Nye rom for ny musikk

AnmeldelseKunstmusikk

En av Borealis-festivalens tradisjoner er å holde åpningskonserten i et nytt lokale hvert år, helst et sted som ikke vanligvis brukes til konserter. I fjor grep festivalen sjansen til å bruke de tørrlagte bassengene i det nylig nedlagte Sentralbadet, og bidro dermed til byutviklingsdebatten i Bergen, der sterke stemmer argumenterer for at den kommunale eiendommen bør pusses opp og fungere som kulturhus istedenfor å selges til private aktører.
Bergen Arkitekthøgskole (BAS) holder til i en uoversiktlig gammel silo ved sjøkanten i Sandviken, og er kjent for manglende universell utforming og store, trekkfulle rom der studentene har masse boltreplass. Dessuten er BAS kjent for å arrangere legendariske fester. Med andre ord skulle alt ligge til rette for at skolen får huse årets åpningskonsert.
Under åpningstalen – holdt fra høyt oppunder taket på toppen av en vindeltrapp i skolens inngangshall – understreker også kunstnerisk leder, Peter Meanwell, hvor begeistret han er over samarbeidet med skolen. Like etterpå trosser Bergens nye kulturbyråd, Julie Andersland, høydeskrekken sin og klatrer opp trappen for å rose festivalens allsidige samarbeid.

Tut og kjør
Til sammen seks verk står på programmet denne onsdagskvelden. Lokale musikere er sterkt representert ved Ensemble Avgarde og Sjøforsvarets Musikkorps. Korpset, som vant Komponistforeningens utøverpris i 2008, får som vanlig æren av å blåse i gang åpningskonserten. Nå med en akkurat passe høytidelig fanfare av amerikaneren Anthony Braxton, fremført fra mesaninen oppunder taket i den store hallen og ledet av gjestedirigent Andreas Hanson fra Forsvarets stabsmusikkorps.
Ikke før har den siste tonen klinget ut, før garasjedøren på den andre siden av rommet glir opp, og amerikanske Ensemble Pamplemousse gjør sitt for å lette opp i det som måtte være igjen av høytidelig stemning: I en motett for bilhorn, med presis tuting fra fire biler stilt opp i formasjon, en syngende dirigent med ropert, og etter hvert også lyseffekter fra billyktene, gir ensemblet oss grunn til å glede oss til medlemmene dukker opp flere steder i løpet av festivalen. Komponist og dirigent er ensemblets egen David Broome.
Musikalsk vandrehall
Dramaturgien i den første delen av åpningskonserten er upåklagelig. På festivalens nettsider har publikum blitt oppfordret til å kle seg godt med tanke på lokalet. Gassovner er hentet inn, godt planlagt belysning og varm velkomstdrikke bidrar til en varm og trygg stemning fra første stund. Borealis-publikummet er en avslappet og takknemlig gjeng, og følger uanstrengt oppfordringen om å vandre rundt i rommet, kanskje i lettelse over å få bevege på seg i kulden etter hvert som hvitvinstoddyen tar slutt. Opplegget er i typisk BAS-ånd: rufsete, men med en klar estetisk idé.
Konsertens første urpremiere er et verk av den danske improvisatøren Johannes Lund. Øverst på en vegg kan en følge med på en projisering av partituret, fem sirkler av notelinjer som korpsmusikerne skifter mellom å spille. Komponisten deltar selv på saksofon. Det improviseres innenfor strenge rammer, med nøyaktige instruksjoner fra komponisten, stoppeklokke på notestativet og varierende signaler innbyrdes i ensemblet.

Musikerne står gruppert rundt omkring i rommet, også de i sirkler. Klarinettene danner grunnlaget for klangen, de holder tonene sine i et halvt minutt av gangen og er den eneste instrumentgruppen som ikke bytter mellom notesirklene. De andre instrumentene kontrasterer med rullende fraser som avløser hverandre – alt ved verket synes å bevege seg i tette sirkelformasjoner. Det å både vandre i sirkler rundt musikerne, følge med på notesirklene på veggen og lytte til de ulike musikalske sirkelfrasene, gir en fascinerende helhetsopplevelse. Etter fjorten minutter uten pause, går det nok rundt for både utøverne og lytterne.
Det er ikke ofte en kommer så tett innpå musikerne midt i en konsertsituasjon, og publikummerne er ikke beskjedne. Her kan en kjenne pusten fra hver enkelt utøver, betrakte de gylne detaljene på uniformene, titte på notestativene over skuldrene og ta del i utøvelsen på en annerledes måte idet en følger musikernes signaliserende
bevegelser og møtende blikk.

Den høytidelige avstanden som uniformene vanligvis skaper utfordres av den uanstrengte fysiske nærheten til musikerne.

