Musikkløfter uten Kunstløft

– Kunstsatsingen for unge står ved et veiskille. Vi vil satse like mye, men må finne nye måter å gjøre det på, sa Mariann Komissar, direktør for kunstavdelingen i Kulturrådet, da evalueringen av Kunstløftet ble presentert på Riksscenen 6. april.
Seminaret forsøkte å skue både bakover og fremover i tid. Utgangspunktet var Telemarksforsknings ferske gjennomgang, som viser at de åtte årene med en egen barne- og ungdomssatsing i regi av Kulturrådet har bidratt til å utforske hvilke kunstuttrykk som fungerer i møte med barn. Men også at forskerne er usikre på om Kunstløftet har gitt økt status og anerkjennelse til kunst for barn og unge.
Les hele rapporten her.
Lav musikkandel
Også for musikkens del er det vanskelig å fastslå om Kunstløftet har bidratt til noen omveltning: Musikkprosjekter sto for kun 12 prosent av de innvilgede søknadssummene i den siste perioden (2012-2014). Det finnes også prosjekter som inneholder musikk i kategorier som «sjangerovergripende» og «annet», men rapporten til Telemarksforskning antyder at musikkutøvere har lett etter andre andre kanaler når de har søkt midler til barne- og ungdomsprosjekter.
– Musikkandelen i Kunstløftet har ikke vært så stor som den kanskje burde ha vært, sier leder i musikkutvalget for arrangør- og festivalstøtte Jan Ole Otnæs, som tror forklaringen til dels er at mange av søknadene og prosjektene ikke har vært gode nok.

Mer makt til utvalgene
Fra og med i år skal søknader om prosjekter rettet mot barn og unge behandles i de respektive fagutvalgene. Nestleder i Kulturrådet, Anne Oterholm, som også leder fagutvalget for litteratur, håper endringene kan føre til at utvalgene arbeider mindre målgruppeorientert enn tidligere. Under seminaret på Riksscenen vektla hun viktigheten av søknadslesing og evaluering underveis.
– En slik omlegging innebærer risiko. Har utvalgene forståelse for det særegne med kunst og kultur for og med barn og unge? Samtidig er det feltet selv som må ta ansvaret for å skape prosjekter for barn og unge, og dette vil bli tatt opp i kulturrådsmøtene og i utvalgene. Jeg tror endringen kan bli bra både for voksne og for barna, sa Oterholm.
Otnæs er enig i at det viktigste virkemiddelet blir å oppfordre musikkfeltet til å ta regien.
– Med den nye ordningen er det vårt ansvar å gjøre det kjent at satsingen fortsatt eksisterer innenfor de ordinære ordningene. Mye står derfor og faller på at vi som utvalg følger nøye med på søknadene som kommer inn, sier han.

Motstridende holdninger blant kunstnerne
Det springende punktet i Telemarksforsknings rapport er det forsker Åsne Dahl Haugsevje fra scenen kalte «den doble utfordringen». Rapporten viser at informantene fra det norske kunstfeltet er uenige om det lar seg gjøre å kombinere aldersbasert målgruppetenkning med kunstnerisk frihet eller ikke.
– Det er utfordrende å produsere kunst som både skal tilfredsstille profesjonelle kunstkriterier og involvere egenaktivitet for og dialog med barn, sa Haugsevje.
Hun viste frem to eksempler på de svært ulike holdningene til å lage og presentere kunst for barn og unge som figurerer blant kunstnere:
«Jeg skiller ikke mellom kunst for voksne og kunst for barn og unge», skriver en informant.
«Jeg tror det er farlig for kunsten for barn at man ikke lenger snakker om barn. Hvis man tenker at «jeg lager ikke kunst for barn, jeg lager kunst for mennesker», så fraskriver man seg ansvaret for å undersøke den relasjonen», skriver en annen.

Pedagogikk eller pragmatikk
Komponist og sanger Maja Solveig Kjelstrup Ratkje har flere verk som er laget med barn som målgruppe og fikk pengestøtte fra Kunstløftet til verket Vannstand. Hun forbeholder seg retten til å ikke måtte tematisere noe eksplisitt, og plasserer seg slik blant dem som forfekter kunstnerisk frihet.
– Læringsgevinsten er av og til en del av kunstverket, men ofte er det ikke det. Det er ikke mitt ansvar å ivareta ta noe pedagogisk, noen generelle mål, utover det verket kommuniserer selv, sa Ratkje, som for øvrig stilte seg tvilende til om kunsten har fått høyere status blant kunstnere og kritikere i kjølvannet av Kunstløftet.

