– Man må bare le, sier deLillos-ikonet, selv når et hjerteinfarkt eller folk som ikke forstår sangtekster tynger han.

– Jeg har ikke skrevet den perfekte sangen, og kommer aldri til å gjøre det. Lars Lillo-Stenberg om både de lette og de vanskelige tekstene, © Stian Andersen

Det står en elefant utenfor vinduet til Lars Lillo-Stenberg, og innenfor sitter han og gynger rolig frem og tilbake på kanten av sofaen.

Elefanten står på to bein og er av plast, sofaen er meget mulig fra Ikea, og den er grå – akkurat som veggene, akkurat som skjorta og buksa til Lillo-Stenberg. Akkurat som himmelen over Skien.

Lars Lillo-Stenberg er første dikter ut i Ballades serie der vi går inn i tekstene i musikken.

I denne leiligheten, i et nybygg som ellers er ubebodd, er Lillo-Stenberg innkvartert mens hans spiller hovedrollen i teaterstykket Min venn fascisten på Teater Ibsen opp bakken og rundt to hjørner. Det ligger et lekeland i nabobygget, derav elefant. En «stor, dum elefant», som han kaller den.

Og en av Norges mest bejublede tekstforfattere det siste halve århundret sitter på denne sofaen og smånynner på Alf Prøysens «Du skal få en dag i mårå».

– Livet er meningsløst, sier den sangen. Og det har ikke nådd ut, selv om den er dødskjent. Den synges i allsang og greier, men folk har faen meg ikke fått med seg hva teksten sier.

deLillos sine tekster har blitt trukket frem utallige ganger som noe av de mest originale norsk pop har gitt liv til. Husk bare teaterstykket Livet er en liten dings på Nationaltheateret i 2013, en ære reservert de aller færreste tekstforfattere, for ikke å snakke om de som fremdeles lever. I 2015 snakket Lillo-Stenberg og Yngve Knausgård sågar høl i hue på de 230 deLillos-sangene som da hadde kommet til boken Glemte minner. Og gjennom karrieren har tekstene, og tekstenes protagonister, vært gjenstand for uendelige analyser.  I 1997 for eksempel, Aftenpostens Ingunn Økland:

«Hos Stenberg finner vi både prototypiske modernistiske figurer – fremmedgjorte, angstfylte subjekter – og senmodernistiske figurer som er fullt ut innforstått med tilværelsens spillkarakter».

– Dægærn!
– Er det å dra det for langt?
– Det minner meg om et språk man bruker på utstillingsplaketter, når en sprø kunstner har laget noen underlige, naive ting, og så ser man et så vanskelig språk at man blir overbevist om at kunstneren ikke har vært i nærheten av å være innom det, sier Lillo-Stenberg, som like fullt husker at han ble stolt av at Økland skrev dette.

– Men jeg kan dessverre ikke si ‘jo, artig at hun ser det, for en av mine agendaer på den tiden var å rette søkelys mot nettopp dette temaet’.

Vi drar det litt kortere, til «Bare gråte», en av sangene fra det kommende albumet Dum som et menneske, og en tekst med et ladet refreng:

Skulle ønske jeg kunne gråte
Bare gråte resten av livet
Fordi det ble ikke slik jeg ville

I denne teksten var det noe spesifikt Lillo-Stenberg hadde i tankene som han ville skrive om, en annen tilnærming til tekstskriving enn han vanligvis har.
– Jeg hadde en trang til å beskrive den tilstanden man er i når man er i den alderen jeg er.

Du kan høre låta «Bare gråte» via forskjellige strømmelenker her.

Lillo-Stenberg, nå 57 år, har dog ikke noen «utrolig trang» til å konkretisere hva «fordi det ble ikke slik jeg ville» refererer til, men sier at det det kan hinte til et ønske om at ting er nå slik det var før.

– Det er underlig at livet tar sin tid, men ikke tar noe tid i det hele tatt. Av og til kan man få et lite sjokk av det, som fører til en depresjon, og da kan man kjenne på den tilstanden at man har lyst til å gråte resten av livet. Men det kan man ikke, så da må man bare le.

Og jeg lo
Bare lo, og lo, og lo

På mange måter er dette de fineste årene, delvis fordi det finnes hos meg – dette vemodet som kan komme, som skaper et fruktbart og fint forhold til livet mitt, sier Lillo-Stenberg.

I 2016 fikk han hjerteinfarkt. En turné måtte avlyses, det var overskrifter i avisene.