Det oppstår en interessant kontrast: Den høytidelige avstanden som uniformene vanligvis skaper utfordres av den uanstrengte fysiske nærheten til musikerne. Verket er teknisk krevende, rommet kaldt og publikummet rundt dem i stadig bevegelse. Korpset har vært utrydningstruet siden oktober, og venter fortsatt på avgjørelse i Stortinget etter at Forsvarssjefen har foreslått nedleggelse. I mellomtiden viser utøverne nok en gang at de bør få beholde jobbene sine.

Av gårde til neste rom
Potensialet i hallen utnyttes ved at lyset og lyden gradvis flyttes rundt i begynnelsen: Først fanfaren langs den ene veggen, så bilhornene tvers overfor, deretter velkomsttalen oppe i hjørnet og til slutt noteprojiseringen på en tredje vegg, med korpset både midt på og spredt utover gulvet. Dermed rammes rommet inn før publikum får begynne å vandre rundt i det. Slik skapes det en god flyt i den første delen av konserten. Overgangen til neste programpunkt går imidlertid ikke like smidig. Frivillige med pilformete skilt viser vei mot kantinen, som dessverre er altfor liten, og stemningen blir lettere klaustrofobisk.
Under halvparten av oss får så mye som et glimt av Ensemble Avgarde, hvilket er svært synd ettersom ensemblet legger opp til en sterk visuell opplevelse. En enkel løsning som en liten plattform hadde hjulpet på dette. Til grunn for den fremimproviserte musikken ligger diktsamlingen ville hester lim på hjertet av komponist, bassist og forfatter Guro Skumsvoll Moe, som selv er del av ensemblet for anledningen.

Tilskuerne blir rastløse av trengselen for å få med seg det som skjer, og verket hadde nok kommet mye mer til sin rett dersom lokalet for urpremieren hadde vært et annet enn BAS-kantinen.

I diktene spiller farger, vann og sanselighet en viktig rolle: De mange illustrasjonene veksler langsomt fra brunt til blått i løpet av boken, samtidig som jeg-personen kommer til en slags erkjennelse. Ord som renne, flyte, vaske og hav går igjen, og det er nok ikke tilfeldig at ensemblet har stilt seg opp foran de store vinduene med havutsikt, eller at en blå ballong blåses opp i løpet av fremføringen. Ensemblets kurator, Halldis Rønning, både leser, synger og spiller fiolin og nøkkelharpe. Forfatteren selv leser også.
Alle musikerne responderer tydelig på hverandres musikalske ideer underveis, og opplevelsen av hvordan intensiteten i spillet øker og minsker kunne blitt forsterket av å faktisk se kommunikasjonen mellom dem. Kanskje kunne en da forstå hva som leder til at de avslutter ved å legge seg ned på gulvet. Tilskuerne blir rastløse av trengselen for å få med seg det som skjer, og verket hadde nok kommet mye mer til sin rett dersom lokalet for urpremieren hadde vært et annet enn BAS-kantinen.

Til bunns
Pilskiltene viser vei videre utendørs og langs bryggen før vi følger en lang rad fakler ned i den store silokjelleren. Her fremfører Ensemble Pamplemousse-medlemmet Jessie Marino et kort selvskrevet ritual for skarptromme, lys og elektronikk, og demonstrerer med det noen av mulighetene for å eksperimentere med akustikk i det mildt sagt interessante lokalet.
Hvert enkelt slag på skarptrommen får bølge seg gjennom rommet lenge, ettersom siloen har gudene vet hvor mange sekunders etterklang. Måten Jessie Marino slår av og på en skrivebordslampe parallelt med slagene understreker pausene mellom dem. David Broome, som til nå har sittet henslengt ved siden av med en kassettspiller, setter plutselig på en tape. Et kort utdrag av Boyz II Mens I’ll Make Love To You vekker fortrengte minner fra tenåringssokkedans i borettslagets tilfluktsrom, med like pussig akustikk og like påtrengende stillhet idet låten avbrytes. Når trommeslagene så gjenopptas, blir kontrasten til tapen enda tydeligere.
Deretter spres oppmerksomheten både utover og oppover idet de store sjaktene over oss lyses opp og John Chantlers spesialskrevne verk fyller hver krok av siloen med store klanger av orgel og elektronikk. I silokjelleren er det romslig og akkurat passe halvmørkt til at en kan se hvor en trør uten å kjenne igjen alle ansiktene rundt seg. John Chantlers innadvendte musikk, med lange linjer av brede rumlende klanger, bidrar til at publikum kan tillate seg å være aleine sammen. Vi vandrer rundt, kikker opp i sjaktene, lusker inn i hjørnene, lener oss mot søylene, stiller oss opp midt i rommet, lukker øynene – hver og en lytter på sine egne premisser.
Repertoaret er mangfoldig og oppmøtet er godt i siloen denne kvelden. Og det ryktes om et enda mer spektakulært lokale for åpningskonserten i 2017. Flere saker