Lillebjørn Nilsen (1950-2024): Danse ikke gråte nå

Lillebjørn Nilsen, 21. desember 1950–27. januar 2024.

– Han lærte meg å tørre å gjøre ting enkelt. En banjo og en sangstemme, det holder jo i bøtter og spann, sier Lillebjørn Nilsen om sitt forbilde, Pete Seeger. Sitatet er fra den fine dokumentaren om Nilsen som NRK laget i 2022, «Stilleste gutt».

Etter terroren 22. juli 2011 stilte Lillebjørn Nilsen opp på balustraden på Youngstorget og fremførte «Barn av regnbuen» (også kalt «En himmel full av stjerner»), til allsang fra 40 000 oppmøtte. Sangen ble skrevet og komponert av Seeger, og heter på originalspråket «My Rainbow Race». Lillebjørn Nilsen gjendiktet den til norsk i 1973.
– Da fikk jeg det liksom inn i hodet, at min oppgave er kanskje å trøste folk litt. 

Og akkurat det har visekunstneren og sangdikteren gjort. Lillebjørn Nilsens musikk har trøstet, gledet, inspirert og motivert. I nesten 60 år har Lillebjørn Nilsens musikk fulgt oss.

Sangene hans har vært lydspor til fødsler og død, til bryllup og begravelser, til stunder av sorg og kjærlighet, hverdag og fest. Generasjoner av oppvoksende slekter har fått et særskilt forhold til musikk gjennom sangene hans, generasjoner har lært å spille gitar gjennom Lillebjørns gitarbok. Boka ble gitt ut da Nilsen var 23 år, og er med sine 18 opplag den mestselgende pedagogiske musikkboka i landet.

Ballade-redaksjonen har de siste par årene hatt litt kontakt med visekunstneren, spesielt om notasjonsprogrammet Musescore, «et nettverk der komponister over hele verden deler skreven musikk og får kommentarer,» fortalte han til oss.

Senest sist uke forberedte redaksjonen et kort e-postintervju om dataprogrammet og hvordan Lillebjørn Nilsen så for seg at det kunne bidra til å ivareta den norske musikkarven. Det siste spørsmålet i e-posten vi ville sende var «Hvordan skal vi best ta vare på musikken din?»

Vi fikk ikke gjennomført intervjuet. Men musikken Lillebjørn Nilsen har gitt oss er vi trygge på skal bli godt ivaretatt, i generasjonene som bærer den med seg og i generasjonene som skal bli født inn i den.

Bilde fra folkhyllesten til Lillebjørn Nilsen på Riksscenen i Oslo, 9. november 2022. Blant folkemusikerne som bidro var irske Andy Irvine, Tuva Syvertsen, Sudan Dudan, Eli Storbekken, Marius Graff, Erik Sollid, Irene Tillung, Selma French og Sondre Meisfjord. Sangdikteren selv fulgte nøye med fra kulissene, og kom frem til rørende takk og jubel fra en fullstappet konsertsal. (Foto: Guro Kleveland / Ballade)

Norsk Viseforum delte minneord om Lillebjørn Nilsen på sin Facebook-side i formiddag:

En himmel full av stjerner.
Blått hav så langt du ser.
En jord der blomster gror.
Kan du ønske mer?
En av våre aller største har forlatt oss
tusen takk for din store visekunst, Lillebjørn. Ditt fotavtrykk er enormt. Nå er du også en stjerne på himmelen.

Jens Brun-Pedersen, venn av Lillebjørn Nilsen gjennom mange år og kjent som blant annet journalist og programleder, er også en av de mange som har delt minneord om kunstneren i sosiale medier:

HELE NORGES Lillebjørn (73) døde i sitt hjem sist lørdag kl. 20. Sangskriver, sanger, tegner, maler, bestefar og gitarkamerat.
Vi får trøste oss med at han visste godt hva som ville komme og at han tok det med stoisk ro.
– Jo, men tenk hvilket rikt liv jeg har hatt.
Rett før jul ble mitt siste møte med han. Igjen berikende samtaler til langt på natt. Eller «fint snakk» som han selv uttrykte det dagen etter.
– Jeg synger på nest siste vers, konstaterte han nøkternt. Ord over sannhetens bord.
Stilleste gutt på sovesal 1 vil fortsette å gi oss lyd i mange, mange år framover. Takket være hans rike arv til oss – litterære tekster og gode melodier. «Danse, ikke gråte nå». Stavanger bør finne plass til Alexander Kielland slik at Oslo nå kan opprette Lillebjørn Nilsens plass til ære for den store kunstneren fra Ila.

Journalist og programleder Mona B. Rise hadde regi på NRKs dokumentar om Lillebjørn Nilsen. I sin personlige inngang til dokumentaren forteller hun om sitt forhold til Nilsen og musikken hans:

For mange år siden oppdaget jeg at Lillebjørns musikk gjør noe helt spesielt med meg. Jeg blir rørt og trygg på en gang. Jeg skjønte egentlig ikke helt hva det handlet om og ble nysgjerrig. Hva er det som griper meg? Lillebjørn rører ikke bare meg, han rører den norske folkesjelen.

Allerede for mange år siden begynte jeg å mase om et portrett. Men Lillebjørn hadde lukket døra for pressen for lenge siden og svaret var nei, nei og nei igjen.

Men for to somre siden skjer det noe. Lillebjørn er plutselig åpen for tanken og sier til slutt ja. Til tross for at han er privat, vil han også dele.

Det er både fantastisk og skummelt å skulle forvalte Lillebjørn Nilsens lange og viktige historie. Han ser livet så tydelig og formidler så mye håp, mens sorgen på samme tid ligger rett under overflaten. Og så formidles det med den mykeste og såreste stemmen vi har. Dette er sangene som har forandret Norge og norsk visesang. Som gjør Lillebjørn Nilsen til den mest betydningsfulle artisten i norsk populærkultur.

Takk for musikken og kunsten, Lillebjørn Nilsen.

LES OGSÅ:
Lillebjørn Nilsen og Andy Irvine: Live in Telemark 94

Lillebjørn Nilsen blir ridder