Det gikk bra, hjerteinfarktet var «lite og uskyldig», han ble reparert og sier at han er i bedre form nå enn han var i de ti årene før infarktet. Men det har satt spor, også i musikken, og Lillo-Stenberg medgir at det siver ut i tekstene; til «Bare gråte» og en annen av de nye låtene, «Se på et tre».

– Det er klart, en slik hendelse er noe man forbinder med at neste gang går det kanskje ikke så greit. Jeg må innrømme at jeg lever med en bekymring rundt kroppen, sier Lillo-Stenberg. Dagen i forveien kjente han en plutselig, kraftige smerte i brystregionen og sjekket hvor sykehuset i Skien er, i tilfelle.

– Jeg tar forholdsregler jeg ikke gjorde før.

At jeg er her i hvert sekund
fra stund til stund
kjenne at jeg puster
og at hjertet slår

– Når en sånn hendelse snur opp ned på det eneste reelle verktøyet man har i livet, er det kanskje ikke til å unngå at det påvirker tekstene du skriver?
– Det kommer kanskje både med og uten hjerteinfarkt. Når man nærmer seg seksti har man kanskje vært på sykehus. Men det er ikke til å unngå at man må leve i øyeblikket og glede seg over det, sier Lillo-Stenberg.

– Men er det ikke litt tidlig å begynne å summere opp ting?
En annen låtskriver ville kanskje ikke gjort det. Neil Young ville kanskje ikke gjort det. Men jeg har alltid vært en person som ser tilbake – jeg begynte med det allerede da jeg var ti år gammel.

Samme hvor kul eller spennende sang jeg lager nå vil den aldri rekke å få den samme posisjonen som det som ble gitt ut for tredve år siden.

Lillo-Stenberg håper han ikke virker for sentimental med de nyere tekstene. Men det er umulig med en linje som «fordi det ble ikke slik jeg ville».

– Ja, «Bare gråte» er sånn sett voldsomt sentimental. Men det er så mange måter å være sentimental på. Ufrivillig eller villet sentimental. Den ufrivillige er kanskje den man kaller patetisk, sier Lillo-Stenberg stille, nærmest til seg selv, tilbakelent i en grå sofa.

Han har ikke for vane av å bli inspirert av andre litterære verk for sine egne tekster, men både «Se på et tre» og tittelsporet til Dum som et menneske kommer fra bøker han fascineres av. Sistnevnte kommer fra Yuval Noah Hararis populære Sapiens, og ideen om at mennesker i mange generasjoner var fornøyde med å ikke være på toppen av næringskjeden, inntil jordbruksrevolusjonen for 10 000 år siden.

– Alt ble bare jævla vanskelig, lissom. Det er spesielt å skjønne at vi har vært ganske fæle i gamle dager også.

I disse tilfellene er rammene for teksten allerede satt, og skrivingen bygger seg selv naturlig fra en eller to setninger som sitter, i det minste sånn passelig. At stemningen likevel føles nostalgisk eller sentimental er kanskje uunngåelig.

Lillo-Stenberg kjente tidlig savn, og sentimentalitet. Han var borte fra sine storebrødre som han var glad i å være sammen med. Bodde i Sverige, og i Bergen. Da han i 12-årsalderen traff på jevnaldrende som ikke hadde anelse om hva de gjorde da de var fire år gamle, hadde Lillo-Stenberg satt barndommen i system. Det er sånn det blir når man mister fundamentet i det som skal være vedvarende, kjernefamilien, sier han. Tryggheten ble knyttet til bestefarens hus i Oslo, hvor familien kunne møtes.

– Det er ikke uten grunn til at jeg bor der den dag i dag, sier Lillo-Stenberg.

«Aldri epleslang» manifesterer mye av den barnlige gleden, sentimentaliteten og oppgittheten som har blitt Lillo-Stenbergs signaturstil. Like fullt er opphavet nokså atypisk – en konkret hendelse, som han måtte skrive om.

Stakkars barna de vil bare sitte inne og spille spill
Hvis de ikke spiller spill så vil de bare se en film
Nei de vil ikke gå ut og klatre høyt opp i et tre
Og jeg trenger aldri engste meg for at de skal falle ned

Aldri epleslang, aldri ringe på og løpe
Aldri slå en ball, aldri knuse en rute
Aldri mor og far som roper kom hjem
Kom inn og spise middag bare løper ut igjen
For ingen barn er ute i dag

Som barn flydde han mye alene til Bergen. Femti ganger på to år, frem og tilbake. Og han syntes det var like spennende hver gang å se ut av vinduet når flyet lettet. Men under en flytur til Kirkenes for noen år tilbake så han en gutt fortapt i en ipad, som isteden for å se på hvordan sollyset endret seg når flyet lettet, og hvordan dette fortonte seg, heller dro ned solskjermen foran vinduet, og vendte tilbake til det digitale.

