Kraften i det enkle

– Platen heter ”Like a Seed Let it Fall”, med frøet som bildet på en mulighet. Frøet er programmert, men omgivelsene avgjør hvordan det utvikler seg. På konserten i går opplevde jeg at dette materialet var lett å trekke videre.
Benedicte Torget prater entusiastisk over det lille bordet vi har blitt tildelt i bibliotekbaren på Hotel Bristol i Oslo. Det er fullt i lokalet, men summingen fra stemmene dempes lett av det ornamenterte gulvteppet, de polstrede lenestolene og reolene som skiller sittegruppene. I bakgrunnen lyder svakt pianospill. Det er Torget som har valgt møtested, ”fint med dempet akustikk”, skriver hun på e-post i forkant.
Seg selv på audition
Det er ikke mange timene siden hun hadde releasekonsert for sin tredje plate i Tøyen kirke. Pianospill der også, med Torget på tangenter og vokal. Men hun er ingen pianist, forklarer hun. Riktignok spiller hun piano hver dag, men instrumentet har hovedsakelig vært et verktøy for låtskriving.
– Det var mange som var skeptiske til at jeg skulle spille selv på platen. Den eneste måten å finne ut om det var en god idé på var å prøve. Jeg hadde audition for meg selv kan du si, spilte inn tre låter i studio. Øystein [Sevåg, journ. anm.], som er en glitrende pianist, var skeptisk i utgangspunktet, men da vi lyttet til opptakene var han ikke i tvil. Han syntes det var interessant hva som skjedde med vokalen når jeg spilte selv.

Sammen med musiker og komponist Sevåg, partner både privat og i musikken, mottok Torget NOPAs musikkpris for platen ”Karin Boye sånger” i 2014. De to har jobbet sammen på komposisjoner for TV, og Sevåg har medvirket som produsent på Torgets utgivelser, alle på Torgets eget plateselskap Present Recordings. I plateomslaget til ”Like a Seed Let it Fall” skriver hun: ”Dear Øystein, without our journey, I could not have made this recording. Thank you for shared presence and humour.”

Til syvende og sist så er det magefølelse, en drift.

– Hvor avgjørende er hans input når det kommer til dine egne prosjekter?
– Samarbeidet og utvekslingen med Øystein er filleristende, morsomt og dypt inspirerende. Og gjensidig, håper jeg. Jeg er litt flagrende og nysgjerrig, tar inn inntrykk hele tiden og overveldes av det. Men ovenfor valg som er mine stoler jeg bare på meg selv. Og da er jeg ikke til å rikke. Til syvende og sist så er det magefølelse, en drift. Hvorfor er jeg musiker? Det går jo for det samme. Det er ingen som ber deg om å bli musiker. Enten gjør du det eller så gjør du det ikke, ferdig snakka.
Fant verden i Valen
Torget har sunget så lenge hun kan huske. Hele tiden. Kanskje ble det litt mye noen ganger for brødrene hennes, mens en løsningsorientert barnehagetante tipset foreldrene om NRKs jentekor. Slik ble det.
– Jeg elsket å være i den boblen av lyd! Det var der virkeligheten åpenbarte seg i sin mest magiske form for meg.
Klangverdenen fra korrepertoaret bestående av Fartein Valen, Arne Nordheim og ulike arrangementer av norsk folkemusikk tok hun med seg da hun i 20-årene beveget seg bort fra den klassiske musikken og over i låtskriving, komposisjon og teater.
– Jeg følte jeg måtte sprenge noen grenser. Men prosessen var kronglete, særlig stemmemessig. Det jeg vant på å slutte å synge klassisk var å skrive egne ting, jobbe med teater, spille i band. Det jeg tapte var en stemmemessig sikkerhet, et trøkk jeg hadde i det klassiske som jeg ikke fant utenfor. Mange sier at det er få som synger slik jeg gjør. Det tror jeg har mye med at jeg har jobbet med overgangen i stemmen, med mix, med hodeklang og i hjørnene av brystklangen.

En tro på det enkle
Torget har gjennom årene gjort prosjekter med musikere som Tord Gustavsen og Paolo Vinaccia, opptrådt som sanger og komponist i ulike teateroppsetninger, dirigert og undervist. Men selv om man nesten kan si at musikkarrieren startet på barneskolen, skulle hun bli 37 år før hun solodebuterte med platen ”After a Day of Rain” i 2008.
– Har forankringen i koret, det kollektive, hatt noe å si for at du ventet så lenge med å fronte et soloprosjekt?
– Det å si noe eget var viktig for meg som barn, jeg har jo sunget mye solo opp gjennom. Men å bane seg vei ligger nok ikke i min personlighet.
Ikke at det har med trygghetsbehov å gjøre. Hun beskriver seg selv som en ”løvetann og fri fugl” som alltid har gjort som hun vil, selv om det er skummelt. Når hun nå sist skulle gi seg i kast med å spille inn en hel plate med kun piano og vokal ble ”courage” arbeidstittelen.
– Det er fryktelig nakent, jeg måtte kvinne meg litt opp. Men jeg tror på det enkles formidlingskraft, og det ligger i bunnen her.
– Hva finner du der, i det enkle?
– Det er et uruttrykk. Historiefortellingen, enkeltpersonen som sitter foran en gruppe mennesker og hvor bildene i publikums eget hode er medskapende. Det er en plate med mye plass til lytteren håper jeg.
”Like a Seed Let it Fall” skiller seg fra Torgets andre utgivelser i nettopp denne tosomheten som oppstår i møte med musikken. Torget forteller tekstene gjennom stødige, stort sett myke fraseringer, mens pianoet enkelt smyger seg rundt melodien. Lyden av pianopedal som går opp og ned underbygger nærheten i uttrykket, og gir et nærmest meditativt preg.
– Men mot slutten har du valgt å kore deg selv – en liten detalj, men som overrumplet meg i lyttingen. Rommet jeg trodde jeg delte med én person, viste seg å være befolket av flere. Hvilke tanker ligger bak brytningen?
– I utgangspunktet hadde jeg tenkt å legge på samplinger av glass og koringer, men så flyttet jeg fra Oslo-gryta til Heggedal og naturens ro ble en del av prosessen. Alle opptakene er gjort fra begynnelse til slutt med piano og vokal samtidig. Jeg ser ikke på meg selv som en jazzmusiker primært, men akkurat der er det jazzen som er meg nærmest: Du åpner for øyeblikket, og når det er over er det over. To steder la jeg til rette for å legge på en andre vokal, hvis jeg ikke fulgte opp måtte jeg gjøre om på alt. Det var sent i produksjonsprosessen, jeg var blitt glad i opptaket, så da bestemte jeg meg for å bryte fiksjonen.