Samtidsmusikkensemblet BIT20 har over flere år inkludert barn i komposisjonsprosessen i sitt Vi komponerer-prosjekt. Trude Bruket fra BIT20 representerte et mer pragmatisk perspektiv på bakgrunn av erfaringene fra arbeidet rettet mot barn.
– For vår del har det skjedd en interessant utveksling. Vi tenker mindre og mindre i kategorier som barn og unge eller voksne. Prosjektet har påvirket hele virksomheten vår, og det er et spill som går begge veier. Vi jobber nå med metoder som vi opprinnelig brukte i aktiviteter for barn og unge, sa hun.

Finnes barnekultur?
I tillegg til diskusjonen rundt kunstnernes tvetydige holdninger, dukket det også opp flere uklarheter rundt responsen på kunst for barn og unge. Kulturrådet hadde hyret inn markedsanalysefirmaet Opinion for å snakke om trender blant unge.
Analytikeren nevnte begreper som «digital generasjonskløft» og «delekultur», og foredraget dannet et slags underlig bakteppe for den påfølgende paneldebatten, der flere av fagutvalgene var representert, og der Periskop-redaktør Gerd Elise Mørland inviterte til diskusjon rundt problematiske sider ved et moderne kunstbegrep som har gitt oss mer målgruppetenkning.

Blir vi tvunget til å vurdere interaksjonen og ikke verket, og hvordan gjør vi i så fall dette?

Blir vi tvunget til å vurdere interaksjonen og ikke verket, og hvordan gjør vi i så fall dette? Utfordret Mørland, som også kom med et slags dementi, eller noen grunnleggende retoriske problemstillinger.
– Det er et manglende grunnlag for debatt. Hvilket språk skal vi bruke? Finnes det egentlig et felt, spurte hun.
Panelet svarte med å snakke om kunstneriske begrensninger som hadde skjerming og grensesetting å gjøre, og de pekte igjen på at diskusjonene internt i utvalgene blir avgjørende. Kunst for barn og unge må tas mer seriøst på alle nivåer, var omkvedet.

Musikkløft uten strategi
Foranledningen til omleggingen fra Kulturrådets side ble ikke nevnt eksplisitt. Men beslutningen er uansett i tråd med det informantene til Telemarksforskning gir uttrykk for; at kunst for barn og unge må konkurrere på like vilkår og på samme arena for å oppnå likeverdig status.
Samtidig spør mange av informantene seg om ikke omleggingen kommer for tidlig. Også flere av deltagerne i salen på Riksscenen ga uttrykk for en skepsis rundt overgangen fra Kunstløftet til fagutvalgene. Både å oppløse og å vektlegge kategorier som «kunst for unge» risikerer å diskriminere målgruppen, påpekte en av de som tok ordet. Hun pekte også på at særlig de minste barna kan falle ut.
Telemarksforsknings Kunstløft-rapport viser allerede en skjev aldersfordeling: Litt mindre enn halvparten av prosjektene som har fått støtte, nærmere bestemt 43 prosent, retter seg mot tenåringer (aldersgruppen 13-18 år).
Den kanskje skarpeste kritikeren var stipendiat på barns deltakelse i kunst, Lisa Nagel, som pekte på at det først og fremst er fagutvalgene som nå snakker om kunst for barn og unge. Den offentlige diskusjonen forsvinner med Kunstløftet, samtidig som verken tidsperspektivet eller metodene er blitt klargjort fra Kulturrådets side, argumenterte hun.
– Det virker som man har tatt et valg, og så vil man se hva som skjer etterpå. Hvor er strategien? Og hvordan vet dere at aktiviteten som skjer det neste året ikke er etterdønninger av Kunstløftet, spurte Nagel.
Artikkelen er laget med midler fra Periskop-prosjektet, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er initiativtakere og eiere av nettsiden Periskop.no og Periskop-prosjektet. Prosjektet mottar støtte fra Norsk kulturråd.