Den undrende publikummer

Festivalen Den tenkende musiker var som en fire dager lang mesterklasse med Håkon Austbø. Det er på ingen måte noen dårlig ting, men etter flere dager med innblikk i det som har vært et større forskningsprosjekt på Norges musikkhøgskole (NMH), fremstod det fortsatt noe uklart hva som egentlig er blitt forsket på.

Den tenkende musiker er navnet på prosjektet, som har gått over flere år, og involvert et knippe oppegående akademikere og dyktige utøvere. Austbø skal selv ha blitt oppfordret til å søke på det som på NMH kalles kunstnerisk utviklingsarbeid (les: praktisk kunstutforskning), som er med på å gjøre NMH til en vitenskapelig høyskole.
Fra første møte er det spennende. Austbø oppfordrer til en aktiv intellektuell tilnærming til musikken, og vil stimulere bevisst og begrunnet tolkning. Dét, mener Austbø, vil gi musikere mer autoritet og spillerom til å være personlige, og vil på sikt kunne gi flere forskjellige tolkninger, som i sin tur vil gjøre det mer interessant for publikum.

Les også intervjuer med Austbø; Pianofingrene sto på spill i Aftenposten og Til kamp mot samlebåndet i Morgenbladet.

Ikke en-til-en
Det er en så edel tanke at det er nesten umulig å være kritisk. For det er dumt å argumentere mot kunnskap, og enhver som har spilt og studert musikk på høyere nivå vet godt at den som kan mer, spiller bedre. Men de samme vet også at det ikke et en-til-en-forhold mellom kunnskap og utøvelse. Du blir ikke veldig god av å bare lese noter og biografier, musikken blir ikke interessant av at utøveren er et reflekterende menneske.

Nå er naturligvis ikke det Austbøs tilnærming heller. Både i sin egen omtale av prosjektet her på Ballade, samt i flere medier den siste tiden, har Austbø gjort det klart at han ikke vil spontaniteten til livs. Det kommer også til uttrykk på Chopin-CD-en han har gitt ut i forbindelse med prosjektet, Chopin Now. Der spiller pianisten de fire Chopin-balladene, Polonaise-Fantaisie op. 61, Barcarolle op. 60, og et knippe Nocturner (nr. 1 og 2, op. 62).

For en som kjenner balladene godt, gjør Austbø mange oppsiktsvekkende tolkningsvalg. Særlig i større partier der lange melodiske linjer vokser og avtar, er det vanlig å la den harmoniske fremdriften styre. Vi kaller det gjerne «organisk» og antyder at slik frasering er den «naturlige» måten å gjøre det på.

Men Austbø lar ikke vante fraser styre noe som helst. Han er rufsete og egen, trekker frem vendinger og figurer han finner interessante, og fargelegger ganske annerledes enn mange andre ville gjort. Legg til Austbøs helt spesielle klang — den har en tyngde og en råhet pianister flest kan se langt etter — så blir resultatet ganske riktig spennende for lytteren, selv om det tekniske ikke er riktig like briljant som før. Om det ikke er spontant, så er det i alle fall friskt og kjærkomment blant nye Chopin-innspillinger som ellers kan være ganske like.

Musikkviter Olaf Eggestads tilhørende tekst er med på å bryte ned forestillingen om Chopin som en improvisatorisk drømmer. Han trekker frem konkrete strukturelle grep som viser Chopins gjennomtenkte komposisjonsteknikker, og inntar et analytisk perspektiv på musikken. Til sammen gir teksten og musikken et alternativt bilde av hvordan Chopin kan tolkes. Innspillingen setter spørsmålstegn ved vedtatte ”sannheter”, og det er interessant i seg selv, til tross for at det ikke nødvendigvis gir klare svar.

Forskningsformidling eller formidlingsforskning?
Også festivalen viste Austbø fra sin utforskende side. Flere av konsertene ble innledet med et slags foredrag i dialogform, der Austbø pekte på utfordringer og temaer knyttet til verkene som skulle spilles.

Det fungerte godt til Lasse Thoresens Invocations, der stykkene ble spilt to ganger av forskjellige pianister (i et slags stafettløp med Austbø, Vebjørn Anvik og Yejin Gil). Med dette belyste utøverne mulige tolkningsvalg, og gjorde valgene og dialogen til en del av konsertopplevelsen – det var godt gjennomført som konsertforedrag, og givende for et tenkende publikum. Mindre godt fungerte det foran Gils fremføring av Brahms op. 118, der en forholdsvis fri dialog bare så vidt var innom noen av de enormt mange detaljene som finnes i stykkene.

