eneste ledd av prosessen: De har valgt ut og tilpasset instrumentene, komponert verket og får selv stå for fremføringen. En trenger ikke være forelder fra Vadmyra for å la seg berøre av hvordan flaue tenåringsminer forvandles til konsentrerte musikeransikter og stolte smil i løpet av konserten.

Ørene lukkes
I et annet rom legges det til rette for en helt annen opplevelse. Her tillates kun femten personer av gangen, utstyrt med øreklokker og plassert på rader av stoler overfor tynne trestokker satt opp vannrett i ansiktshøyde. Vi får grundige instruksjoner for konsertforløpet og vennlige forsikringer om at trestokkene har blitt behandlet med antibac siden forrige fremføring.
Deretter oppfordres vi til å sette på oss øreklokkene og lytte – med tennene. Et lett bitt på trestokken er alt som skal til for å høre Simon Løfflers verk C, skrevet for tre små klokkespill som er koblet til trestokkene, som igjen er koblet til hverandre. De tre musikerne fra BIT20 har smurt inn fingertuppene med hårvoks, og tonene skapes idet de løfter fingrene og slipper stavene på instrumentene etter å ha lagt et lett trykk på dem.
Lyden som beveger seg gjennom hodet er svak og klangene er dumpe, men de skiftende grunnakkordene og dansende, lette melodifragmentene er likevel enkle å oppfatte. Også utøverne har øreklokker på – alle i rommet lytter kun gjennom tennene.

De døve stilte helt andre krav enn oss hørende, ville røre ved alt, knipe og bevege på trestokkene.

Både unge og gamle publikummere prøver ut forskjellige måter å bite på, og slipper kanskje bittet et øyeblikk for å teste om øreklokkene er tette og lyden faktisk forsvinner helt. Det fungerer dessverre ikke for de aller minste barna, som må sitte på fanget og ikke helt får til bitingen.
BIT20-medlem Peter Kates forteller oss etter konserten at de har fremført stykket for en gruppe døve tidligere på dagen. De døve stilte helt andre krav enn oss hørende, ville røre ved alt, knipe og bevege på trestokkene. Som publikum tok de mer aktivt del i musikken og utfordret betingelsene for lyttingen. For dem ble det en sosial opplevelse, mens vi som hørende automatisk går inn i oss selv når vi får øreklokker på.
Hver og en er aleine om sin egen lytteopplevelse, samtidig som vi sender hverandre små klossete smil der vi sitter lett foroverbøyde med munnen åpen. Kanskje har naboens hodeskalle en helt annen resonans enn ens egen? Vi blir alle som undrende barn i møte med denne nye måten å lytte på.
Artikkelen er laget med midler fra Periskop-prosjektet, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er initiativtakere og eiere av nettsiden Periskop.no og Periskop-prosjektet.