Et umulig album

Det er vanskelig å finne formler som forklarer Christian Wallumrøds musikk. Den har en tydelighet over seg som ikke kan defineres klart ut fra verken den jazztradisjonen eller samtidsmusikken han gjerne assosieres med. Den er improvisert og komponert, samtidig som den gjør et begrep som «sjangerblanding» overflødig. Det er atskillig lettere å antyde enn å peke på musikalske kilder. Og den har i seg en søken etter nye uttrykk, som viser seg i opprettelsen av flere mangfoldige bandprosjekter.
Etter mer enn ti år med eget ensemble og en rekke andre prosjekter i større format, utga Wallumrød i vinter sitt første soloprosjekt, «Pianokammer», på Hubro. Albumet innebærer en vending. Ikke bare fordi det er et soloprosjekt, men også fordi det ble spilt inn over lengre tid, på ulike innspillingssteder og flygler, og inkluderte en større grad av etterarbeid enn innspillingene Wallumrød tidligere har jobbet med.
Når Ballade møter ham, kommer han rett fra en konsert i Belgia, hvor han har spilt en sjelden solokonsert, basert på bestillingsverket fra Kongsberg jazzfestival i fjor. På spørsmål om han vurderer å gjøre solokonserter med materiale fra «Pianokammer», svarer han at han er tvilende til om det lar seg gjennomføre.
– Arbeidet med «Pianokammer» var befriende, på den måten at jeg hele tiden tenkte på det som en plate, og som et opptaksarbeid. Mye av det som er spilt inn går det ikke an å spille live, fordi det er såpass mye editeringer, og det er gjort lag på lag. På det første sporet finnes det for eksempel strekk som er fysisk umulig å gjøre live på et piano. Å spille dette materialet solo må bli noe annet, rett og slett, og jeg har lyst til å la materialet være i fred, la det være på den plata.
Mot pianoets begrensninger
Bakgrunnen for «Pianokammer» er i første rekke problemstillinger som knytter seg til instrumentets begrensninger; til pianoet som klang- og lydkilde, forteller Wallumrød.
– Instrumentet legger noen premisser, og det var fint med å jobbe med denne plata, fordi den var en måte å komme rundt noen av de problemstillingene på, og å hente ut noe annet av pianoet. Når man setter seg ned og spiller, så spiller man fram et forløp eller en form. Og noen ganger kan det være positivt å sette sammen elementer og lage en form med en annen type motor enn den som er i gang når man hører på det man spiller i gjerningsøyeblikket.
– Hva ga overdubbing deg mulighet til å gjøre?
– Noe av det spennende med overdubbing, er at jeg kan ta opp flere ting i samme register. Et parti på «Pianokammer» er veldig hektisk oppi diskanten, og er spilt inn i flere lag. Jeg brukte en stoppeklokke, så jeg visste hvor langt tidsstrekket var. Og så tok jeg opp noe i det samme registeret, og la disse strekkene oppå hverandre etterpå i et vanlig opptaksprogram.
– Står måten du jobbet fram «Pianokammer» på i motsetning til improvisasjon?

– Nei, de utelukker ikke hverandre. Men hvis du sitter med flere opptak du har lyst til å sette sammen, så har du en helt annen tid på deg til å gjøre det, og til å prøve og feile. Underveis får du en reell sjanse til å vurdere alt. Alt jeg gjør, både alene og sammen med andre, er en kontinuerlig eksperimentering, selv om resultatet ikke er noe man nødvendigvis forbinder med eksperimentell musikk. Det er en måte å grave i noe på uten at jeg vet hva jeg kommer til å få. Pianokammer ble noe annet underveis, fordi jeg hadde mer tid.
– Du har uttalt at du droppet flere ideer enn du ville ha gjort til vanlig. Har det med tilblivelsesprosessen å gjøre – altså at det ble mye etterarbeid – eller at prosjektet tok lang tid?

Alt jeg gjør, både alene og sammen med andre, er en kontinuerlig eksperimentering, selv om resultatet ikke er noe man nødvendigvis forbinder med eksperimentell musikk.

– Det er ofte sånn med musikk at man kan ha en idé, men når man forsøker å oversette den til klingende lyd, så oppstår det noen overraskelser. Noen av ideene jeg tenkte måtte prøves ut, ble ikke noe av. Og så var det motsatt med noen av de andre ideene, som for eksempel klangopptak – å høre hvordan de utdøende klangene oppfører seg, hvor lang tid det tar før de dør ut og hvordan de høres ut i forskjellige register. Vi tok opp mye som var tenkt som klanglige rom, men da vi begynte å sette dem sammen syntes jeg ganske umiddelbart at de var besnærende å høre på i seg selv, som et musikalsk forløp.
«Skiftet» plateselskap
To av de faste prosjektene Christian Wallumrød har jobbet med over tid – Dans Les Arbres og Christian Wallumrød Ensemble – gis begge ut på ECM. Men Wallumrød valgte å forhøre seg med det uavhengige, norske plateselskapet Hubro da han kom på tanken om et soloprosjekt.
– Jeg tok kontakt med Andreas Mæland for å høre om det kunne være interessant. Og det var nok fordi jeg hadde en følelse av hvordan den prosessen kom til å bli. Når vi spiller inn med ensemblet, så kommer alle ekstremt forberedt og spiller inn på en og en halv dag, og det er veldig der og da. Jeg hadde lyst til å snu på det, og å jobbe mer for meg selv.
– Lå det også en tanke om et annet lydbilde og en annen produksjon bak?