Publikum som velger å gå på konserter under navnet Den tenkende musiker har tatt et aktivt valg, og tåler å gå dypere enn at de seks stykkene kan ses som et helhetlig verk, og at toneartene er trinnvis nedadgående. Det ble overfladisk og dermed unødvendig – på tross av deltagernes entusiasme.

Til sammen ga konsertformene grunn til å lure på hva som var det egentlige målet med festivalens konsertserie. Var målet forskningsformidling – ville man vise frem hva gruppen har forsket på? Eller var det en slags formidlingsforskning der prosjektet i seg selv var et formidlingsprosjekt – hvor publikum skulle møtes på en annen måte, med kunnskap gjennom konsertforedrag og mer personlige tolkninger?

På tross av mange interessante musikalske øyeblikk (blant annet noen kliss nye, som Nils Henrik Asheims lekne Schubert-komposisjoner, Lasse Thoresens assosiative Invocations for klaver, og Bente Leiknes Thorsens bruk av egne barns stemmer i at the tips of my fingers, on the tip of my tongue), er svaret og prosjektet fremdeles vanskelig å få tak på. Det fremstår nokså uklart hvordan de nye komposisjonene er tilknyttet prosjektet, utover at de er skrevet av relativt tenkende mennesker. Men innsikt i deres prosesser, og deres refleksjoner rundt eget arbeid, var fraværende. Som publikum på en festival om musikalsk tenkning skulle jeg likt å høre deres tanker rundt initiativet, og hvordan de plasserer seg selv i forhold til det.

Det er viktig å nevne at festivalen også bestod av åpne prøver med komponister og musikere, og et symposium på dagtid, der disse tingene ble grundigere behandlet i ord og samtale. Men de fire kveldskonsertene ga ikke stort innblikk i det utviklingsarbeidet som har funnet sted. Det er synd, for jeg tror det besøkende konsertpublikummet kunne hatt glede av det.

Ifølge prosjektets nettsider er målet ”å avdekke hvilken type utøverkompetanse som kreves for å tolke ulike verker.” Dette kan kanskje være avdekket innad i forskningsgruppen, men det ligger et potensial i å gjøre det tydelig også for konsertpublikumet under festivalen.

Pedagogisk verdi
Dermed var festivalen som prosjekt kanskje først og fremst er nyttig for musikere, fremfor publikum. For utøvere er spørsmålene nærmest endeløse når det handler om tolkningsvalg. Finnes det et riktig valg? Hvordan kommer man nærmest musikkens ”kjerne”? Hva er ”god smak”? Hvorfor høres dette rart ut, fint ut, naturlig ut, galt ut?

Med Austbø som veileder inn i slike spørsmål, som en lang og varig masterclass, har nok de fleste noe å lære. Spørsmålene er essensielle for musikere, og er kanskje noe av det Austbøs forskningsgruppe vil ha dem til å bruke mer tid på. Det får meg til å tenke at prosjektets kanskje største verdi kan ligger i det pedagogiske – evnen til å lære musikere å tenke mer selvstendig og gi dem muligheten til å ta dristigere tolkningsvalg.

For lyttere er veien til tankene, gjennom musikken, lenger. Årsakene bak tolkningsvalg er sjelden åpenbare, for det er ingen som krever at musikeren skal ”vise utregning” eller beskrive prosessarbeidet som gjøres før en konsert. Til gjengjeld blir spørsmålene tydeligere. Hvorfor slik, eller hvorfor slik? Spørsmålet som gjenstår er hvor viktig det egentlig er at lyttere setter seg inn i denne prosessen. Der ligger det riktignok et helt nytt forskningsprosjekt – Den tenkende lytter.

Den tenkende musiker stiller mange spørsmål og gir få klare svar. Men den etterlater seg kanskje det aller beste: Den undrende publikummer.

Forskningsprosjektet Den tenkende musiker har pågått i 2 år ved Norges Musikkhøgskole under ledelse av Håkon Austbø. Festivalen med samme navn fant sted i Oslo 13.-16. april. Bente Leiknes Thorsen er styreleder i Ballade.no