– Bruddet forsterker også enkelheten i prosjektet?
– Ja, kontrastene blir viktige i en setting som dette.
Tekst versus melodi
En annet form for brudd ligger i tekstene. Rundt halvparten av låtene på platen er skrevet av Torget, til resten har hun lånt tekster av blant annet William Blake, Dante Gabriel Rosetti og de afrikanske forfatterne Albert Chimedza og Hopewell Seyaseya. Uten at det går på bekostning av helheten, kan man ut ifra musikken ane hvilke låter som har lånt tekst. Det ligger dels i rytmikken, dels i arrangementet, som gjerne byr på mer sonisk informasjon.

Jeg går inn i en annens verden, og det handler om å finne et rom i musikken som ikke er i teksten, noe som kan skape spenning eller kontrast

– Når jeg skriver til andres tekst kommer opplevelsen av teater opp i meg igjen. Jeg går inn i en annens verden, og det handler om å finne et rom i musikken som ikke er i teksten, noe som kan skape spenning eller kontrast. Rytmisk finner man kanskje frem til mer uopplagte betoninger som gir meg som komponist signatur, samtidig som teksten trer frem. Den prosessen har gjort at mange sier de synes jeg skriver bedre musikk til andres tekster.

– Er det også lettere?
– Jeg er mer kritisk, reflekterer og vurderer mer rundt komposisjonen. I låtene hvor jeg har både tekst og musikk blåser jeg litt i at de ikke skal si det samme, det gjør helheten lettere. Det blir ofte mettet når man har både komponist og tekstforfatter, det hører du i den klassiske musikkarven. Populærmusikken har spesialisert seg i andre funksjoner, ofte kan den gi deg en stemning som bygger opp om den du allerede har. Det er underholdning. Noen ganger har jeg lyst til å skape musikk som lytteren bare kan være i.
– Det å sidestille egne tekster med poetiske storheter som William Blake, er det med en viss ærefrykt?
– Der kommer gjør som jeg vil-siden frem. Det er en enkelhet i mine tekster, som jeg synes gir en interessant dynamikk sidestilt med de store poetene. Hvis man skal ha en ærbødighet i livet som gjør at man ikke løfter frem interessante ting som har skjedd, synes jeg bare det er trist! Tenk på alle de som ikke blir eksponert for disse vidunderlige forfatterne hvis ikke noen av oss i samtiden løfter dem frem. Jeg er ydmyk, men ærbødigheten kaster jeg over bord.

– Dine tekster på platen er på engelsk – ville det nære musikalske uttrykket blitt ytterligere forsterket om de var på norsk?
– Jeg har skrevet en god del låter på norsk, jeg liker godt å synge på norsk, men uttrykkene, løsningene og virkemiddelene jeg var interessert i her klang med det engelske språket. Kanskje er det en form for distanse, men samtidig er det et barometer jeg har oppe hele tiden: Når blir dette sentimentalt eller privat? Det har jeg nulltoleranse for.
Viktig med motivatorer
Hun trekker frem Sidsel Endresen og professor Irina Malatjevskaja fra Teaterhøskolen som to personer med stor betydning for hvordan hun forholder seg til sitt eget arbeid. Som elev av Endresen fikk hun en setning hun har tatt med seg i alle år, og som hun ikke vil røpe annet enn at det handler om sårbarhet og styrke. Malatjevskaja påpekte hvordan en sangerinne noen ganger også er skuespiller.
– For meg er det virkelig noe av det samme, å skape noe på scenen.
Frihet neste
Hotel Bristol begynner å tømmes for lunsjgjester. Torget ser på klokken, hun skal nå et tog. Men før hun går:
– Jeg tenkte på det her om dagen, hva er målet ditt nå? Det har vært et stort mål å leve som musiker, men som sanger er det å bli mer fri. Mitt neste mål her i livet er frihet.
– Frihet fra hva?
– Frihet fra blokkering, fra frykt egentlig, ignoranse. Det handler om mot og trygghet til å være åpen. Å handle i ethvert øyeblikk i god kommunikasjon med omgivelsene, dét er frihet. Er det ikke det, da?