– MFOs minstesats er en positiv målestokk, men er altfor lav i krevende prosjekter, mener Håkon Thelin.
Bassist og komponist Håkon Thelin advarer mot å gjøre den anbefalte minstesatsen for spillejobber til målestokken for honorarnivået i alle typer prosjekter.
Et eksempel er kunstmusikkprosjekter, der øving og forberedelser varer i flere uker. I slike tilfeller mener Thelin at minstehonoraret, som Musikernes Fellesorganisasjon gikk ut med i 2014, er alt for lavt.
– Etter at MFO lanserte minstesatsen på 4100 kroner per musiker har den blitt en målestokk, og det positive for mange er at man nå kan fremsette konkrete krav til honoraret. Men enkelte arrangører har også begynt å argumentere med at siden de betaler etter en sats som er fastsatt av MFO, så burde vi være fornøyde med det, sier han.
I følge den meget aktive musikeren krever kunstmusikkprosjektene han er involvert i mye mer forarbeid enn de 4100 kronene kan forsvare.
– På det området hvor jeg jobber, med krevende verk, mye egenøving og forberedelser som ofte går over flere uker eller måneder, så er det jo helt uaktuelt å spille for minstesatsen. Nå er jo alle honorarforhandlinger unike, og er man på turné for eksempel, så trenger man ikke like høyt honorar som ved en enkeltkonsert. Honorarene bør i større grad speile det arbeidet man har gjort i forberedelsene også, i tillegg til å dekke selve konserten.
Prosjektdirektør Mads Hundvin ved Festspillene i Bergen sa til Ballade 18. november at festivalen nå skal vurdere om avtalene som inngås i fremtiden bør henvise til MFOs anbefalte honorarsatser.
På vårt spørsmål om ikke 4100 kroner per musiker vil være under «anstendig honorar» for flere av FiBs større prosjekter, svarte Hundvin at «selv om vi vektlegger de anbefalte minstesatsene vil selvsagt honorarnivået variere utfra hvilke musikere det er snakk om, og prosjektets art».
Thelin mener at minstesatsen dekker over de grunnleggende utfordringene.
– For min del har fokuset på MFOs minstesats til en viss grad overskygget det som virkelig er problemet, nemlig at honorarene generelt er for lave. De har ikke fulgt lønnsutviklingen i samfunnet forøvrig.
Både Thelin og komponist Bjarne Kvinnsland stiller spørsmålet ved om det er ok, og i tråd med hensikten med driftstøtte til ensembler, at honoraret for konserter spilt på offentlig finansierte festivaler kommer fra, eller er delfinansiert av, ensemblets driftstøtte.
Ledige stillinger
Verre er det, i følge Thelin, når en festival direkte argumenterer for at størstedelen av utgiftene må bæres av kunstnerne selv, eller at de selv må finne andre finansieringskilder.
– I trioen Poing, hvor jeg spiller sammen med Frode Haltli og Rolf-Erik Nystrøm må vi nå oftere enn før spe på honorarene med ensemblestøtten, sier Thelin.
Han viser til at faste kostnader, som lyd, lys og overnatting ikke er forhandlingsbare og at det er kunstnerhonorarene som må justeres ned for å få et prosjekt til å gå i hop økonomisk i tilfeller der en festival eller en annen oppdragsgiver ikke har mulighet til eller ønsker å betale hele kostnaden ved prosjektet.
– Hva er din løsning på dette?
– Det finnes ingen enkel løsning på problemet, blant annet fordi musikerne jo er firmaer som selger prosjekter til festivaler.
I tillegg til at han mener at honorarpolitikken til både festivaler og Kulturrådet bør bli bedre, hevder Thelin at problemet i stor grad koker ned til at musikerne må forhandle tøffere og slutte å underby hverandre.
– Musikere må bli tøffere i forhandlinger. Jo flere som presenterer en god argumentasjon, med oversiktlige og realistiske totalkostnader for prosjektet, og som står på krava, desto vanskeligere for blir det for festivalene å betale dårlig. Et vanlig resonnement man blir møtt med er at andre spiller for lavere honorarer enn det man selv krever. Det argumentet må bort. Et rettferdig lønnsnivå kommer når vi blir mer lojale og samstemte i krava.