– Og jeg kunne brukt det eksemplet med gutten på flyet, men assosiasjonen tok meg til det at ingen barn går lenger på epleslang. Playstation danker ut den spenningene der, sier Lillo-Stenberg.

Jeg fikk en hjemmelekse-tilnærming til det å skrive tekst.

Skriveteknikken her, sier han, var enkel. Han begynte å skrive, bygde setning på setning og så hvordan det kom ut – en teknikk han har brukt hele karrieren. Men han sier det skjer oftere nå at han har en spesifikk tematikk for tekstene sine.

– For meg var ikke tekster en stor mulighet før. Det å lage sanger ved pianoet eller gitaren var en stor mulighet. Teksten ble mer problemet, så jeg fikk en hjemmelekse-tilnærming til det å skrive tekst i begynnelsen. Min psykologiske tilnærming var at det var et ork å skrive tekster.

Lillo-Stenberg har i det siste tenkt på at han var flink til å komme på løse setninger som hørtes ut som de hadde en sammenheng, og så kom sammenhengen ganske fort etterhvert. Han vokste opp med mye musikk, allerede fra tre-fireårsalderen, hvor han ikke skjønte hva de engelske eller amerikanske artistene sang om. Da han ble åtte-ni skjønte han enkelte setninger, og brukte det til å forme sin egen tolkning av hva artistene sang. Temperamentet til vokalisten eller i låta generelt dikterte humøret i teksten; om den skulle bære preg av skuffelse, humor eller ironi.

Dette ble videreført til hans egne tekster.

– Jeg kunne tenke at ‘nei, det er ikke realistisk at disse ordene blir sunget til denne melodien’, og på tredje forsøk fant jeg kanskje en setning som satt, sier Lillo-Stenberg.

Og fra den første setningen kom kanskje en til, og om den tredje kom også, kunne resten av teksten være nokså lett.

– Det var først som et svært hav man kunne bade i. Men så føltes havet som en liten innsjø, en liten kulp nærmest.

– Etter et vers eller to var det ikke sikkert at jeg visste hva sangen handlet om, men i hvert fall nok til at jeg kunne fullføre teksten. Og da tenkte jeg at jeg hadde løst det på en grei måte.

En gang på 90-tallet ble det vanskeligere å skrive. Idélageret var brukt, og han kunne finne ut at en tekst han skrev, hadde han skrevet fem år tidligere «bare morsommere, mer originalt og mer kult». Det var da han begynte å kaste ideer.

– Det var først som et svært hav man kunne bade i. Men så føltes havet som en liten innsjø, en liten kulp nærmest.

Han satt på hotellrom i Sverige og Danmark og knuget ut tekster. Han satt alene på restaurant og observerte, prøvde å finne historier.

– Jeg så en far og en sønn på en rar tacorestaurant, og lagde en historie om det. Det var mye som kom ut i nød, sier Lillo-Stenberg.

Lars Lillo-Stenberg (t.v.) med resten av deLillos, © Mona Varpe

Siden den gang har han jobbet mer med tekst enn han vil innrømme for seg selv. Men inspirasjonen kommer tidvis, og plutselig. På den nevnte flyturen til Kirkenes skrev han ti tekster.

– Jeg fikk et minne om slik det skulle være. Ren inspirasjon, rett og slett. Da skjønte jeg at det lureste er ikke å vente med å skrive, bare gjøre det når det skjer.

Jeg har ikke skrevet den perfekte sangen, og kommer aldri til å gjøre det.

Vi nevnte disse personkarakteristikkene av Lillo-Stenbergs protagonister. Denne analyseringen. Har det noen gang irritert?

I den grå sofaen snakker Lillo-Stenberg som han ofte gjør, i setninger som sakte brytes opp av andre, som henger igjen i luften. «Jeg syntes det er rart at folk,» prikk prikk prikk. «Det med Frogner, Oslo 2 og Oslo 3,» prikk prikk prikk.