– Det var kanskje mer en måte å sikre at jeg kunne prøve meg fram på. Det har vokst fram et behov for å gjøre det; å prøve meg fram med så basale ting som mikrofonplassering og rom, og å spille på halvdårlige instrumenter. Men det var aller mest det at jeg hadde lyst til å gi meg selv anledning til å prøve noe som var uprøvd. Ikke minst fordi, når materialet forandrer seg underveis, oppstår det et rom der, som det er mulig å rote rundt i uten å komme til etablerte konklusjoner. Alt dette ble også muliggjort fordi jeg fikk god hjelp av Espen Reinertsen under opptaks- og editeringsprosessen.

Komposisjon og intuisjon
Wallumrød skriver musikk for flere prosjekter, og han har også skrevet flere bestillingsverk. Komposisjon ser han på som et intuitivt arbeid; han komponerer gjerne ved å sette seg ved pianoet og forsøke å spille fram noe han liker.
– Jeg tror nok mye handler om selve instrumentet. Det faller naturlig å prøve å strekke og tøye på instrumentet og de lydkildene man har for hånden. Og da er det forskjell på å ha en laptop som sitt foretrukne instrument og lydsystem, og å ha et veldig gammelt instrument, som har vært der veldig lenge. Jeg forholder meg hele tiden til en klangverden som er ufattelig veletablert i manges ører.
– Du mener at å spille piano har noe arkaisk over seg?

– Nesten uansett hva man spiller på et piano, så har det veldig mange referanser. Det er en levende, daglig problemstilling, og så er det forskjellige måter å prøve å håndtere det på. Og en av de måtene, som går parallelt med å finne det som for en selv oppleves som andre domener eller ytterkanter av instrumentet eller instrumentbruken, er også å se på de veldig alminnelige sidene ved instrumentet. En slags impuls har vært å ha gitaren som en idé; at jeg kan forsøke å oversette som om det var en gitar inni der.
– Er det konstruktivt å bli lei av instrumentet sitt og konvensjonene?

– Det tror jeg. Man jobber med et uant oppsett av assosiasjoner hele tiden. På Pianokammer var jeg opptatt av å kunne høre på de forskjellige bestanddelene av hva som er lyden av instrumentet, hva som skjer når man kan gå veldig nært med en mikrofon, og om man kan få med seg valøren og personligheten i akkurat det instrumentet. Du får ikke til dette i en konsertsituasjon. Da måtte du ha mikket opp på en sånn måte at alle lyttere får en tilsvarende opplevelse som jeg får der jeg sitter. Det ville uansett ikke blitt helt det samme, fordi lyden hadde kommet fra et høyttalerelement. Men å sitte og fomle og spille konvensjonelle klanger og sammensetninger og rytmiske ting har jeg veldig glede av.

En «klar» musikk
Wallumrød studerte ved jazzlinja på NTNU på 90-tallet, og spilte også i trioen Close Erase, som spilte inn sin siste utgivelse i 2007. Dette var det siste prosjektet hans som kan knyttes direkte til et mer klassisk jazzformat – altså en pianotrio med definerte låter innenfor en tradisjon eller en bestemt sjanger, selv om også Close Erase utviklet seg fra fri, akustisk jazz til et mer elektronisk lydbilde i løpet av sine fire utgivelser.
– Er det uinteressant for deg å skrive en mer eller mindre konvensjonell jazzlåt?

– Ja, det føles veldig fjernt nå. Det har vært en langvarig utvikling, men sjangerne blir mindre og mindre interessante å tenke på og forholde seg til.
– I et intervju på Hubros nettside sier du at musikken din skal være «klar» – som en slags overordnet beskrivelse. Hva legger du i det?
– Sånn som jeg tenker på klarhet eller tydelighet, så er det helt uavhengig av sjanger. Men det er lettere å få øye på ulike former for tydelighet med veldig etablerte musikkformer – de har overlevd blant annet fordi de er veldig tydelige. «Klar» knytter seg mest til alle forsøkene som jeg er en del av og som jeg bevitner, som foregår nå. Når man jobber med musikk som faller utenfor tydelige sjangerkonvensjoner – hvis man forsøker å gå utenfor opptrådte stier – så står man i fare for at ting blir utydelig. Det er i den sammenheng klarhet oppstår som et ønske.

Jeg er overrasket over at det er såpass mange, også av de yngre, som til enhver tid fortsetter på såpass opptrådde stier, både besetningsmessig, men også med tanke på hva som er idealene og hvordan man skrur sammen musikken.

– Forholder du deg til musikkteori når du skriver musikk?
– Nei, det kan jeg ikke si. Det blir i tilfelle mer at jeg ser noe på lang avstand, som bare er utdrag eller ekstrakter av noe – begrep som dukker opp. Og det er ikke noe jeg oppsøker aktivt. Men jeg tror at store deler av musikkscenen i det hele tatt, og kanskje særlig den scenen som gjerne prøver å få til noe litt annet, er preget av den typen ideer hele tiden – bevisst eller ubevisst.
– Altså at mange bærer på programmer som man ikke har et avklart forhold til?
– Ja, det tror jeg. Jeg er overrasket over at det er såpass mange, også av de yngre, som til enhver tid fortsetter på såpass opptrådde stier, både besetningsmessig, men også med tanke på hva som er idealene og hvordan man skrur sammen musikken. Da er det befriende at mange fra den yngre generasjonen jazzmusikere nå vel så gjerne jobber med undergrunnspop, impro eller bluegrass. Det synes jeg er strålende – at det i så stor grad har gått i den retningen. Jeg håper at det er noe som vedvarer, og jeg tenker at det er naturlig for vår tid. Det viktigste er at man lager bra musikk. Jazz er et fantastisk sted å lære noe om musikk, men det er et av mange steder.
Wallumrød mener det er noen musikkformer som utmerker seg når det kommer til kunnskapstørst – på godt og vondt.

– I en utøversammenheng, og når det gjelder ting som har med instrumentbeherskelse å gjøre, ligger den klassiske musikken og jazzmusikken snublende nær hverandre. I jazzen har du i tillegg harmonisk oversikt og noen andre målbare ting, som åpenbart trigger mange. Det har potensial i seg til å skape bestemte oppfatninger av hvordan noe skal være, og som kan virke overbevisende på mange. Men det handler om å klare å beholde seg selv.

Utgir nytt elektronisk prosjekt
Etter flere år med utelukkende akustiske prosjekter, gir Christian Wallumrød i høst ut et album sammen med broren Fredrik Wallumrød, under navnet Brutter, der han utelukkende jobber med elektronikk – noe han ikke har gjort siden Close Erase.
– Det har gått litt i bølger, og det har stort sett hatt med å gjøre om jeg har følelsen av at det er noe jeg kan utrette med sånne lydkilder eller ikke. Nå har det vært en lang periode med mye akustisk arbeid, og de bandene hvor jeg spilte elektronisk fikk en naturlig slutt. I samme periode begynte jeg å slite med å skjønne hva jeg skulle med de instrumentene. Men nå har jeg glede av det igjen.
– Du snakker om at pianoet har begrensninger. Gjør variasjonen ved å jobbe med elektronikk dette mer spennende?
– Det er åpenbart en positiv side ved variasjonen i seg selv. Men jeg tror det er mer den elektroniske lydverdenen eller det musikalske området som er attraktivt. Utgangspunktet er at jeg er veldig glad i rytmisk musikk i vid forstand. Blandingen av å kunne modulere et utvalg av perkussive lyder og å skru opp volumet – det er en tilfredsstillelse man aldri får med pianoet på samme måte.

En kontinuerlig lytteprosess
– Er lytting en forutsetning for at du skal kunne komponere?
– Det tror jeg, som en generell greie. Sånn jeg jobber med musikk har den alltid vært primært informert av musikk. Men det arter seg på mange forskjellige måter. Det er ikke sånn at jeg lytter til musikk i en time og går ned og lager musikk i en time, men jeg vil nok si at langt de fleste impulsene og drivkraften til å prøve å lage et eller annet kommer fra klingende lyd.
– Det er snakk om en slags kontinuerlig lytteprosess?

– Jeg tror det er summen av musikken jeg hører over lange tidsstrekk. Men noe av det fine ved dette arbeidet, er at det er umulig å si hva som kommer fra hvor. Og det er heldigvis ikke bare musikk. Veldig små, kortvarige impulser man får, fordi man møter på noen, leser eller ser noe, kan få veldig mye å si. Men det hender også at jeg går veldig konkret til verks og oppsøker et partitur, for eksempel, fordi det er noe som ikke er mulig å forstå med ørene. Og det kan være oppklarende noen ganger.
– Det er ikke så lett å finne igjen klare spor av jazz i musikken din. Men i den tidlige Close Erase-perioden finner man derimot tydelige, direkte referanser til Svein Finnerud Trio, den første norske frijazzgruppa.
– Absolutt, og det ville jeg sikkert ikke sagt da, men det er lettere å si nå. Det som hang høyest for meg da var Paul Bley trio, som Finnerud var ekstremt inspirert av. Og nettopp derfor var det så utrolig fint og spennende å møte trioen hans, fordi jeg hørte og visste og fikk informasjon om at de hadde vært så inspirert av Bley. Det er ganske sterkt å tenke på hvordan Finnerud trio spilte og brant for denne musikken i det samme tidsrommet som musikkformen ble til. Det er noe ganske annet å komme 25 år senere og forsøke å spille den samme musikken.
 
Dans les arbres er i år nominert til Nordisk Råds Musikkpris