Etter en liten stund lander han:

– … som den første sangen jeg lagde hvor jeg egentlig ironiserte over en person som kunne være meg. Jeg husker jo at jeg spilte badminton med far, men hvem gjorde vel ikke det på en campingplass på sekstitallet? Det var det mange som gjorde. Jeg husker at jeg spilte bordtennis med han på et hotell også, og altså mange år senere var det en jente som spilte bass i et jenteband, og at jeg ble litt betatt. Om hun skulle på nachspiel så var det i hvert fall ikke med meg. Jeg vet ikke hvor det med fatterns bassgitar kommer fra. Da den sangen ble presentert ble det oppfattet veldig bokstavelig at jeg var en pappagutt fra vestkanten som synger om sin beskyttede oppvekst. Det var den gangen overraskende at de tok dette så bokstavelig, at de ikke så den humoristiske ironien jeg selv hadde lagt opp til. Men noe skal den sangen ha, og det er; det var vel likevel en speiling av noe som jeg kunne føle på, selv om det var tull.

«Min beibi dro avsted» er nokså saklig. Konkrete minner i en prosaisk pakke. Mens en låt som «Tøff i pysjamas», ofte trukket frem som tidlig-deLillos’ ultimate mesterverk, og «Stakkars Oslo», en låt de ikke spiller så ofte lenger fordi den ifølge Lillo-Stenberg føles noe datert tekstmessig, viser to mer polariserte sider av sakligheten i deLillos sine tekster. Der hvor «Stakkars Oslo» refererer til et spesifikt område på en spesifikk tid, er «Tøff i pysjamas» motsetningen. Og den er perfekt.

– Jeg har ikke skrevet den perfekte sangen, og kommer aldri til å gjøre det. Tekstene til «Tøff i pysjamas» eller «Hjernen er alene» er perfekte til de sangene. Men jeg er også veldig fornøyd med det som kommer nå. «Bare gråte» for eksempel – her får jeg sunget noe og satt en stemning som jeg ikke har laget før. For meg er det da legitimt å gi ut den sangen. Å fortsette er perfekt.

Det er så mye vi kan snakke om når vi snakker om deLillos. Hva med dualismen mellom hovedpersonene til Lillo-Stenberg og Lars Saabye Christensen? I Byens spor: Skyggeboken, skriver Saabye til og med at han er en livslang deLillos-fan. Hva med teksten til «Fullstendig oppslukt av frykt», er det der samklangen mellom Frogner-eksistensialismen mellom de to er på sitt tydeligste? Husker Lillo-Stenberg noe fra skrivekurset han og Saabye holdt sammen i Bergen i 1996?

Mannen i den grå sofaen unngår disse spørsmålene elegant. Kanskje det er den Oslo 2-greia, eller kanskje de bare var i forskjellige rom den gangen i Bergen.

Derimot virker det mer interessant dette konseptet med den perfekte sangen, selv om han aldri kommer til å skrive den – i hvert fall ikke nå.

– Samme hvor kul eller spennende sang jeg lager nå vil den aldri rekke å få den samme posisjonen som det som ble gitt ut for tredve år siden. Det har ikke bare med sangenes egenart å gjøre, sangene har hatt et liv hos mange mennesker i tredve år. Og det er umulig å slå det.

Han setter på en sang med Gilbert O’ Sullivan, og forteller om hvordan denne artisten har gått på jobb fra åtte til fire hver dag for å lage den perfekte sangen.

– Nå er han oppe i sikkert førti album, og har ikke klart det enda.

Et siste spørsmål. – Er du enig med Pete Seeger i at en sangtekst er mer kraftfull enn en bok?

Og det er her Lillo-Stenberg snakker om Alf Prøysen og hovedpersonen i Du skal få en dag i mårå, ruggende på sofaen som for å mime en gammel tante.

– Det ble aldri sånn i livet hans, det ble aldri fint! Livet er meningsløst, sier den sangen. Og det har ikke nådd ut. Men folk får kanskje med seg budskapet til En folkefiende av Ibsen. Det er det som er faren med musikk, man blir lett distrahert av den fine melodien.

Han vil nødig motsi Pete Seeger, men noen konklusjon trekker han ikke. Så tenker han på Prøysen-sangen likevel.

– Kanskje folk har forstått den, at det er jeg som ikke har gjort det. «Du skal få en dag i mårå» er kanskje for meg; «Du skal lage en sang i mårå». Den perfekte sangen kommer nok en dag, det er slik vi kommer oss gjennom livet.

Publisert:

Del: